Livsløper

– Nei, da var det ikke mye bønn. Jeg vet egentlig ikke hvorfor. Jeg hadde vel mistet håpet og var ikke så glad i livet. Da var det ikke så mye vits i å be til Gud, heller.

Det er seks år siden nå. Løperen som hadde konkurrert i norgestoppen var blitt en syltynn 30-åring, avhengig av sovepiller. Hun kjempet med to stemmer i hodet: «Engelen» som sa at hun måtte spise, bli frisk og leve livet. «Djevelen» som sa at hun hadde spist for mye og trent for lite. Det kunne gå med et brett sovepiller på et par dager for å få litt fred. Noen ganger var hun redd hun skulle dø. På det verste var hun så lei at hun tenkte: «Dør jeg, så dør jeg».

– Du føler at du ser en sånn svart høl som du ikke kommer ut av. Du belaster så mange som er glad i deg. Alt blir bare pyton. Men innerst inne ville jeg jo aldri dø. Innerst inne visste jeg at jeg hadde så mye å leve for.

MIN TRO: Aksel Braanen Sterri håper han får velge døden selv

Spring for livet

Sola skinner på Lillehammer, og terrassedøra står åpen. Huset ligger ved Gudbrandsdalslågen der vannet flyter forbi, jevnt og trutt. Inne er det rolig. Minstemann Noah er i barnehagen. Hans to stesøsken er på skolen, kjæresten David er på jobb. Om få uker gifter de seg i en klosterkirke i Barcelona. Kjole og sko er kjøpt, og i magen bærer hun på en liten hemmelighet.

Kristin Roset setter seg i sofaen. Til daglig er hun frilansjournalist for Dagbladet, i tillegg deler hun av erfaringene sine på bloggen Springerinne. Tidligere i år ga hun ut boken Spring for livet. Slik blei eg frisk.

– Jeg synes det er rart at jeg skulle få den sykdommen. Jeg forstår det ikke helt, sier hun.

Hvis du er…tålmodig og…kjemper, skal jeg love deg at ting forandrer seg.

Trygghet

Roset vokste opp på Fitje utenfor Sandane med foreldrene og to brødre. Hun likte å være sosial og aktiv, og spise god mat. På skolen hadde hun den største matpakken. I mimrehefter fra ungdomsskolen nevnes en av hennes standardkommentarer: «Hæh, blir du mett av det der?»

Den eldste broren var aktiv løper. Selv merket hun at hun var god da hun var tretten og begynte å konkurrere utenfor hjemfylket, og vant flere nasjonale mesterskap som barn og ungdom. Faren var trener og pådriver til broren tok over. I hverdagen handlet mye om trening.

– Jeg elsket å springe og trene, ikke minst trene hardt. Fortsatt kan jeg få det for meg at jeg skal kjøre en skikkelig hardøkt i en bakke. Da kjører jeg til jeg nesten spyr, fordi jeg synes det er så kjekt.

Hun ler høyt.

– Var det noen religiøs tro i oppveksten din?

– Mamma har alltid vært kristen. Hun var i KrF i alle år og var den som ville at vi skulle gå i kirka. Det var ikke slik at hun prakket det på meg, men hun syntes det var hyggelig hvis vi ble med. Så jeg er både døpt og konfirmert, og sønnen min Noah er døpt. Jeg synes det er viktig. Så jeg har troen, men jeg er ikke den der voldsomme som går i kirka så ofte.

– Hva betyr det for deg?

– Jeg husker jeg ba til Gud om kvelden hvis det var noe jeg skulle, som å fly eller springe, for den del.

Det gir henne en trygghet. Som for litt siden, da hun skulle kjøre fra Sandane til Lillehammer med sønnen Noah.

– Jeg er så glad i ham og han betyr alt for meg. Så da tar jeg en liten bønn når jeg legger meg: «Kjære Gud, jeg håper det går bra i morgen. Amen».

– Tenkte du noe på hvem Gud var?

– Ja, jeg fikk vel egentlig svar på det da jeg skulle bli konfirmert.

Presten forlangte at konfirmantene skulle kunne mye utenat. Før overhøringen i kirka fikk de ikke vite hvilke spørsmål som kom, så Roset pugget.

– Jeg lært en del i oppveksten også av mamma, så jeg har fått med meg noe.

MIN TRO: Misjonæren som misliker «Min tro»

På vekta

Den høsten hun var 17 og gikk tredjeåret på videregående dro idrettsklassen på tur til Oslo og Norges idrettshøgskole. Der skulle elevene få målt oksygenopptaket, og da måtte de først på vekta. Roset fikk sjokk. Vekta viste 59, fire-fem kilo mer enn hun hadde regnet med. Det var som å slå på en bryter.

Hun la ut på en lang løpetur. Et kjæresteforhold som hadde vart i tre år, var slutt, og det hadde gått mye i burger og pizza ute med venner. Nå la hun en plan. Hun skulle trene minst to ganger daglig og spise bare to måltider.

Det gikk noen måneder før det begynte å synes. Moren kommenterte at hun så blek ut. Familien ble mer og mer skeptisk.

På våren skulle hun på treningssamling på Oppdal med landslaget for mellomdistansejenter. De skulle møte selveste treneren til Vebjørn Rodal. Da de møttes, sa han:

– Kristin, da. Jeg synes du er blitt tynn nå, jeg.

I konkurranser gikk det dårlig. Plassen på landslaget røk. Etter videregående flyttet hun til en familie i Bærum for å være praktikant, men sluttet. Da moren hentet henne hjem til Sandane den høsten, var hun anorektisk, trist og veide like over 40 kilo.

MIN TRO: En åpenbaring på bussen endret livssynet hennes totalt

Opp og ned

I hjembygda gikk ryktene om at hun hadde fått anoreksi. En dag hun skulle handle mat på butikken, hørte hun det ble snakket. «Se der, da. Hun har ikke rumpe engang».

Hun fikk hjelp av psykolog og familien støttet henne så godt de kunne. Gradvis klarte hun å spise litt mer og la på seg noen kilo. På våren i 1999 stilte hun til start i et lokalt friidrettsstevne og løp bra. Samme høst vant hun 800 meteren i NM. Avisene skrev om «Rosets tøffe comeback», og at hun hadde vunnet over anoreksien. Hun vant NM både i 2000 og 2001 også, og deltok i EM i Irland i 2002.

Selv beskriver hun det som at hun var frisk nok til å vinne. Men hun er glad for at hun fikk disse årene på friidrettsbanen.

– Jeg glemmer ikke da jeg satte pers på 1.500 meter i Irland. Jeg fikk bare løpt tre 1.500 metere før jeg la opp. Dette var vel den andre. Jeg kjente at jeg kunne flyte bortover og ta igjen en etter en. Den følelsen er vanvittig god.

Men så kom stadig flere skader og problemer. I 2006 la hun opp. Da hadde hun fått bulimi, brukket bekkenbeinet og var sengeliggende.

– Jeg klarte ikke å komme tilbake, for det var så mange ting. Beinskjørheten var ikke bra. Jeg orket ikke mer styr.

Men tynnere skulle hun bli. Med bulimi hadde hun overspist og kastet opp, men lagt på seg.

– Den sykdommen har bare herjet hodet mitt på alle mulige måter. Da handlet det om å vise at jeg kunne holde meg tynn selv om jeg la opp. Uffameg. Det er så fælt, jeg skjønner ikke at det er meg, en gang.

4 Raske

Gud er: En liten trygghet.

Jeg kan ikke leve uten: Familien min.

På min gravstein skal det stå: Uff, dette har jeg ikke tenkt på, og vil helst ikke tenke på det heller.

Boken alle må lese: Jeg må jo nevne boken min, Spring for livet, men utenom den vil jeg anbefale Bryt stillheten av Monika Kørra.

Redningen

Det ble verre. Roset fikk hun jobb som redaktør for magasinet Birkebeiner'n og flyttet til Ski i Akershus. Kjæresten jobbet offshore og var mye borte. Hun prøvde å vri seg unna sosiale sammenhenger der hun måtte spise. Hun trente mye. Kunne hun ikke løpe, syklet hun fire mil til og fra jobb. Så kom problemene med å få sove. En lege skrev ut sovepiller, og hun måtte ha stadig mer.

I 2010 skulle hun sykle det åtte mil lange Grenserittet fra Strømstad til Halden og skrive om en sykkelklubb. I mål kollapset hun. Mannen hennes oppdaget sovepillene. Han ba henne ringe Rustelefonen. Etterpå kastet de hele pillelageret. Sammen med Rosets mor fant han fram til psykiateren Laila Sundgot Schneider, som hadde erfaring med idrettsutøvere.

– Det ble redningen. Hun traff meg rett i hjertet og forstod meg. Selv om jeg hadde lagt opp, trente jeg mye og klarte ikke legge fra meg den identiteten med at jeg skulle være trent. Jeg sa at hvis jeg skulle klare å spise mer, måtte jeg få lov til å trene også. Det ville en annen behandler nektet meg. Men hun skjønte at det var kjempeviktig.

I tillegg anbefalte Schneider at hun skulle begynne med en type antidepressiva. Roset tror medisinen reddet livet hennes. Uten ville spisemonsteret strittet imot.

Hun har kjent mye på skam. Da hun hadde bulimi, skjemtes hun over at hun fråtset i mat og kastet opp. Senere var det en skam å nærme seg 30 og fortsatt ikke være frisk, og en skam å komme hjem til en bygd der alle assosierte henne med en som ikke var frisk, helt til det begynte å snu.

– Hva holdt motet ditt oppe?

– Det var vel at jeg kjente på trening at jeg fikk mer energi. Det første tegnet var en dag jeg plutselig kjente at jeg klarte å løpe fortere enn jeg gjorde for tre uker siden, og klarte å komme ut igjen blant venner.

I ekteskapet gikk det ikke så bra. Etter mye om og men valgte de å skilles.

– Vi kjente hverandre nesten ikke igjen da jeg ble en friskere versjon av Kristin.

Nå ble den store testen å klare å bo alene. Hun hadde gått to år i behandling og kjente seg ganske trygg på seg selv. Det gikk bra.

Så møtte hun David, som hun nå har sønnen Noah med.

– David har gjort livet mitt komplett, sier hun.

LES OGSÅ: Nordens første kvinnelige imam tier ikke i forsamlingen

Forandring

Roset løper opp trappen til soverommet for å ta på seg treningstøy. Hun tripper lett med raske steg på grusveien nede ved Lågen, mens små bølger slår inn over stranden. Hun sier selv at hun bare humper, men det er lett å se at hun har gjort dette før.

– Tenker du noe på om det er et liv etter døden?

– Jeg er veldig redd for å dø, men ser for meg at vi lever videre, som i en drøm. Jeg velger å tro at vi ikke bare råtner i jorden, men at det skjer noe mer enn det, kanskje som en annen person som lever evig. Men jeg liker ikke døden. Jeg ser at foreldrene mine begynner å bli eldre. Faren min er helt gal til å trene. Jeg er litt redd for at jeg får en telefon om at han ligger der oppe i lia med joggeskoene på.

På bloggen Springerinne har hun i flere år fortalt om erfaringene sine. Responsen fikk henne til å skrive boken.

– Det er mange som har sterke historier. Jeg er ikke noe unik på det. Men det er viktig for meg å bruke historien min til noe bra, og at den kan gi håp og være til hjelp for andre.

– Noen sier at en blir sterkere av motgang. Hva tenker du?

– Jeg føler at jeg er blitt en sterkere person etter alt jeg har gått gjennom. Men når du står oppe i det, er det ikke akkurat så lett å tenke det.

Rosets psykiater har i intervjuer sagt at hun er opptatt av å finne de sterke sidene hos folk, slik at de kan bruke dem til å komme seg ut av spiseforstyrrelsen. Noe av det samme ønsker Roset å formidle.

– Det jeg prøver å si til dem som sliter med å ha noe å leve for, at du har masse å kjempe for, ikke bare å leve for dem som er glad i deg, men også for deg selv. Du har mange ressurser som du har lagt bort mens du er syk. Men de ligger der, og er der når du blir frisk igjen.

– Er det noe du har med deg fra idretten at hvis du legger ned innsats, får du resultater?

– Det kan jeg kanskje merke på andre måter. Men akkurat når det gjelder sykdommen var den såpass tøff å komme gjennom at jeg hadde nok ikke klart det uten medisinen. Samme hvor mye vilje jeg hadde hatt, ville det vært veldig tøft.

Mange som kontakter henne gjennom bloggen sier at de kommer aldri til å begynne igjen med aktiviteter de har likt, eller at de aldri vil finne en kjæreste igjen. Roset smiler lurt.

– Da sier jeg at hvis du er tålmodig og kjemper, så skal jeg love deg at ting forandrer seg.

[ LES ALLE MIN TRO-INTERVJUENE HER ]