Lar seg begrave levende

Artikkelen er skrevet av Fredrik Kalstveit og sto på trykk i Vårt Lands papirutgave lørdag.

Fergelemmen skrangler under vekten av bilene som ruller over på fastlandet. Og der står hun ytterst på kaia, Anne Bjørkedal. Sjamanen kakker sneipen ned i asfalten og sikksakker seg forbi bilstrømmen. Strekker ut hånda og skakker hodet.

– Jeg må få en klem, sier kvinnen som beveger seg like lett mellom biler som bevissthetsverdener.

Åndenes dal

Jordsølet i bagasjerommet unnskyldes med at det er vanskelig å være renslig sjamanbonde, og hun setter seg i førersetet. Hun sier at sjamanisme ikke kan forstås uten samfunnet omkring. I år er det niende året hun holder sjaman-kurs.

Hun støtter albuene mot rattet, ruller en røyk og tramper ned gassen. Bilen suser avgårde på den smale veien langs de høye fjellene, forbi et funklende vann og over en steinbro. Så starter stigningen og i det fjerne høres klangen av kubjeller.

– Opp hit, sier hun og vipper med rullingsen, som henger mellom leppa og tennene.

Asfaltstripa svinger i en ny halvbue og leder frem til et våningshus flankert av et indianertelt. Gården Bjørkedalen bærer Annes etternavn og har vært i familiens eie siden 1100-tallet.

Her har hun vokst opp mellom dyr og trær, som hun snakket med da hun var barn. Her har har hun senere giftet seg og fått barn. Skilt seg og blitt truffet av lynet. Skrevet bøker og bedrevet sjamanisme.

Dekonstruksjon

– Finn et punkt på meg dere hater og så bruker dere hatet til å bryte stillheten. Kjenn hvor deilig det er at personen ved siden av merker at du finnes i verden. La hun skjønne hvilket hardt liv du har levd.

Anne står på gulvet i midten av putesirkelen – hovedsakelig omgitt av kvinner på den grånende siden av førtitallet.

– De som er mest sutrete har mest å bidra med, sier hun og utstøter en rallende ulyd.

Hun deiser ned på gulvet igjen. En stake med røkelse i den ene hånda og en lighter i den andre.

– Jeg driver med dekonstruksjon. Det handler om å bygge opp og rive ned. Sjamanen er en opplevelsesreisende og en nysgjerrigper. Sjamanen vasker øynene og ser på ting med et ubesudlet blikk. Ser det fine i det stygge og det stygge i det vakre.

Trommereise

Hun begynner å dælje løs på dekonstruksjonen av en hjort og et bjørketre. Også kalt en tromme.

Øyelokkene detter igjen og hun øker bankefrekvensen for å bringe deltagerne ned på det hun kaller «lavfrekvenser». Transetilstanden der traumene befinner seg og kan bearbeides. Hun dæljer og dæljer. Ber dem kjenne den kalde vinden som stryker gjennom rommet.

– Jeg kjente vinden. Dessuten hørte jeg en indianer synge, sier en kvinne etterpå.

– Det var en indianerjente, sier sidekvinnen og sender snakkepinnen videre til en mann, som sier vinden trakk med seg et spøkelse, som nå står bak ryggen til Anne.

Det nærmer seg lunsj og Anne har ikke tid til å snakke med spøkelset. Hun triller en papirrull ut på gulvet.

– Jeg savner å være i et religiøst samfunn. Religion gir oss røtter og er oppskriftsbøker for hvordan vi skal leve. Jeg kaller meg personlig kristen, men kirka må rives ned før den kan bygges opp igjen.

Anne skisser opp livets tre på et papirflak og snakker om kabbala. Hippieantropologer, New Age og Noam Chomsky, som skal ha sagt at menneskehjernen knapt har forandret seg på tusener av år.

– Vi har mye å lære av de gamle sjamanene, som satt inne i jungelen og brukte naturen som rådgiver, sier hun og gir ny varme til røkelsen med lighterflammen.

LES OGSÅ: Jagde gjenferd fra banken

Pendelen

Rammet inn av stigende røkelsessøyler sitter en mann med stålsvart hår og vikingskjegg. En pendel flikkes opp av veiarbeiderbuksa og sirkulerer i lufta foran ham.

Han er sjaman, men deltar på kurset. Ifølge seg selv er TV-serien Åndenes makt som Donald-filmer, sammenlignet med hva han opplever daglig.

Seansen er over og de har flyttet seg fra stua til altanen. Pendelen danser igjen rundt i lufta.

– Se her, sier han til en 24-årig jente.

– Det er åndene som styrer den. Spør om hva du vil. Når den beveger seg i krappe vendinger betyr det nei. Vide sirkler betyr ja.

– Har jeg...

– Spør inni deg. Tankekraften min kan forstyrre.

Hun løfter blikket mot himmelen, som om hun henter ned et spørsmål. Senker blikket, som om hun venter på at pendelen skal svare.

Pendelen rykker i nei-vendinger og et smil brer seg i det skjeggete fjeset.

– Hva tenker du nå?

– Jeg tenker at den tar feil.

Smilet forsvinner og han ber henne gjenta spørsmålet.

– Pendelen står på sitt, sier han med et beklagende uttrykk, som om han skal til å si at det er kraftfulle saker og det ikke er alt man vil ha svar på, men før han rekker det avbryter hun.

– Jeg spurte som jeg hadde en bror. Og det har jeg.

– Det var veldig rart, sier han og løfter blikket mot himmelen.

– Tuller dere med oss?

En kvinne, som har sittet på bordet bortenfor under pendelutspørringen, kommer bort til de to og setter seg ned mellom dem.

– Jeg så en mann hoppe ned fra altanen, sier hun.

– Jeg tenkte det måtte være sabotasje, sier han.

I samråd blir kvinnen og pendelmannen enige om at spøkelsesmannen har sabotert utspørringen ved å plassere et bedøvelsesplaster på ryggen til 24-åringen.

Transe på tunet

Sola synker og stiger bak det pukkelformede fjellet. Det er formiddag og deltagerne ligger strødd på en hylle i dalen, omringet av et postkortaktig landskap.

Naturen er imidlertid ikke nok for Anne. Hun vil at deltagerne skal søke seg mot en «høyere og mer fargesterk sfære av bevisstheten».

– Psykose er noe alle mennesker kan få, så må vi se på det som en gave og noe vi kan bruke fornuftig. Vi tar en trommereise, som forløper seg som en LSD-rus, sier hun og løfter stikka.

Tromming avløses senere av healing. Anne legger seg ned på marken og lar helbredende hender flyte over seg.

Kroppen hennes begynner å riste. Først litt, så mye mer, helt til den rykker inn i en krampe fra topp til tå. Hvis dette er en del av LSD-rusen, så er hun på en dårlig tripp. Det ser ut som om hun har viklet seg inn i et elektrisk gjerde og at noen som vil henne vondt styrer strømstyrken. Pupillene rykker epileptisk bakover til det bare er hvite igjen under øyenlokkene.

Deltagerne samles rundt den spastiske kroppen. De lykkes omsider med å telle henne tilbake til den dennesidige verden.

Etterpå kaller Anne det en lærerik opplevelse.

LES OGSÅ: Teologer: Luther mediterte

Levende begravelser

Det er fortsatt bare dag to og deltagerne har fortsatt mange opplevelser foran seg. De skal falle inn og ut av nye transer. Gjennom tarotkortlesing skal de komme på sporet av sine kraftdyr og totemdyr.

Pendelmannen skal finne ut at han og en kvinnelig deltager kjente hverandre i et fortidig liv. Etter lange samtaler skal han fastslå at de var romerske soldater og at de har et «uforløst karmabånd».

De andre deltagerne skal sove ute i skogen. Der skal de finne seg et krafttre og gå i sirkler rundt det. I grålysninga skal de elske med treet.

Og noen av deltagerne skal bli begravd levende. Til salmesang og ølskvalping.

Sjamanen til veggs

Etter transen på tunet og etter alt dette andre, setter Anne seg til rette mot en mosekledd fjellvegg. Kurset er over. Vinden blåser gjennom bladverket og napper i tistlene rundt henne.

Hun har sittet her før, i sorg og kriser. En av de største krisene inntraff for elleve år siden, da hun gikk gjennom en vond skilsmisse og samtidig opplevde at romanen hennes ble slaktet over to sider i Dagbladet.

På et sted som dette har hun søkt seg mot det spirituelle. Og funnet det.

– Er sjamanisme en virkelighetsflukt når man ikke lykkes i den logiske verden?

– Sjamanisme er for folk som ikke har nok med den logiske verden. Et smalt øye vil se på kursdeltagerne som ressursvake navere og kvinner i lavtlønnsyrker, men de sitter på mye livsvisdom. Mange av dem er sjamaner. Eller er i ferd med å bli det. Og sjamaner er vitenskapsfolk.

– Jeg har venner som har følt seg sveket av mødre, som plutselig gikk inn i det alternative. Noen av dem mener familieforpliktelser ble forsaket for selvdyrkelse. Kjenner du deg igjen virkelighetsbeskrivelsen?

– Ja, jeg tror barna mine var oppgitt over meg en periode. Samtidig er det ikke det spirituelle som er problemet. Problemet er at mange mødre brenner seg totalt ut. De gir og gir og får aldri noe tilbake. Da møter man veggen. Sjamanismen skiller seg dessuten fra annen spirituell praksis ved at den fokuserer på menneskets rolle i samfunnet.

– Dere har telepatiske øvelser. Trigger du schizofrene symptomer frem hos folk?

– En afrikansk professor forsket på sjamanisme og var overrasket over hvordan vi i vesten behandler schizofrene. At vi setter dem på sinnssykehus. I hans kultur ble schizofrene sett på som ressurspersoner, som bryter ting ned i tusen biter for så å bygge det opp igjen. Schizofrene er dekonstruksjonsmestere.