På toppen beiter kyrne med utsikt over det enorme slumområdet Old Fadama, hjem til over 100.000 av Accras innbyggere. Dette fjellet vi nettopp besteg er 20 meter høyt og består av 60 prosent tekstiler, ifølge organisasjonen The Or Foundation, som har dokumentert den globale bruktmarkedet for klær i Ghana i mange år.
Et spark med foten og et par rosa truser og Armani-jeans blir synlige, noen få av de rundt 15 millioner brukte klærne som ankommer Ghana hver uke.
[ Ti år etter Rana Plaza: Slik står det til med tekstilarbeidernes kår ]
Korle-lagunen, hvor søppelfjellet ligger, munner ut i Atlanterhavet, hvis strender på noen steder rundt Accra kan være dekket av et tykt lag med tekstiler. De tetter igjen avløpssystemet, noe som fører til økt risiko for kolera, malaria og oversvømmelser. Problemer som dette er ikke unike for Accra. På flere steder i Afrika, inkludert Kenya og Tanzania, ser det slik ut.
Nede ved foten av fjellet sprer en skarp røyk fra brennende elektronisk avfall seg. Der står Awal Mohammed, en migrantarbeider fra nord i Ghana som kom til Old Fadama for tolv år siden på jakt etter arbeid.
– På den tiden var ikke fjellet på langt nær så stort. Men det kommer stadig mer klær, fra Kantamantomarkedet, sier han.
– En eller annen gang må det stoppe.
Selges for profitt
Det finnes en forestilling i den vestlige verden om at klær som doneres gjennom innsamlinger distribueres videre gratis til trengende gjennom ideelle organisasjoner.
I virkeligheten er de fleste aktørene på bruktmarkedet for klær profittorienterte bedrifter.
Klær som doneres gjennom innsamlinger selges i flere ledd, ofte via sorteringsanlegg i Øst-Europa og deretter ut på en internasjonal markedsplass. Det er en milliardindustri fra det globale nord til sør. Handelen med brukte klær mellom Europa og Afrika begynte for over 70 år siden. I land som Ghana førte kolonimaktenes innflytelse til at vestlige klær ble nødvendig for noen jobber, for å få tilgang til utdanning eller til og med å gå i kirken.
– På den måten ble det skapt et kunstig behov for brukte klær av vestlig type, sier Liz Ricketts, medgrunnlegger av The Or Foundation.
I løpet av de påfølgende tiårene eksploderte massekonsum som fenomen i den vestlige verden og klesforbruket økte betydelig.
– For å få folk til å kjøpe mer og mer klær, kreves det at det finnes en måte å kvitte seg med det man allerede har uten å føle skyld. Det var det som ble det globale second hand-klesmarkedet, fortsetter Liz Ricketts.
---
Den globale kleshaugen vokser hvert år
- Det skapes over 90 millioner tonn klesavfall i verden hvert år (https://www.nature.com/articles/s43017-020-0039-9.pdf), det forventes å øke til over 130 millioner tonn i 2030 (https://earth.org/statistics-about-fast-fashion-waste/).
- Motedustrien står for opp til 10 prosent av utslippene av drivhusgasser – mer enn de samlede utslippene fra fly og sjøfart. (https://unfccc.int/news/un-helps-fashion-industry-shift-to-low-carbon)
- Tekstiler er teknisk vanskeligere å gjenvinne enn mye annet. Mindre enn 1 prosent gjenvinnes til nye fibre (https://ec.europa.eu/research-and-innovation/en/horizon-magazine/latest-trend-keeps-clothes-out-landfall). Tilsvarende tall for papir er 66 prosent og for glass 27 prosent.
- Ifølge Or Foundations anslag kastes 80 prosent av det globale nordiske klesavfallet lokalt, der bare en brøkdel kan resirkuleres. De resterende 20 prosentene havner i ulike klesinnsamlinger og videre ut på det globale second hand-markedet.
- Blant klærne som kommer til land som Ghana er også det som moteindustrien kaller «deadstock», altså ubrukte klær som er utgått fra sortimentet når nye kolleksjoner lanseres.
---
Lave lønninger og stort press
Det er tidlig torsdag morgen på Kantamantomarkedet, knappe én kilometer fra klesfjellet. Dette er en av verdens største markeder for brukte klær og gir arbeid til titusenvis av mennesker. I dets lange ganger finnes millioner av klær og sko til salgs. Det er en favorittdestinasjon for mange innbyggere i Accra. En majoritet av byens befolkning kjøper nesten utelukkende brukt tøy.
Den ene halvdelen av markedsplassen er dedikert til importører, den andre halvdelen til selgere og hæren av skreddere, blekere, silketrykkere og andre tekstilarbeidere som reparerer og forbedrer klærne som kommer inn.
Torsdag morgen kommer nye leveranser med klær fra havnen, og det er febrilsk aktivitet på importørenes side. For at dette tekstiløkosystemet skal fungere, må klærne kunne strømme fra importører til selgere gjennom de mange trange gangene. Det håndteres av kayayei, unge kvinner som bærer store klesballer på hodet. En av dem er 21 år gamle Latifa Soule. Hun kom til Accra for et år siden, og akkurat som de fleste andre i yrket kommer hun fra de fattige nordlige delene av landet.
– Hjemme var det ingen jobber, men herfra kan jeg sende litt penger hjem til familien min, i det minste noen ganger, sier hun under en kort pause i torsdagens rush.
Raskt som en grevling løper hun gjennom gangene med ballen på hodet. Ballen ser enorm ut i forhold til hennes spinkle kropp. Mange kayayei jobber for veldig lave lønninger og under stort press. Nakke- og ryggskader er vanlige.
[ Vårt Land anbefaler: Sønnen brøt med Jehovas vitner. Da kuttet faren «unødvendig kontakt» ]
– Jeg føler meg trøtt etter en arbeidsdag. Men jeg har ikke fått rygg- og nakkesmerter ennå, som jeg vet at mange av de som har holdt på lenge har, sier hun.
– Men hvis jeg blir syk eller skadet, vil jeg ikke ha råd til å betale for helsehjelp. Da må jeg slutte.
Hvis jeg blir syk eller skadet, vil jeg ikke ha råd til å betale for helsehjelp. Da må jeg slutte
— Latifa Soule, arbeider
Kaster mellom 30 og 50 prosent
I en av bodene sitter selgeren Florence Agbeawotsia og sukker oppgitt. Da hun åpnet ballen med shorts som hun nettopp kjøpte for tilsvarende 1.200 norske kroner, viste det seg at mye var vanskelig å selge.
– Mange av shortsene i ballen er for korte, noen har for store størrelser. Det er ikke det folk etterspør, sier hun.
Ved kjøp av en ball med klær må selgerne håndtere en uvanlig forretningsrisiko. De vet nemlig ingenting om innholdet på forhånd. Hvis de har flaks, kan den inneholde noen skatter. Hvis de har uflaks, som Agbeawotsia denne torsdagsmorgenen, er klærne for det meste umulig å få solgt.
– Hvis det er en god ball, kan jeg tjene 500 cedi (430 norske kroner). Men forretninger er forretninger, noen ganger vinner du og noen ganger taper du, sier Agbeawotsia.
Men uansett hvor godt kjøpet er, kaster hun alltid mye av klærne direkte. På grunn av lite attraktive modeller eller fordi plaggene er ødelagte og flekkete og umulige å reparere uten å gå på tap.
– Vanligvis må jeg kaste mellom 30 og 50 prosent av klærne, sier Rubby Adade, som sitter i boden overfor og selger leggings.
Vanligvis må jeg kaste mellom 30 og 50 prosent av klærne
— Rubby Adade, selger
Hun fikk også en dårlig forsending med siste kjøp. Mye av innholdet henger fortsatt til salg en uke senere.
– Det blir veldig liten fortjeneste på denne klesballen.
Lave priser og lav kvalitet
Liz Ricketts på The Or Foundation besøker markedet i jobben sin hver annen dag.
– Det er mitt favorittsted på jorden. Kantamanto er modellen for bærekraft som hele det globale markedet trenger å lære fra. Klærne selges ikke bare her, de blir omarbeidet og får nytt liv, sier hun.
Men det finnes mørke hjørner i virvaret av ganger. Ifølge Ricketts havner mange i gjeldsfeller når de tar lån med opptil 35 prosent rente for å kjøpe en klesball. Bare 20 prosent av dem går på lang sikt med gevinst i dette tekstil-lotteriet.
Kantamanto-markedet setter lys på noe svært usunt i den globale moteindustrien.
– For 20 år siden fikk de mye klær av høy kvalitet, men det er ikke lenger tilfelle. Nå er det fullt av «fast fashion», sier Ricketts.
Fast fashion er en forretningsmodell som innebærer lave priser, lav kvalitet, stadig nye varer og høy omsetning på klærne i butikkene.
Modellen er en medvirkende årsak til at den globale klesproduksjonen doblet seg mellom 2000 og 2015, samtidig som bruken av hvert plagg ble redusert med mer enn en tredjedel.
– Det er for mye tekstilavfall fordi det er for mange klær globalt, inkludert her på Kantamanto-markedet, sier Ricketts.
– Og den lavere kvaliteten betyr at Kantamanto ikke kan gjøre like mye av det de gjør best, å resirkulere og oppgradere klær.
Det er for mye tekstilavfall fordi det er for mange klær globalt
— Liz Ricketts, The OR Foundation
Ber til Gud om noe bra
Markedet har endret seg, og Florence Agbeawotsia kan vitne om det.
– Ballene var bedre for bare fem år siden, sier hun.
Rubby Adade er enig. Hun kaster mye mer klær nå enn da hun begynte for ti år siden. Klærne ender ofte opp på den stadig voksende kleshaugen i Old Fadama.
– Hver gang jeg åpner en ball, ber jeg til Gud om at det skal være noe bra i den.
Liz Ricketts sier at flertallet av veldedighetsorganisasjoner i Vesten benekter at eksport av klær til Afrika fører til miljøproblemer.
– Mange av dem kjenner ikke engang til problemene fordi det ikke er de som eksporterer. De selger bare klærne videre til eksportører som sier at de gjennomfører kontroller av importører og kun sender ting som blir brukt.
Slik svarer innsamlerne
Vårt Land har stilt spørsmål om eksport av klær til de tre største klesinnsamlerne i Norge – Fretex, UFF og NLM Miljø AS. Av klærne som NLM Miljø samler inn, selges bare en liten del i Gjenbruks-butikkene. Det meste går til eksport til et polsk sorteringssenter. Deretter selges det videre, enten innenfor EU eller internasjonalt.
– Primært er det ikke ønskelig å sende til afrikanske land, og veldig lite eller ingenting går til afrikanske land, sier Bent Udnesseter, daglig leder på NLM Miljø AS.
Han er klar over avfallskrisen som klær fra det globale nord forårsaker på det afrikanske kontinentet.
– Dette opptar oss, både fordi det er viktig, og også fordi det treffer midt i Misjonssambandets eget arbeid i landene, fortsetter Udnesseter.
– Bransjen må ta dette på alvor for å sikre at det ikke sendes lavkvalitetsklær til afrikanske land.
UFF peker på overproduksjon
UFF Norge rapporterer i sin årlige rapport om tekstiltransparens at det meste av klær som samles inn i Norge, selges til sorteringssentre i Bulgaria, Litauen og Slovakia. Ifølge rapporten havner 25 prosent av klærne som er i stand til å bli gjenbrukt til slutt i afrikanske land.
Kaj Pihl i foreningen UFF-butikkene i Norge skriver i en e-post at de bare sender gjenbruksklær til land i Afrika, ingen tekstilavfall.
– Resirkulerte klær blir til slutt også avfall. Hovedårsaken til at brukte klær havner på søppelfyllinger er fattigdom, fordi avfallsdeponiene er det avfallshåndteringssystemet som finnes i det aktuelle landet, skriver Pihl.
Han mener likevel at det er både miljømessige og sosiale fordeler med eksporten. Grunnproblemet, skriver han, er egentlig tekstil- og moteindustriens overproduksjon av klær.
Hovedårsaken til at brukte klær havner på søppelfyllinger er fattigdom
— Kaj Pihl, UFF
Fretex ser eksporten som positiv
Fretex, som er den største aktøren i Norge, eksporterte knapt 13.000 tonn klær til sorteringsfirmaer i hovedsak i Europa i 2022. Noen av disse firmaene selger videre til blant annet Afrika.
Trine Gjermundbo, kommunikasjonssjef i Fretex, skriver i en e-post at de ser eksporten som positiv. Ifølge Fretex bidrar den til mer gjenbruk, finansiering av Frelsesarmeens sosiale arbeid og viktige arbeidsplasser i andre land.
– Alternativet for disse klærne ville vært energigjenvinning i Norge, og det er en dårlig miljøløsning, skriver Gjermundbo.
Rundt 12 prosent av alt Fretex mottar i Norge selges i Fretex-butikkene. Det som ikke blir solgt eller delt ut, eksporteres.
Kommunikasjonssjefen i Fretex presiserer at de ikke tar lett på utfordringene, og at deres mål er at plaggene skal få så lang levetid som mulig.
– Vårt mål er også å legge til rette for god avfallshåndtering og sirkulære løsninger. Derfor ber vi giverne om å donere klær til gjenbruk som er hele, rene og tørre. Og derfor eksporteres klær fra Fretex til sorteringsanlegg i Europa med gode løsninger for håndtering av tekstilavfall etter en omfattende Code of conduct.
– Dette er både tidkrevende og kostbart, men et viktig arbeid som vi prioriterer høyt, skriver Gjermundbo i e-posten.
Tror ikke på forbud
Liz Ricketts mener heller ikke at et forbud mot handel med brukte klær er et alternativ.
– Hvis det forsvinner, vil utenlandsk «fast fashion» fylle tomrommet, ikke lokalt produserte klær. Det vil ikke skape like mange jobber, sier hun.
Løsningen ligger istedenfor i å begrense den globale moteindustrien, mener hun.
– Mekanismen vi tror har størst kraft til å endre, er EPR.
EPR er en forkortelse som betyr at produsenten av et produkt skal ha ansvaret for gjenvinning. EU forventes å kreve produsentansvar for klær i en ny rammeforordning som kommer i år, noe som også vil påvirke Norge gjennom EØS-avtalen. Sannsynligvis vil bransjen bygge opp et felles system for å håndtere tekstilavfall hvor alle som selger klær må betale. Frankrike er fortsatt det eneste EU-landet med et system på plass.
– Men det handler bare om noen få øre per plagg som produsenten betaler. Altfor lite, mener Ricketts.
I mellomtiden fortsetter klærne å strømme inn på Kantamantomarkedet. Rubby Adade roter i kleshaugen og finner et par svarte leggings.
– Vær så snill, dere i Europa. Ikke gi slike klær. Svart fungerer i London, ikke i Afrika. Her vil vi ha fargerike klær!
H&M: – Jobber med å endre systemet
Vårt Land har også stilt spørsmål til H & , en av verdens største klesprodusenter, angående klesfjellet i Accra. Selskapet svarte skriftlig.
– Hvilket produsentansvar har selskaper som H & for avfallskrisen i Accra?
– For det første vil vi understreke at det er i strid med hva vi og vårt bærekraftsarbeid står for å deponere klær i naturen. Rapporter som dette viser tydelig at tekstilgjenvinning fortsatt er en bransjeomfattende utfordring, uansett hvilket merke eller veldedighetsorganisasjon det gjelder. Det er fortsatt ingen utviklet infrastruktur for å samle inn tekstiler ved slutten av plaggets livssyklus. For å virkelig kunne endre systemet må vi skalere opp sirkulære forretningsmodeller og gjenvinning av tekstiler til nye tekstiler.
– H & Group jobber aktivt med å endre systemet og finne skalerbare løsninger som hjelper oss å styre denne ineffektive gjenbruk mot ekte gjenvinning i stedet. For å takle disse problemene allerede i begynnelsen av plaggets livssyklus, streber vi etter å svare nøyaktig på kundenes etterspørsel og bare produsere det vi kan selge. Vi legger mye tid og innsats i å prognostisere etterspørselen fra kundene våre så nøyaktig som mulig, noe som betyr at vi bruker avansert analyse og AI-verktøy.
– EU forventes snart å kreve produsentansvar for tekstiler. Hva er H & sin holdning til det?
– H & Group er en aktiv talsmann for utvidet produsentansvar (EPR) fordi vi mener at dette er et avgjørende tiltak for å oppnå målet om å gjøre tekstilsektoren bærekraftig – både når det gjelder å muliggjøre gjenbruk og gjenvinne tekstilavfall. I EU er det fortsatt mangel på tilgjengelig infrastruktur for innsamling av tekstiler til gjenbruk (og gjenvinning). Vi vil at dette skal utvikles gjennom plikten til å samle inn tekstilavfall i hele EU fra og med 2025.
Endringslogg mandag kl 20.58: Lagt til presiseringen fra kommunikasjonssjef i Fretex, Trine Gjermundbo.