Flere menn forteller om overgrep

Mandag lanseres dokumentarboken Det som ikke skulle skje skrevet av forfatter og journalist Gunnar Ringheim. Han har samarbeidet med Kirkelig Ressurssenter for å samle historier om mennesker som har blitt utsatt for overgrep av kirkelige ledere.

Kirkelig Ressurssenter får om lag 100 henvendelser i året fra nye overgrepsutsatte eller nære pårørende. Tallet har vært konstant de siste ti årene, men 
andelen menn som tar kontakt blir større. Fire av de tolv som forteller i boka, er menn.

– For ti år siden kunne man ikke laget en bok med en så stor andel menn. Vi hadde ikke kontakt med dem, forklarer daglig leder i Kirkelig Ressurssenter, Elisabeth Torp, som legger vekt på at Kirkelig Ressurssenter har et eget samtaletilbud for menn.

LES OGSÅ: Får kjeft for å preke politikk

Misbrukt av ungdomslederen

«Sveinung»s historie starter da han begynte i koret på bede
huset som tolvåring. Sveinung hadde allerede merket at han ikke bare var tiltrukket av 
damer. En av ungdomslederne, den kjekke og hyggelige, interesserte seg ekstra for ham. Sulte
fôret på oppmerksomhet satte 
Sveinung pris på det, men en kveld da de var igjen alene, traff han på familiefaren naken i kjelleren.

«Når han var tilfredsstilt, måtte jeg be sammen med ham foran korset i bedehusets lille sal. Ungdomslederen ba Gud om at jeg skulle bli tilgitt, fordi jeg hadde fristet ham. Jeg trodde jo at det var sant,» forteller han i boka Det som ikke skulle skje.

Slik fortsatte det i to år, helt til Sveinung sluttet i koret i Indremisjonsforbundet.

– Overgrep tar fra oss seksualitet og barndom, men når det skjer i kristelig regi, tar det også fra oss tro. Det gjør noe med gudsforholdet. Jeg ble den grusomme, den som fristet. Med den bakgrunnen jeg har, fra et miljø der synd var veldig vektlagt, 
setter det dype spor i et ungdomssinn, sier han til Vårt Land.

I dag skjønner Sveinung at det ikke var hans skyld det som skjedde – at han var et barn og ungdomslederen en voksen.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Truet

Først da han hadde stiftet familie og blitt godt voksen, klarte han å fortelle om hva han hadde blitt utsatt for. Truslene fra ungdomslederen virket, og virker, fortsatt: «Tenk om 
menigheten får vite hvem du er».

– Jeg håper min historie får 
andre til å våge å fortelle noen om det de har opplevd. Men også at andre skal slippe å oppleve det jeg har gjort.

Han håper ledere i menigheter og organisasjoner kan lære noe av boka og historiene som fortelles. I sitt yrkesliv jobber Sveinung med barn og unge. Han mener menighetene og organisasjonene bør lære av hvordan det snakkes om ungdom og seksualitet i 
andre fagmiljøer.

– Kristne er akkurat som 
andre. Vi får seksuelle tanker og blir påvirket på samme måte som andre. Hvilke tanker går gjennom hodet når man som leder jobber tett med en flott 17-åring? Hvor klare er vi på grensene for nærhet? Slike spørsmål må være greit å ta opp i veiledningsforum også i kirken, mener han.

Raskere hjelp

En ny endring i henvendelsene de som har blitt utsatt for overgrep, er at 
avstanden i tid til overgrepet blir kortere – det virker som om de søker raskere hjelp, ifølge Torp.

– Det blir lettere å leve etter å ha fortalt historien sin. De tolv som forteller er veldig tydelige på hvor viktig det var å få støtte, og det er ikke mulig å få støtte før man forteller om overgrepene til en annen, sier hun.

– Tror du flere vil stå fram på grunn av boken?

– Vi håper det. Vår erfaring viser at det hjelper å kjenne seg igjen i andres historier, sier hun.

LES OGSÅ: Fikk brev fra misjonsorganisasjoner etter overgrepsbok

Historier hjelper

Tidligere har dokumentarer og debatter i radio og TV vært en utløsende faktor for at enkeltmennesker har tatt kontakt med Kirkelig Ressurssenter.

– Det har aldri ført til noen storm, men det har likevel vært mange som har tatt kontakt i 
etterkant, forteller Torp.

Hun mener det også er viktig at de mørke sidene ved kirkens historie blir dokumentert og fortalt.

– Vi har nå fått en dokumentar som tegner et representativt bilde av overgrepsfeltet i kirkelige miljøer.

Religiøs dimensjon

Forfatter av Det som ikke skulle skje, Gunnar Ringheim, har jobbet med overgrepssaker i mange år, blant annet som journalist i Dagbladet.

– Seksuelle overgrep er en forferdelig krenkelse, men det får en ekstra vond dimensjon i en religiøs relasjon.

Han opplever at de som forteller har som motivasjon å hjelpe andre – gi dem håp.

– Håp er noe av det viktigste med boka, både for dem som står fram og for meg som forfatter. Selv om jeg skriver om grusomme ting, har håpet vært et lys for meg når jeg har jobbet med disse temaene.

Ringheim har inntrykk av at mye bra har skjedd de siste årene i kristne organisasjoner og 
menigheter når det gjelder håndtering av seksuelle overgrep.

– Samtidig opplever mange varslere at sakene dysses ned i for stor grad, så det er fortsatt en vei å gå.

Fikk hjelp

Da «Sveinung» og familien flyttet fra Oslo, kom de etter hvert inn i Metodistkirken på det nye hjemstedet. Sveinung hadde 
fortsatt ikke fortalt noen om overgrepene. På en herresamling kom vendepunktet, og han åpnet seg for pastoren. Etter en kollaps der han ble innlagt på psykiatrisk sykehus, åpnet han seg for en psykolog, og til slutt fikk familien vite. De tålte 
historien.

– Jeg er tross alt blant de privilegerte. Jeg fikk en familie, og en familie som elsker meg. Jeg makter å være i et forhold, selv om jeg ikke alltid er så god til det – men jeg blir fortalt at jeg er god nok, sier han.

Savner kirken

Sveinung og familien har vært veldig aktive i Metodistkirken på hjemplassen, men mens barna og kona fortsatt går i kirken, har Sveinung vanskelig for å engasjere seg lenger.

– Jeg var svært aktiv, og brukte det kirkelige arbeidet til å rømme og til å betale for min synd. Jeg hadde det så vondt.

Da han valgte å fortelle enkelte i menigheten om hva han hadde vært gjennom, følte han at de trakk seg unna.

– Jeg forteller ikke akkurat noen søt godnatthistorie, men jeg blir så skuffet og lei meg når alt snakket om å ta vare på hverandre, når Guds kjærlighet, svikter.

– Men er det ett sted jeg skulle ønske jeg var nå, så måtte det være i kirken. Jeg håper det er menneskene som ikke strekker til. Ikke Gud.