Danske teologer: Luther mediterte

Mange reagerte da kronprinsesse Mette-Marit lærte om meditasjon i Nord-India tidligere i sommer.

«Religionsblanding» sa Misjonssambandets talsmann Espen Ottosen til Dagbladet. Tidligere KrF-stortingsrepresentant Anita Apelthun Sæle beskrev i samme avis reisen som «meget forfeilet». Nå påpeker danske teologer at Luther dyrket bønn og meditasjon på en måte som store deler av kirken har fortrengt, skriver Kristeligt Dagblad.

– Søke tilbake. – Hvis man i dag tenner et lys eller dyrker meditasjon, så får man ofte høre at det er katolsk eller «uluthersk». Men skal vi være lutherske, skal vi faktisk søke tilbake til en åndelig praksis og åndelige erfaringer, sier teolog og retrettleder Lene Skovmark til Kristeligt Dagblad.

Åpnere kirke. Hun understreker at Luther tok et oppgjør med Den katolske kirkens maktmisbruk og teologi, ikke dens åndelige praksis. Det var ikke Luthers hensikt å kvitte seg med spiritualiteten, mener hun.

– Luther var selv del av en klassisk spirituell tradisjon, som var en naturlig del av hans egen teologi, sier hun.

Den danske folkekirken er blitt mer åpen for spiritualitet, ifølge lektor i teologi Hans Raun Iversen.

Samtidig konstaterer han at ordene står sterkest:

– Det entydige fokus på Luthers vekt på ordet og forkynnelsen henger stadig ved folkekirkens liv, sier han til Kristeligt Dagblad.

Fordommer. Luthers spirituelle side bør innlemmes både i folkekirken og presteutdannelsen, synes retrettleder og prest Peter Ruge. Han mener at indre praksis er en hovedvei i den kristne tradisjon, med røtter i oldkirken. Han trekker fram selverkjennelse, meditasjon og bønn som eksempler.

– Luther er opptatt av å erkjenne både syndens makt og Guds formdannende kraft i sitt eget liv, og det skjer blant annet gjennom meditativ praksis, sier Ruge til Kristeligt Dagblad.

Han har inntrykk av at noen er redde for å rette oppmerksomheten innover, fordi de er ukjent med sitt eget indre. Han mener mange prester har fordommer mot alle former for indre praksis.

– Luther mediterte gjerne over ord, følelser eller bilder. Men det er også en lang tradisjon for å oppfatte stillheten som Guds tale, sier Ruge.

Skille hos Luther. Man må skille mellom den unge og den eldre Luther, påpeker imidlertid kirkehistoriker Martin Schwarz Lausten.

– Den tidlige Luther, i tiden før reformasjonen, var veldig opptatt av senmiddelaldersk mystikk, sier han til Kristeligt Dagblad.

Etter reformasjonen tok Luther avstand fra meditasjon som foregikk utenfor kirkerommet, ifølge Schwarz Lausten.

– For Luther er det avgjørende at Gud møter mennesket gjennom Bibelen og i gudstjenestens preken og salmesang, sier han.

Innadvendt bønneliv. Men kirkehistorikeren benekter ikke at Luther mediterte.

– Luther hadde et personlig, innadvendt bønneliv, der følelser har en berettigelse. Det er nok en side av den lutherske teologi og kirkelige praksis som er glidd ut mange steder. Og hvis man med meditasjon mener å samle seg i stillhet om bønnen, så mediterte Luther også, sier han.

Høylydt bønn. Sokneprestene Erling Friis og Anders Kjærsig er imidlertid skeptiske til dette.

– Luther mediterte over tekster fra Bibelen, lærte sitatene utenat og gikk og resiterte dem høyt. Det har ingenting å gjøre med det navlebeskuende vi ser hos danske prester som har tapt sin sjel i en innvortes virkelighet, sier Kjærsig til Kristeligt Dagblad.

Individualismen var i sin spede begynnelse på Luthers tid, bemerker Kjærsig.

– Luther hadde ingen sans for buddhisme og jungiansk dybdepsykologi, som spiller inn når vi snakker om moderne spiritualitet. Så vi kan ikke bruke Luther til å forstå hva spiritualitet er i dag, mener han.