Denne saken ble først publisert 3. juli 2022. Da var Raymond Bjuland styreleder. Nå er Knut Espeland styreleder.

«Mørkemenn!»

«Dra dere tilbake til 50-tallet»

Kommentarfeltene i sosiale medier er ikke nådige når media omtaler saker som omhandler Misjonssambandet.

I landets største misjonsorganisasjon, som teller nesten 50.000 medlemmer, får ikke kvinner være generalsekretær, ha pastortittel eller velges til organisasjonens hovedstyre. Det er roller som er forbeholdt «egnede menn», ifølge deres bibelforståelse.

I et sortmalt hus i dypeste bedehusland, nærmere bestemt på Nærbø på Jæren, bor «Sambandets» øverste valgte leder. I stua er deler av interiøret fra nettopp 50-tallet, med rosemalte porselenskopper på bordet og en grønn fløyelsstol, hvor han selv har satt seg til rette, i nystrøket skjorte og vannkjemmet hår.

På kjøkkenet i naborommet beveger en kvinneskikkelse seg stille. Henvist til kjøkkenbenken, mon tro?

Lengre er det ikke mulig å strekke forsøket på å konstruere et bilde av et «mørkemannshjem». For det tar ikke lang tid før ektefellen hans gjennom 30 år gjør sin entré og gjør eventuelle kritikeres fordommer til skamme.

– Dette er Eli, min beste venn og rådgiver, sier Raymond.

– Ja, vi er et godt tospann, supplerer hun muntert.

Eli kaster et rutinert blikk på vinduet som strekker seg fra gulv til tak.

– Skal du ha de oppe, eller? spør hun, og sikter til de elektriske persiennene som Raymond akkurat har trukket opp. Med junisolen på ruten blir det fort varmt i rommet. De blir enige om å rulle dem ned igjen.

Tappet for krefter

Hun trekker seg snart tilbake. I hvert fall for en stund. Det er tross alt Raymond dette intervjuet skal handle om. Men selv ute av synsfeltet er Eli sentral når han skal fortelle om sin tro og sitt liv.

– Jeg hadde ikke vært der jeg er i dag uten henne.

I dag er Raymond professor i matematikkdidaktikk på Universitetet i Stavanger, noe som utgjør en hundre prosent stilling. I tillegg har han en tjue prosent stilling på Matematikksenteret ved NTNU. Dessuten er han far til sju barn i alderen 15 til 30 år, det vil si – i praksis er han far til ni. Det skal vi komme tilbake til.

Som om ikke det var nok, er han nestleder i styret på Tryggheim Skular på Nærbø med rundt 800 elever, hvor kona har vært lærer i 30 år. Og siden 2018 har han altså vært hovedstyreformann i Misjonssambandet.

[ Striden i Norge IDAG: – Jeg spiller mine kort når det passer ]

Kanskje ikke rart han har rykte på seg for å ha en enorm arbeidskapasitet.

Men den siste tiden har Eli og ungene fått se en annen side av ham. En sårbar side. Hun synes han har blitt litt gusten i huden. Øynene har fått et slitnere drag.

De to siste årene har misjonsorganisasjonen vært preget av uro, hvor varslere og andre har kommet med kritikk av toppledelsens håndtering av vanskelige varslings- og konfliktsaker. Situasjonen toppet seg da det i mai ble kjent at organisasjonens generalsekretær, Øyvind Åsland, måtte gå av. Avgjørelsen hadde han og hovedstyret «blitt enige om», het det i en pressemelding.

Åsland har avvist at avgangen handler om varslingssakene. Hovedstyreformannen har på sin side uttalt at det handler om «en helhetlig vurdering».

I slike avtaler er det naturlig at en blir enige om hva som kan kommuniseres ut i det offentlige rom, forteller Raymond, og mener det vil alltid være krevende i slike saker der «misjonsfolket» ønsker mer informasjon. Det hovedstyreformannen derimot kan si noe om, er hvordan det har vært å stå i kryssilden som leder.

– De siste månedene har tappet meg. Derfor har jeg vært ambivalent til å si ja til dette intervjuet, medgir han.

I media har flere stemmer fått slippe til med ulike narrativ om den spente situasjonen, noe han har opplevd frustrerende. På grunn av taushetsplikten har han ofte bare kunnet gi ordknappe svar.

Hovedstyret har også blitt beskyldt for manglende handlekraft. Men mye arbeid har skjedd i det stille, forteller Raymond.

Det hender han har tenkt: Orker jeg dette? Er det verdt det?

Likevel lander han stadig på et ja, for vervet handler om noe som er større enn ham selv. I et slikt verv er det liten egenvinning, men folket, organisasjonen og misjonskallet er drivkraften, fremholder han.

---

Raymond Bjuland

• 57 år.
• Bor på Nærbø.
• Gift med Eli.
• Hovedstyreformann i Misjonssambandet, som arrangerer sin generalforsamling 5.-10. juli.

---

Misjon som lim

– Det er mange ting man kan si om Misjonssambandet og folkene der. Folk kan være rykende uenige om mange saker og ting, men limet har alltid vært misjon. Som Peter og Johannes sier: «Vi kan ikke la være å fortelle om det vi har sett og hørt».

– Misjonssambandets visjon, «Verden for Kristus», opplever jeg som nerven i arbeidet lokalt, nasjonalt og globalt.

Det som gir ham mest mening i vervet, er nettopp de gangene han har vært med på å lede innvielser for utsendinger, der unge og voksne sier ja til å gå ut med evangeliet og krysse landegrenser.

Når Raymond skal fortelle hva han selv har «sett og hørt», handler det først og fremst om en kjærlig og omsorgsfull Gud. Gudsbildet er formet av en lang rekke mennesker.

– Jeg har hatt utrolig mange omsorgspersoner rundt meg, egentlig i alle faser av livet.

Den siste tiden har han for eksempel merket omsorgen fra misjonsfolket. Om morgenen kan han våkne opp til en tekstmelding, der det står: «I natt ble jeg minnet om et ord fra Bibelen. Kan jeg sende det til deg?»

– Og så har det vært ord som har blitt til trøst for meg i den situasjonen jeg har stått i.

Raymond trekker fram som et konkret eksempel på en person som har betydd mye for ham, hans grandtante Gudrun. Hun var en eldre, barnløs kvinne som bodde sammen med dem som tidlig engasjerte seg i livet hans.

– Egentlig skulle jeg hete Rasmus etter min bestefar, men grandtante Gudrun insisterte på Raymond. Hun lærte meg alle hovedstedene i verden før jeg begynte på skolen. Og hun gav meg en notisbok der jeg skulle skrive ned en haug med ord om Jesus, slik han blir beskrevet i Bibelen.

Han ramser opp: «Underfull rådgiver», «veldig Gud», «evig far».

KrF-familien Bjuland

Også foreldrene har formet troen hans. I bydelen Ganddal i Sandnes, hvor Raymond vokste opp, var de aktive på bedehuset Ebeneser.

– Jeg tror ikke jeg har en spesiell dag hvor jeg kan tenke om troen: Dette forandret livet mitt. Men i oppveksten ble jeg tatt med på søndagsskole, på guttelag, på «Yngres» og på ungdomslag. Jeg synes det har vært utrolig trosstyrkende å merke at jeg er med i en større sammenheng, forteller Raymond.

På Ebeneser hersket det ingen tvil om hvilken organisasjon bedehuset tilhørte. På veggen i trappeoppgangen hang bilder av tidligere generalsekretærer i Misjonssambandet, tett i tett.

Den gang var han ikke spesielt opptatt av organisasjonstilhørighet, men han tok tidlig ansvar på Ebeneser som formann i det lokale ungdomslaget. Siden har vervene vokst i takt med tilliten han har fått. Han har vært formann på bedehuset på Nærbø og senere formann i regionstyret, Misjonssambandets region Sørvest.

Kanskje er det noe av dette engasjementet som har smittet over på deler av ungeflokken. Tre av dem er blitt aktive KrF-politikere. Og ja, Hadle Rasmus Bjuland, leder i KrFU, er en av dem.

– Hverken jeg eller Eli er politikere, men vi er en engasjert familie, og har hatt både Jærbladet, Stavanger Aftenblad, Vårt Land og Dagen på kjøkkenbordet opp gjennom årene.

– Det kan også gå ganske høylytt for seg når vi diskuterer rundt middagsbordet, men vi har alltid sagt fra ungene var små: De må gjerne gå hardt ut på banen, men vi skal ha respekt for at andre kan se verden på en annen måte enn oss, forteller han.

Det er en verdi han selv håper å bli møtt med, ikke minst som formann i en organisasjon der kvinner holdes utenfor enkelte verv og hvor homofilt samliv anses som synd.

Vanskeligere synes han det er å forsvare et konservativt standpunkt i en debatt som har pågått i Vårt Land de siste ukene. Er Paulus’ ord om at kvinner skal underordne seg sin mann overførbare til i dag?

– Jeg har registrert den diskusjonen, og ser at det er noen bibelord som sier noe om dette. Selv ser jeg på Eli og meg som likeverdige. Vi utfyller hverandre, har respekt for hverandres kompetanser og lytter til hverandre. Sammen finner vi løsningen på problemer. Jeg har ikke noe behov for en sånn...

Han leter etter ordet, men finner det ikke.

– Det har ikke vært noe tema for oss. Men hvert hjem må finne ut hva som er det beste.

---

4 raske

• Gud er: En kjærlig og omsorgsfull far
• Jeg klarer meg ikke uten: Familien, kaffe og en god drøs
• På gravsteinen min skal det stå: Fullført løpet og bevart troen
• Boka alle må lese: Nådens gåte av Philip Yancey

---

Alltid plass til en til

For seks år siden tok Eli et stort valg på vegne av familien. Raymond hadde vært på hovedstyremøte i Oslo, og i bilen ved Stavanger lufthavn, kom hun med en kunngjøring, helt uten forvarsel:

I bilen deres på parkeringsplassen satt to flyktninger fra Eritrea, 20-årige Feven og hennes to år gamle datter Nadia.

«De må bo hos oss noen dager nå», sa hun.

Av ulike årsaker hadde de to flyktningene ikke funnet seg til rette på et mottak lenger nord i landet. En rekke tilfeldigheter hadde nå ført dem til familien Bjuland.

– Jeg ble jo ganske paff der og da. Men så ble det en sånn historie som har formet oss som familie.

For å skape trygghet for mor og barn som kom fra et krigsherjet land, valgte de først å plassere dem i dobbeltsenga på loftstua, nær de andres soverom. Etter hvert flyttet duoen ned i underetasjen. Der bor de ennå.

– For oss har det vært viktig av at det ikke er «de og oss», men at det er «vi». At de har bodd hos oss har gitt oss veldig mye og det har åpnet øyene for hvor ufattelig heldige vi er i Norge.

I spisestua på Nærbø står et langbord med plass til 16 personer, 26 om de setter inn alle klaffene. Hjemme hos familien Bjuland er det alltid plass til en til, er det blitt sagt om dem.

– Det er Eli som har dette omsorgsgenet. Jeg har pleid å si at jeg bare er blitt dratt med, men jeg vil jo være med, da.

Krydrer andaktene hans

Etter hvert vender Eli tilbake i stua. Igjen får hun øye på en praktisk detalj. Denne gangen er det kaffen. Den er jo ikke blitt skjenket oppi porselenskoppene. Hun tar affære.

Fra før har Raymond fortalt at hun er den som bidrar til å krydre andaktene og talene hans. Også Hadle får hjelp til det. Også nå har hun noen innspill å gi ham. «Du har nevnt Nadia og Feven?», «at du disputerte i Bergen med fem små barn til stede?», «at vi har døpt fem av ungene hjemme i stua?» spør hun.

Ja, jo, nei.

På umerkelig vis er det hun som nå fører samtalen, noe hun med glimt i øyet bemerker selv. Men det kjennes ikke overkjørende. Bare naturlig, som en forlengelse av ham.

Selv ser Raymond mye Gud i historiene som både hun og ham selv har trukket fram.

For eksempel var han i 20-årene fast bestemt på å bli sivilingeniør og få seg en jobb i «oljå». Han fikk studieplass på Universitetet i Stavanger. Men til tross for at han alltid hadde vært skoleflink, klarte han ikke å konsentrere seg om lesingen og avbrøt studiet etter bare et halvt semester.

I stedet dukket det opp en lærerjobb i matematikk på Tryggheim skular på Nærbø, som etterlyste den kompetansen han allerede hadde. Jobben fikk han.

– Jeg er ikke en sånn person som våkner om natten og har sett skriften på veggen. I stedet er det slik at når jeg ser tilbake på livet mitt, så synes jeg at Gud har ledet meg. Han har stanset noen veier, men ført meg til nye. Man skal selvfølgelig være forsiktig med å åndeliggjøre alt, men jeg opplever at Gud har en plan for mitt liv.