«Ta imot ham, morfar. Ta imot Jesus».

En ung Michael Oh forsøker forgjeves å få morfaren, som ligger på dødsleiet, til å ta imot Jesus Kristus. Men morfaren har alltid vært skeptisk, så hvorfor skulle ting forandre seg?

I Ohs øyne står morfarens evige skjebne på spill, når han nå trekker sine siste pust.

– Han var så sta! … Men kanskje jeg er litt sta jeg også, sier Oh til Vårt Land.

Kan man egentlig forandre sin skjebne?

For Michael Oh, virker svaret til å være nærmere ja enn nei. Som leder av den evangelikale misjonsbevegelsen Lausanne, jobber han tross alt for å forandre skjebnen til millioner av menneskesjeler. Men før han snakket om å bringe evangeliet til «de unådde» i forskjellige hjørner av verden, hadde han sitt eget hjørne å dekke.

Mer om det senere.

---

Michael Oh

• Lederen for Lausannebevegelsen.
• 51 år
• Amerikansk, koreansk bakgrunn.
• Gift, fem barn.
• Besøkte nylig Norge i forbindelse med Misjonsambandets generalforsamling.

---

Fra Billy Graham til «Mr. Nobody»

Da Lausannebevegelsen ble dannet i 1974, var Oh kun tre år gammel. Mens han fortsatt lærte seg å snakke, hadde den amerikanske forkynneren Billy Graham klart å samle over 2.500 kristenledere fra 157 land til en konferanse i den sveitsiske byen Lausanne (derav navnet). Snart femti år senere, er det Ohs oppgave å fylle skoene til Graham. Oh mener det var et risikabelt valg å plukke ham som leder.

– Tidligere har alle lederne vært mye eldre, mer kjente, visere, og ikke minst, vestlige og hvite. Så, du har de menneskene som man ville tenkt at hadde blitt ledere av Lausannebevegelsen, og så har du meg, forklarer Oh, som referer til seg selv som «Mr. Nobody».

Oh ble valgt til leder i 2013. Om hva det utypiske valget av «Herr ingen-som-helst», signaliserer utad, har Oh dette å si:

– Forhåpentligvis kan det vise at Gud kan bruke hvem som helst til å løpe hans ærend. Jeg håper at det gir håp til mennesker som tror det ikke finnes noen.

Valget om å bli leder, tok han ikke med en gang. Oh sier han første måtte henvende seg til Gud.

– Jeg sa til «Gud, jeg er veldig god til å sentre basketballen videre, og jeg vet at jeg kan finne noen som det er lurt å sentre ballen til. Da sa Gud: Skyt».

– Jeg sa: «Neineinei, Gud, vær så snill ikke si det. Jeg mener det, jeg vet om flere jeg kan sentre til. Så sa Gud på ny: Skyt».

– Hvordan ser utgangen på skuddet ut? Har du skutt enda?

– Jeg tror jeg tok skuddet da jeg sa ja, svarer Oh.

Vi blir stillferdig enige om å forlate basketball-metaforen.

Da jetlagen møtte «morgenstundens bønne-krigere»

Oh er født og oppvokst i USA. Han er sønn av to koreanske immigranter, moren Sung Kyu Henry og faren Young Lee Oh. Den kristen troen ser han som noe som arvet fra hans tipp tipp oldemor på farens side, som var en tidlig presbyteriansk misjonær. Den største innflytelsen på hans åndelige liv kommer fra hans to koreanske bestemødre, en separert dynamisk duo som han kaller «morgenstundens bønne-krigere».

I midten av tyveårene, etter at Oh bekreftet sin kristne tro på ny, dro han til farmoren i Korea i forbindelse med en misjonsreise.

– Vi ba sammen og gikk i gudstjeneste sammen. Det var første gangen jeg delte et slags åndelig bånd med farmor.

I senere tid har han tatt med sine egne barn til Korea for å oppleve å se hans farmor be, noe han beskriver som en utrolig opplevelse.

– Takket være jetlag, var barna våkne like tidlig som henne. De satt der og så på deres oldemor be for hver enkelt i familien, som er rundt 80 mennesker.

Familien til Ohs mor var, i motsetning til farens, ikke sterkt troende, ifølge Oh. Men mormoren var det. Hun og sønnesønnen skulle komme til å få et bånd gjennom troen, men også gjennom deres delte bekymringer for en felles bekjent: Morfar. For morfar var ikke kristen. Tvert imot.

[ Teolog: Ordet evangelikal har nærmest blitt kuppet av fundamentalistiske miljøer ]

Kampen for å konvertere morfaren

– Åh, han motsatte seg evangeliet med stor lidenskap, sier Oh.

Gjennom hele livet har Oh hatt et vanskelig forhold til morfaren.

– Av alle barnebarnene, var jeg det verste han hadde. Jeg husker jeg gjorde et nummer ut av å hele tiden gjøre ugagn bak ryggen hans.

Uten at Oh går inn på detaljene til ugagnen, svarer han et bekreftende ja på spørsmålet om han var en fandenivoldsk unge.

Kilden til Ohs ungdomsopprør mot morfaren, forklarer han slik:

– Jeg slet med å finne ut hvem jeg var, og han representerte alt jeg ikke likte med å være koreansk.

Etter at morfaren fikk et slag, skrev Oh et brev hvor han ba om tilgivelse for hvordan hadde oppført seg. Der skrev han også:

«Alt jeg vil er at du skal tro på Jesus».

– Jeg visste ikke hvem fiendene mine var, og følte vel egentlig ikke at jeg hadde noen fiender

—  Michael Oh

Jakten på fiender

I den grad man kan kalle Ohs morfar for en av hans tidligere fiender, så er det fristende å si at det er noe med Oh og en motivasjon om å nå fram til særlig mennesker han har uoverensstemmelser med. Tidligere nevnte vi at Lausannelederen bekreftet sin tro på ny i tyveårene. Grunnen? En av Jesus klassiske sannhetsbomber. Nærmere bestemt oppfordringen om å «elske deres fiender», som det står skrevet i Matteusevangeliet. Budskapet ble begynnelsen på Ohs kall til misjon.

Da Oh leste det, måtte han legge fra seg Bibelen. Han tenkte lenge over hva det betydde.

– Altså, hvordan skal man lyde det?

Oh sikter ikke til den nær uoverkommelige oppgaven det er å faktisk elske den som gjør deg urett. For Oh var oppgaven uoverkommelig av andre grunner:

– Jeg visste jo ikke hvem fiendene mine var, og følte vel egentlig ikke at jeg hadde noen fiender.

Så begynte jakten på fiender å elske. En jakt som førte Oh tilbake til morfaren. Nærmere bestemt morfarens hjemland: Korea.

– Det måtte bli Japan!, sier Oh, med den største selvfølge.

– Japan er Koreas historiske fiender, forklarer Lausanne-lederen.

Japans okkupasjon av Korea varte fra 1910 til 1945, men restene av okkupasjonen kan fortsatt merkes. Sier for eksempel navnet Michael Matsuyama deg noe? Det er Michael Ohs ‘egentlige’ navn. Det var etternavnet faren hans fikk da han ble født under okkupasjonen. For hvis faren snakket koreansk eller brukte sitt koreanske navn, ble han slått, sier Oh.

Japan ble Ohs personlige kall til misjon, og han dro dit sammen med sin kone. Men ikke uten å komme hjem med noen arr selv.

En selvrettferdig misjonær

Opplevelsen av å misjonere i Japan, slo tilbake på Lausannelederen. I sitt første offentlige vitnesbyrd om misjonen, i USA i 2009, åpnet han seg opp om at han følte at han hadde utviklet seg til å bli en selvrettferdig misjonær.

– Jeg kom inn i Japan med en holdning om at til tross for at dere [japanere] har gjort disse slemme tingene, så skal jeg elske dere, sier Oh.

Han forteller om at hans dypdykk i historiebøkene ble bensin for følelsen om at japanere var hans fiender.

– Til slutt stilte jeg meg spørsmålet: Hvilken rett har jeg til å stå her med denne holdningen? Ingen rett.

Oh gjentar innrømmelsen som ble livsforandrende for ham:

– Hvis jeg hadde hatt de samme mulighetene som de japanske okkupantene, ville jeg helt klart vært i stand til å gjøre hva de gjorde, og mye, mye verre ting. Og det hadde vært koreanere som hadde hatt muligheten til å undertrykke japanerne, ville de helt klart ha vært i stand til å gjøre det japanerne gjorde, og mye, mye verre ting.

Etter at Oh sa dette for første gang, forlot han scenen. Da ble han møtt av en ung japaner som gikk ned på kne og ba Oh om tilgivelse.

– Jeg løftet ham opp og sa «nei, du må tilgi meg».

[ Excangelics treffer millionvis på Tiktok med utbryterhistorier ]

– Ingenting verre enn en selvrettferdig leder

– Din misjon i Japan var en tabbe?

– Nei. Det var noe jeg behøvde å gå gjennom fordi det er ingenting verre enn en selvrettferdig leder. Jeg kunne ikke ha drevet med arbeidet jeg gjør i dag, hvis ikke det var for det jeg lærte da, eller uten kjærligheten og støtten fra kristne japanere.

Lausannelederen sier at en leder bør ha tre egenskaper: Ydmykhet, integritet og simplisitet.

– Hva er de potensielle fallgruvene til mektige kristne ledere?

– Fallgruvene ved lederskap, og i livet generelt, er det motsatte av egenskapene jeg nevnte. Det motsatte av ydmyket: stolthet og arroganse. Det motsatte av integritet: skandaler og avvik mellom liv og lære. Det motsatte av simplisitet: Materialisme, grådighet, ekstravaganse.

– Vi lever i en brukket kristen verden. Vår utfordring er å vise denne verden det vakre med evangeliet.

Et sitat som tilskrives Gandhi er: Jeg liker deres Jesus, men ikke deres kristne. Det er kanskje representativt for hva mange mener om kristne.

—  Michael Oh

– En brukket kristen verden

Oh håper fremdeles at Lausannebevegelsen kan spille en viktig rolle i å samle evangelikale kristne ledere over hele verden til samarbeid om misjon. Bevegelsens fjerde konferanse finner sted i Seoul i 2024. Det blir første gang på man samles på 14 år.

– Hvordan vurderer du vellykketheten til misjon i dag?

– Et sitat som tilskrives Gandhi er: Jeg liker deres Jesus, men ikke deres kristne. Det er kanskje representativt for hva mange mener om kristne. Så vårt vitnesbyrd har feilet på mange måter. Dette er et narrativ vi vil se snudd, slik at mennesker sier: Jeg liker kristne. Hvem er deres Kristus?

– Hvordan har dette blitt holdningen? Hva skjedde?

– Jeg tror vi kun har sett evangeliet som en begynnelse og en slutt: Å bekjenne sin tro for å bli kristen og så kunne komme til himmelen. Vi har kanskje glemt at evangeliet er noe hver dag i våre liv.

– Hva burde evangeliet være?

– Det er begynnelsen, midten og slutten på det kristne liv. Å anerkjenne at vi har gjort ingenting for å fortjene frelse, men at det har blitt til oss frivillig og oppnådd av det eneste mennesket i verden som ikke fortjente Guds vrede, vil forandre narrativet.

---

4 raske

• Gud er: Kjærlighet
• Jeg klarer meg ikke uten: Gud og hans folk, min far og hans familie.
• På gravsteinen min skal det stå: «Han skal vokse, jeg skal avta.» (Joh. 3,30)
• Boka alle må lese: Operation World

---

Vi lever i en brukket kristen verden. Vår utfordring er å vise denne verden det vakre med evangeliet.

—  Michael Oh

Nikk tre ganger

Da morfaren lå på sykehus, og Oh hadde sendt ham et brev, fikk han svar fra mormoren om at morfaren ikke kunne snakke lenger. Oh følte at morfaren var inne i sine stunder, fløy han ut til ham. Han hadde vært bevisstløs i en lengre tid, men da Oh dukket opp, var morfaren våken.

– Han kunne ikke snakke, men så meg i rett i øynene. Jeg sa «du er en så sta mann. Vil du tro på Jesus?»

Plutselig kom det et nikk fra morfaren. Oh klatret så opp i sengen til bestefaren.

– Tror du på Jesus, spurte jeg for en andre gang, sier Oh.

Igjen nikket morfaren.

– For sikkerhets skyld, spurte jeg en tredje og siste gang om han virkelig trodde på Jesus.

Og morfaren nikket en tredje gang (og hanen galte ikke). «Takk Gud», sa barnebarnet, og dagen etter var morfaren ikke lenger blant dem.

– Han er som tyven på korset ved siden av Jesus, rett og slett en av de klareste uttrykkene for at frelse er gratis og ufortjent. Min morfar gjorde ingenting for å fortjene Jesu kjærlighet, tilgivelse for sine synder og en evighet i fellesskap med den levende Gud.

– Endret dette øyeblikket deg?

– Ja. Det var en påminnelse på bønnens makt og det å ikke gi opp. Min mormor hadde bedt for han så mange ganger. Det var også en påminnelse på det jeg føler er et tema som Gud har vist meg gjennom livet, og det er «til tross for meg, Gud». Til tross for meg, reddet Gud min morfar.

– Jeg var den siste som hadde noen som helst rett til å dele evangeliet med ham, men jeg ble den han endelig lyttet til.