Hånda på rattet

– Ser jeg ut som en douchebag nå?

Sensommersola treffer rett på bakgårdsbalkongen til kollektivet på Fredensborg i Oslo. Aksel Braanen Sterri kommer direkte fra jobb, snart skal han ut og trene med kjæresten. Nå sitter han med mobilen i selfie-modus og vurderer om de leopardmønstrede solbrillene fungerer.

Han venter ikke på svar på det med douchebag, som kan bety en som virker arrogant, snobbete eller bare ytterst ubehagelig. Det hjelper at han ikke har på seg t-skjorta han fikk av noen Blindern-venner for noen år siden med påskriften «Kongen av statsvitenskap». Kongen av teologi har han aldri vært, særlig ikke etter at han som studentleder ved Universitetet i Oslo krevde at Det teologiske fakultetet skulle legges ned.

– Jeg beholder dem på, jeg, sier han og dytter solbrillene inn med en finger.

Øynene skimtes så vidt bak de mørke glassene.

LES OGSÅ: «Ingen er tjent med at religionsdebatten havner på bakrommet»

Toppe laget

29 år gamle Aksel Braanen Sterri har vært leder av den sosialdemokratiske tenketanken Progressiv og redaktør i Store Norske Leksikon. Men det var først da han ble kommentator i Dagbladet i fjor at han ble den «meningsmaskinen» som Dagens Næringsliv spådde noen år tidligere. Abort, religion, ytringsfrihet, ruspolitikk og om barn er verdt all den ulykken de fører med seg. Braanen Sterri kan mene noe om alt.

Barndomshjemmet på Korsvoll i Oslo var farget rødt – ikke av maling, men av politikk. Begge foreldrene holdt til godt ute på venstresiden. Far Bjørgulv Braanen har vært leder for Rød Ungdom, redaktør i det marxistiske tidsskriftet Røde Fane og er nå sjefredaktør for Klassekampen.

– Foreldrene mine holdt noen politiske tanker hellige, mer enn jeg gjorde. Likevel var det alltid rom for å diskutere hjemme, sier han.

En hellig tanke var ideen om likeverd. Det kom til syne da faren var fotballtrener for guttelaget. Topping av lag var et skjellsord.

– Det var ille. Jeg oppfattet meg selv som ganske god i fotball, og på den tiden er man jo opptatt av å finne sammen med de andre som er gode.

Sammen drømte de selverklærte flinkisene om hvor bra laget kunne gjort det hvis bare denne venstreraddisen av en trener kunne fire på likhetsprinsippene sine.

– Jeg fikk jo selvfølgelig spille minst av alle, for å sikre at ingen kunne si at trenerens sønn fikk noen fordeler. Det er ganske illustrerende for hans tanke om at man ikke skal skryte noen opp i skyene. Mora mi er bedre til å si hvor flinke vi er, men fatter'n er mer avdempet, sier han.

SE VÅRT LANDS TV-SERIE: Vendepunktet: Som basehopper trodde hun A4-livet var drepende kjedelig

Stjernestøv

Oppveksten var preget av klokkeren ateisme. Himmelen over livet på Korsvoll besto bare av oksygen, nitrogen, argon, karbondioksid, vanndamp og andre gasser. Gud var noe som bare hørte banneordene til.

– Fatter'n har blitt mer og mer religiøs med tiden, men da jeg var liten bodde jeg i et gudløst hjem. Det er kanskje det som gjør at jeg i dag helt åpenbart sliter med å skjønne hvordan et moderne menneske som lever i et sekulært samfunn kan tenke tanken at det finnes en Gud.

– Er det usannsynlig at du noen gang vil tenke tanken?

– Jeg tror aldri jeg vil tro på en monoteistisk Gud. Men jeg er åpen for å få noe som ligner på religiøse opplevelser – en følelse av at vi alle er stjernestøv, for eksempel.

LES OGSÅ: Over 15.000 har meldt seg ut av Den norske kirke

Alene i Dublin

29-åringen er påfallende lite eksistensiell. Han er altfor god til å kontrollere følelsene sine, mener han. Da foreldrene skilte seg da han var 13, trakk han på skuldrene og sa «det skjer, det kan jeg ikke gjøre noe med», forteller han.

– Viser du ikke følelser?

– Jeg kontrollerer dem og lar meg ikke sause inn i ting. Det har kanskje også forhindret meg fra å tenke på sånne supereksistensialistiske ting som hva meningen med livet er.

Han forteller om «den gangen» han tenkte på det. Det var i Dublin, og han hadde reist dit for å delta på en konferanse på torsdag og skulle være igjen over helga. På forhånd hadde han invitert med noen venner, men ingen kunne. Null stress, tenkte han. Det var bare å ta fram datamaskinen og jobbe seg gjennom helga. Men så lett var det ikke.

– Jeg har aldri følt meg så aleine i hele mitt liv. Jeg hadde ikke noe sted å være, jeg var ikke noen for noen, jeg var fremmed.

Åttemannsrommet på det billige herberget hadde han ikke lyst til å være på. Han gikk fra kafé til kafé.

– Da skrev jeg en del sånne ting som jeg ikke har sett på siden. Om hva som var meningen med dette livet.

– Hva skrev du?

Han svarer ikke på spørsmålet.

– Jeg har prøvd å lese Camus og andre eksistensialister, men det har aldri resonnert hos meg. Det er ganske spennende å tenke på hvorfor noe treffer hjertet ditt, og noe går deg hus forbi. Og for meg har det aldri vært noe problem at det ikke er noe overordnet mening med livet. Vi er et produkt av en ganske random prosess kalt evolusjon, og så har vi blitt bevisst det vi driver med på en mirakuløs måte.

I Dublin konkluderte han slik:

– Det er to svar: Enten er det så vanskelig at jeg ikke klarer å resonnere rundt det. Eller så er spørsmålet jævla meningsløst.

LES FLERE MIN TRO-INTERVJU:

• Båtflyktningene ringer Mussie Zerai når de holder på å drukne
• Sharin Khankan er Nordens første kvinnelige imam
• Gunleik Seierstad – mannen som misliker «Min tro»

Ryddeguru

Hvis banning er et tegn på dårlig ordforråd, ville Braanen Sterri knapt hatt ord nok til å fullføre en setning. Men setningene bygges i en rasende fart, helst med så mange innskutte bisetninger at han som oftest ender opp et helt annet sted. Han sluker noen ord og låner andre fra engelsk. «Claime», kan han si. «Random», «fairness», «basic».

En rød heliumsballong med påskriften «Happy Birthday» stanger mot taket i guttekollektivet. En kjapp omvisning avslører at Braanen Sterri har det marginalt ryddigste rommet av de tre som bor der. Det skulle bare mangle etter at han offentlig har vist sin begeistring for den japanske forfatteren og ryddeguruen Maria Kondo. «Jeg anbefaler boka på det sterkeste. Kanskje endrer den ditt liv også.», skrev han.

På veggen henger det en artikkel i glass og ramme. Det er et portrettintervju med ham som kjæresten har skrevet til ham i gave.

– Det er derfor jeg har hengt det opp, altså, sier han i et sjeldent anfall av beskjedenhet.

– Ydmyk er kanskje ikke det første du vil bli beskrevet som?

– Nei, der tror jeg at jeg har et PR-problem. Jeg gir et skikkelig dårlig førsteinntrykk, og så kommer jeg dårlig ut skriftlig. Men jeg har gode referanser altså!

– Er du en empatisk fyr?

– Jeg har en mer kognitiv empati, sier han.

Kognitiv empati handler om å forstå den andres følelsesmessige opplevelse. Affektiv empati er å bli berørt av den. Braanen Sterri mener han aldri blir berørt.

– Jeg tror det er derfor effektiv altruisme resonnerer sånn hos meg, sier han.

LES OGSÅ: Menighet syndet med opphavsretten - måtte trekke salmeplate

Gir tiende

Effektiv altruisme oppsto i studentkretsen til Peter Singer – en australsk moralfilosof Braanen Sterri sier han har blitt «forelsket i». Tanken er at alle mennesker er like mye verdt, og derfor bør du gi slik at flest mennesker får størst mulig utbytte av det du gir. Da er det knekkende likegyldig om disse menneskene befinner seg i Kongo eller i nabohuset ditt.

– Hvordan lever du som effektiv altruist?

– Jeg gir bort en viss andel av inntekten min.

– Du gir tiende?

– Ja, faktisk. Det er mitt lille overlapp med det religiøse. Målet er å gi ti prosent, og det skal jeg klare i år. I fjor ga jeg noe mindre, 5-6 prosent. Jeg gir pengene til Against Malaria Foundation, som topper lista over de mest effektive organisasjonene.

I tillegg er effektive altruister opptatt at man velger yrker som kan gjøre verden bedre. For eksempel at du tjener masse penger slik at du har mye å gi vekk. Eller at du jobber som kommentator i Dagbladet og kan forkynne budskapet.

– Det handler nok om hva jeg synes er behagelig også. Jeg føler ikke så veldig for å gå ut og stå på et suppekjøkken.

Oppgjøret

Rett før påske knatret det høyt fra et tastatur på Åpent bakeri ved Ullevål Hageby. Braanen Sterri hadde egentlig fri fra jobben, men havnet i en oppslukende flytsone. Ordene bare strømmet på, alt hang sammen, sparkene gikk i alle retninger.

Tidligere på dagen hadde tre spikerbomber gått av i Brussel. 35 mennesker ble drept, inkludert tre terrorister. 340 mennesker ble skadet. Den såkalte Islamske Staten tok på seg skylden for angrepene.

Braanen Sterri var klar til å ta et oppgjør med «religion», hva nå det enn er. Og han klinket til: «Religion er en parasitt på den verste delen av menneskehjernen», var overskriften.

– Ja, hm...

Han legger pekefingeren under nesa.

– Det ble veldig ensidig, da.

Det samme var reaksjonene. Vårt Lands spaltist Åste Dokka mente kommentaren var «et ukvalifisert, summarisk og essensialiserende hagleskudd uten adressat eller referanser.» Minerva-redaktør Nils August Andresen skrev på Facebook at «du kan så lite om religionen, både historisk, teologisk og empirisk i samtiden, at du ikke er i stand til å diskutere den fornuftig». Lengst gikk den daværende KrF-politikeren Hallgeir Reiten, som politianmeldte Braanen Sterri for diskriminering av religiøse mennesker.

– Det var jo bare teit, så det brydde jeg meg ikke noe om. Jeg fikk bare masse likes på Facebook og klapp på skuldra i Dagbladet.

LES ALF GJØSUND: «De samme som rødmet av Braanen Sterris religionsangrep, stønnet også av politianmeldelsen til Reiten»

– Hvorfor er du så sinna på religion?

– Jeg er ikke sinna på religion i mitt daglige liv, så vanligvis er jeg ikke så hard i klypa. Men det er noe med religion som jeg synes er litt latterlig. Hvis ikke religion hadde vært et massefenomen, ville vi sagt at religiøse mennesker lider av en vrangforestilling. Jeg tror mange som meg mener dette, men man sier det ikke av høflighetsgrunner eller noe sånt.

SE VIDEO: – Trenger respekt i religonsdebatten, sier Sturla Stålsett

Psykedeliske stoffer

– Har du en åndelig side?

– Det er klart jeg har et fattig åndelig språk, og det er et problem for mange ateister. Men jeg prøver i større grad å nærme meg de størrelsene litt, og da er religion et dårlig verktøy. For det bærer med seg mange myter, gamle historier, bøker og annet du må innom før du kommer til kjernen. Men det finnes en psykedelisk bevegelse i den ateistisk/humanistiske kulturen som snakker om dette: At det er noe større, sier han.

Eksempler på psykedeliske stoffer er LSD, fleinsopp og meskalin. Braanen Sterri har tidligere tatt til orde for at studenter skal få bruke ritalin for å prestere bedre. Da politiet bøtela 55 personer under Midnight Sun Festival på Værøy for besittelse av narkotika, skrev han kommentaren «La dem ruse seg». Og han har tatt til orde for å ta i bruk «moralmedisin», legemidler som skal gjøre oss bedre som mennesker.

– Selv om ikke alle bruker psykedeliske stoffer, løfter det noen tanker inn i den sekulære offentligheten. Du ser stadig flere som er opptatt av det som før var de religiøses bord, at det er noe dypt som forener oss, som det med stjernestøvet som jeg snakket om tidligere, en kraft som er felles i dette universet som gjennomstrømmer alt og at vi har små, ubetydelige liv.

VIL DU LESE FLERE MIN TRO?

• Rut Helen Gjævert var misjonær i Jesus Revolution Army. Hun jobber fortsatt med å tilgi seg selv.
• Rettsmedisiner Torleiv Rognum – Utøya utfordret troen hans
• Komiker Rune Andersen skulle ønske at faren hadde sagt «unnskyld»
• Per Fugelli forsvarer den gudløse troen

Han trekker fram forfatteren David Foster Wallace, som tok sitt eget liv i 2008. Han mente at hjernen hele tiden forteller oss hvor viktige du er, at alle andre bare er statister i livet vårt.

– Det gjør at vi får et helt merkelig syn på verden. Men gjennom historier, fortellinger, virtual reality eller psykedelika har man muligheten til å få et riktigere perspektiv på livet sitt, nemlig at du er en liten, ubetydelig brikke i det hele, og du må jobbe som faen for å få det beste ut av det, og at du ikke styrer skuta så mye som du tror.

Redd for svakhet

Døden har rykket nærmere de siste dagene. I går ble den jevnaldrende vennen Anders Solli Sal bisatt i Oslo. Braanen Sterri var til stede og har skrevet minneord på Facebook. Men det virker ikke som om det preger ham.

– Som sagt har jeg den egenskapen at jeg kan velge om jeg vil gå inn i ting eller ikke. Mitt livsprosjekt er kanskje å takle ting på en god måte. Eller, det er ikke mitt livsprosjekt, men jeg merker til det parodiske at jeg er veldig redd for svakhet. Noe som er en stor svakhet, jeg ser den. Jeg vil mestre alt, og det er viktig for meg å mestre døden også, sier han.

For tiden skriver han bok sammen med filosofen Ole Martin Moen om aktiv dødshjelp. Begge er forkjempere for at folk skal få lov til å velge selv når livet er over.

– Jeg håper jeg takler døden fint, og jeg håper jeg får lov til å velge det selv. At det skjer på riktig tidspunkt og på en måte som er ålreit.

– Nok en måte å ha kontroll på?

– Altså, jeg skal ikke fikse min egen begravelse. Men begravelser er jo fint, for det sies så mye fint om deg. Det er jævla synd at det kommer etter døden, så det kan jeg tenke meg å gjøre før jeg dør. Når jeg merker at det går mot slutten, samler jeg familie og venner hos meg, de sier pene ting om meg, alle får sagt ha det, og det er ingen kjip greie. Og så avslutter jeg det.

4 RASKE

Gud er: et produkt av menneskets fascinerende evne til å lage fantastiske tankekonstruksjoner uten opphav i virkeligheten.

Jeg kan ikke leve uten: Mennesker å utveksle tanker med

På min gravstein skal det stå: Godt forsøk

Boka alle må lese er: Reasons and Persons av Derek Parfit