Per Kristian Sbertoli

Fagansvarlig finans i ZERO

Jan Thomas Odegard i Utviklingsfondet tar 6. februar utgangspunkt i at jeg skal ha argumentert for at «det er bortkastet å bruke bistandsmidler på land langs ekvator». Det har jeg aldri sagt og selvsagt aldri ment.

Tilpasning er ikke nok

Min påstand var at «jeg tror at det vi kan gjøre innenfor klima, har langt større betydning for verdens fattige enn tradisjonell bistand», noe jeg underbygget med å vise til scenarioer som viser at noen av de fattigste landene kan bli ubeboelige om vi ikke stanser klimakrisen. Et slikt scenario kan man ikke klimatilpasse seg ut av. Min utfordring gikk derfor til KrF, som jeg vet bryr seg om verdens fattige, om at de ikke kan være tilfredse med et høyt bistandsnivå, men også må satse mer offensivt på klima.

Kullkraft-stans

Norge må selvsagt kutte egne utslipp. Men med de dramatiske konsekvensene klimakrisen har og vil få for verdens fattige, kan vi ikke stanse der. Vi er nødt til å ta tak i de globale utfordringene. Utfordringen som haster mest, og som vi kanskje enklest kan bidra til å løse på en måte som monner, er å stanse byggingen av ny kullkraft i utviklingsland.

Fordi fornybar energi er i ferd med å bli billig nok til å utkonkurrere kull, kan små bidrag i form av garantier, investeringskapital og annen støtte tippe vektskåla i riktig retning. Da kan vi unngå at det bygges kullkraftverk som låser inn så enorme utslipp i mange tiår at det vil kunne bli umulig å stanse klimakrisen.

Ut av fattigdom

Det er billigere å forebygge klimakrisen enn å tilpasse seg den. Odegard har rett i at det likevel er behov for mer bistand til klimatilpasning. Utviklingsland rammes imidlertid hardest av klimaendringer først og fremst fordi de er fattige. Selvbergingsbønder har lite å stille opp med når regnet ikke kommer når det skal. Dårlige hus har liten motstandskraft når ekstremværet rammer. Den viktigste klimatilpasningen er derfor å bidra til at fattige kan arbeide seg ut av fattigdom, slik målet er for den øvrige, norske bistanden.

Tilgang på energi er en avgjørende forutsetning for vekst ut av fattigdom. I et land som Vietnam er nettopp energiutbygging en hovedårsak til at landet trolig ikke lenger er fattig nok til å være en verdig mottaker av bistand i Odegards øyne. Men når energien er basert på kull, blir konsekvensene katastrofale for både klima og lokalmiljø. Norsk bistand har alltid bidratt til å bygge fornybar energi, og klimakrisen understreker behovet for mer slik satsning.

Utvikling mer enn bistand

Men min utfordring til KrF var nettopp motsatt av hva Odegard antar. Jeg ba dem nemlig om å «se på helheten og ikke bare tenke på bistandsbudsjettet». Partiet står i en stolt tradisjon fra Hilde Frafjord Johnsen som byttet navn fra bistandsminister til utviklingsminister – fordi utviklingspolitikk er mer enn bistand. Det gjelder ikke minst på klima.

Vi kan gjøre en stor forskjell gjennom bruk av norske statsgarantier til finansiering av energiutbygging. ZERO har foreslått å overføre egne klimamidler «under streken» til Norfund. Og vi kan investere Oljefondet med strategisk.

På denne måten kan vi gi avgjørende bidrag til å stanse klimakrisen. Og da vil norsk bistand fortsatt ha mulighet til å bidra til at fattige land og mennesker kan arbeide seg ut av fattigdom.

LES MER OM KLIMA:

Slik mener ekspertene Norge kan kutte klimautslippene de neste ti årene

Knut Arild Hareide har ansvar for en av de store utslippssynderne. Men samferdselsministeren vil ikke forplikte seg til konkrete klimatiltak ennå.

Dette blir viktige klima- og miljøsaker i 2020