Det Gunnes snakker om når hun snakker om Gud

Hjemme hos Gyrid Gunnes ligger det strødd med barneleker på gulvet. Alle veggene er dekket med malerier og fotografier. Sofaen er blå og bordet er rødt. Det er høyt under taket hos «performance-presten» og teologen Gunnes. Slik må det kanskje også være.

Da hun i Vårt Land, riktig nok satt på spissen, skrev retorisk at: «et naturlig spørsmål i forlengelsen av rivinger av statuer, er om vi bør rive Nidarosdomen», skapte hun voldsom debatt.

– Jeg har aldri fått så mye hets i mitt liv som etter kronikken i Vårt Land, sier Gunnes.

I barnehagen foldet alle barna hendene under bordet – utenom Gyrid. Bordverset var jo likevel sant, tenkte hun. Det er det første minnet hun har.

Gyrid Gunnes er født og oppvokst i Tromsø. Hun beskriver foreldrene som liberale 68-ere med kristen tilhørlighet. Det var sang og musikk i sentrum i menigheten de gikk i. Etter hvert ble hun med i Ten Sing, som andaktsansvarlig.

Allerede tidlig i tenårene kom Gunnes i kontakt med Norges kristelige studentforbund. Hun beskriver det som et møte med «maktkritiske, feministiske og teologiske perspektiver»:

– Det gjorde horisonten mye større for en nysgjerrig tenåring.

Søppelmannens mor

Det er 1996. I Tromsø katolske kirke møter kirkegjengerne en søppelmann laget av doruller, blikk, plast og skitne bleier. Bak stuntet står Tromsø kristelige studentforbund (TIKS). Gunnes beskrives av avisen Nordlys som «søppelmannens mor».

Hun ler godt når hun blir påminnet episoden, og utdyper at meningen var å vise frem «forsøplingen rundt oss».

– Det var ett eksempel på hvordan man kan belyse hvordan kirken kan løfte frem viktige samfunnsproblem.

Ikke så lenge etter arrangerte rebellene i TIKS en erotisk temamesse i et lite kapell i en trekirke. Presten leste tekster av Bjørneboe og studentene brant et pornoblad innendørs. Målet var å tematisere erotikk i en kirkelig sammenheng.

– Vi holdt på å sette fyr på hele huset. Det var skikkelig dramatisk.

Gikk for langt

Hun har etterlyst blasfemi i Den norske kirke og har fremført performance-verket «Bønn til Allah» på Høstutstillingen, en årlig kunstutstilling i Oslo, hver søndag. Det er altså ikke fremmed for Gunnes å tøye grenser. Men det er én gang hun ifølge seg selv gikk for langt.
Da hun jobbet som prest på Hamar i 2008 døpte hun to barn i «Gud Skaperen, Jesus Kristus Frigjøreren og Den hellige ånd Livgiverens» navn. Det brøt med kirkens dåpsliturgi, og Gunnes fikk kritikk fra flere hold.

– I dag tenker jeg at var dårlig gjort mot min overordnede. Det skulle jeg ikke ha gjort.

Når det stormer som verst har Gunnes et bærende prinsipp: Skill mellom den relevante kritikken og hvem du ikke skal lytte til. Slik holder du hodet over vann. Det er særlig viktig hvis du er ung kvinne, mener hun.

Men det er noen ganger at kritikerne går for langt, også for Gunnes. Særlig gjelder dette flere av tilbakemeldingene hun fikk etter debattinnlegget i Vårt Land.

– Uenighet er helt greit, men når sjikane går over en grense må det politianmeldes.

Hun påpeker at meningen bak innlegget var å fremkalle en selvkritisk holdning hos den etnisk hvite kristne majoriteten. Samtidig understreker Gunnes at hun ikke tar til orde for å rive Nidarosdomen.

– Særlig hvordan forestillinger som handler om vold, religion og hegemoni kan oppleves for minoriteten, forklarer hun.

Det «autentiske»

«Tror du på det du har skrevet?», spurte soknepresten i Elverhøy menighet. I det første vikariatet som prest i Tromsdalen skulle hun holde sin første begravelsestale. Utkastet til talen var skrevet slik Grunnes trodde en tale skulle være. Men hun klarte ikke svare ja på spørsmålet.

«Hvis du ikke tror på det, synes jeg du burde kaste talen i søppelkassen og skrive en ny», sa presten, som i dag er domprost i Tromsø.

– Det er det aller beste rådet jeg har fått, sier Gunnes.

Forkynnelse skal være en klisjéfri sone der du møter andre mennesker. Det har noe med det autentiske å gjøre, mener Gunnes.

Hun påpeker at dette synet deler hun med pietistene. Klisjeene holder ikke, mener hun. I så fall blir det «liturgisk small talk».

– Jeg ønsker en forkynnelse som er autentisk.

Eklektisk hjem

Gunnes gestikulerer som en italiener, men bare nesten. For fingertuppene møtes aldri. Håndflatene er åpne. På venstre håndledd har hun et bånd i rødt, gult og grønt. Røde briller fremhever de blå øynene.

– Du har et veldig eklektisk hjem med mange kontraster. Er det et tegn på personligheten din også, at du er prest, akademiker og perfomance-artist på en og samme tid?

– Nei, jeg har aldri lest mine egne dikt i gudstjenestene jeg har hatt.

Slik Gunnes ser på saken, inngår kirkegjengerne og presten en slags kontrakt under gudstjenesten.

– Da møter du en prest, ikke forfatteren Gunnes eller performance-kunstneren. I en gudstjeneste er det ikke mine behov som står i fokus, forsvinner ut på kjøkkenet og kommer tilbake med et glass Pepsi Max.

– Jeg tror det autentiske alltid handler om å være i bevegelse. Det er ikke en ting, men en tilstand. Det er det kontinuerlige møtet mellom mitt liv, evangeliet og de øvrige, skjønnlitterære tekstene mine og relasjonene de står i.

---

Gyrid Gunnes

• Prest, forfatter og performance-artist.
  Doktorgradsstipendiat i teologi fra VID vitenskapelige høgskole.
  41 år.
  Født i Tromsø, bor i Oslo.
  Gift, to barn.

---

Utfordres grenseløst

Ifølge Gunnes anklager «konservative» kristne de «liberale» kristne for å ofte lese sitt liv inn i Bibelen – istedenfor at teksten styrer deres liv.

– Men jeg opplever derimot Bibelen som grunnleggende fremmed og at den kommer med masse anklager som kaller meg ut fra min egen komfortsone. Både teologisk og relasjonelt.

Dette mener hun skyldes tiden Jesus levde i og hans «radikalitet». Hadde alt som står i Bibelen blitt en politisk realitet, tror Gunnes at det ville gjort livet mindre komfortabelt enn det er per dags dato.

– Men Jesus lar seg ikke binde eller fange. Kanskje er det derfor han er Gud. At han ikke kan plasseres i noen båser.

– Det er også vanskelig å plassere deg i noen båser. Er det noen sammenheng her?

– Andre har sagt om meg at jeg er en slags «post-pietist». Pietismen har noe viktig i seg ved å vektlegge det individuelle og det identiske. Ikke flyt med strømmen eller akseptere ting som det er. Men jeg kan aldri kalle meg for pietist. Det er jeg åpenbart ikke.

Åpen håndflate

Vi må skjelne mellom Gud og vårt forsøk på å gripe Gud, mener Gunnes. Det betyr at vi aldri helt kan nå Gud, men forsøke. Det gjelder også de forsøkene som er kirkelig autorisert, slik som forkynnelse og liturgi. Alt er en flik av en «større sannhet», mener hun.

– Men er du noensinne nær Gud, da?

– Nei. På ingen måte, svarer Gunnes kontant, tar en tenkepause og fortsetter:

– Det er det som er fint med det å tro. At det er gitt som en mulighet til alle.  Uavhengig av om man har en personlighet som gjør at man opplever seg selv som opptatt av åndelige spørsmål eller ikke.

Gunnes beskriver troen sin som å hvile i Guds hånd, og hun sier at det er «helt avgjørende» at håndflaten er åpen.

– Den hånden må gi rom til livet, livets egne erfaringer, samtiden og verden selv. Hvis ikke blir hånden knugende og klam.

Opptatt av diakoni

Men Gunnes mener likevel at noen forsøk begriper evangeliets radikalitet og anliggende mer enn andre.

– Det er derfor jeg er så opptatt av diakoni. Hva som gir mening for det sårbare mennesket må være et avgjørende kriterium for å finne frem til teologisk sannhet.

Hun viser til Jesus, som aldri gjorde et eksplisitt opprør mot slaveriinstitusjonen. Gunnes påpeker at dette gjorde at mange kristne legitimerte slaveriet med begrunnelsen at Jesus ikke hadde noe imot slaver.

– Samtidig står det i Første Mosebok at alle er skapt i Guds bilde. Da er slaveriinstitusjonen ikke mulig. Det må dømmes ut fra etikken.

Den samme bibellesningen mener Gunnes må være grunnleggende også i homofilidebatten. Hun mener det blir anakronistisk å si at Jesus og Paulus hadde liberale 2000-talls standpunkt. De var åpenbart barn av sin tid.

– Men med tanke på hvor mye lidelse et negativt syn på skeiv kjærlighet har skapt, så er det åpenbart for meg hvilket ståsted kirken må falle ned på.

Kunstneren Gunnes

Gunnes forlater rommet et øyeblikk da mann og barn kommer innom leiligheten for et ærend.

På veggen henger et bilde av den kjente, norske kunstneren Håkon Bleken. En gruppe riddere i sort mot en blå bakgrunn. Motivet er inspirert av fortellingen om den romerske keiseren Konstantin som Herren viste seg for i en drøm dagen før et stort slag med lovnaden om seier.

På den hvite rammen rundt bildet er det skriblet ned setninger som er kritiske til vold og overgrep utført i kristendommens navn. «Hvilke ideologier er det legitimt å drepe for?», skriver Gunnes og medkunstneren.

Et selvlysende plastikkrusifiks, som Gunnes har kjøpt i en suvenirbutikk i Roma, er limt utenpå glassflaten nederste i høyre hjørne, for å vise at Kristus alltid kommer til oss fra overraskende steder. (De har vist det til Bleken, men det er uvisst hva han mente om det). Bildet ble senere stilt ut på Trønderlag senter for samtidskunst.

I 2016 fikk hun en sønn og i 2019 en datter. Men der mange, både menn og kvinner, demper seg ett hakk eller to når de blir foreldre, gjelder ikke dette Gunnes. Heller tvert imot.

– Jeg har kanskje blitt enda mer urolig og opprørsk av å bli mor, sier hun tilbake i stolen, avbryter og tilbyr sjokolademuffinsene hun har satt på bordet.

Disse har hun bakt med sin tre år gamle sønn. Det er viktig for henne å lære ham opp til å bli en god feminist. At i en likestilt verden er normen at også menn lager mat.
Det er særlig kvinners reproduktive rettigheter og kirkens rolle i å motvirke kvinners rettigheter som Gunnes har blitt opptatt av etter å ha fått to barn.

– Det er viktig for meg at kristen forkynnelse skal være god forkynnelse og at kristne felleskap skal være gode felleskap for barn. At min datter alltid skal møte like sterke kvinner i forkynnelsen som min sønn gjør.

Før middagen synger familien et feministisk bordvers der Gud er dronning.

---

4 raske

• Gud er: Kjærlighet. Punktum.  
  Jeg klarer meg ikke uten: De tre jeg spiser frokost sammen med hver dag.
  På gravsteinen min skal det stå: Leve kvinnekampen!  
  Boka alle må lese: Styrtet engel av Per Olov Enquist.

---

Den mørkeste stunden

– Det krever en viss attityde å holde på med alt du gjør. Hva er det som driver deg?

– En enorm tro på at kirkelige riter, praksiser og forkynnelse på sitt beste kan være utrolig meningsfullt for mennesker. Hadde jeg ikke trodd det, ville jeg aldri gjort det jeg gjør, sier hun.

Gunnes tror sterkt på at liturgi har et sterkt oppbyggende potensial i livskriser. Dette har hun erfart selv.
Under sin første graviditet døde fosteret, men forble inni livmoren. Det måtte iverksettes en provosert abort for å få fosteret ut. Hun beskriver smerten som så stor at det ble umulig for henne å formidle den til andre.

– Denne eksistensielle overgittheten er dypt skremmende.

Ifølge Gunnes er det et stort potensial for den psykiske helsen i møtet med kunst og liturgi. Hun tror at det nok høres litt rart ut, som følge av at disse uttrykkene ofte anses som høyverdige og lite tilgjengelige. Men for henne er det motsatt.

– Det er der vi finner det som berører oss og kan hjelpe oss å gi mening i livet.

Ikke allmektig

Mange kristne opplever hendelser i livet som tvinger frem en konfrontasjon mellom lidelse og troen på én allmektig Gud. Et slikt øyeblikk for Gunnes var i kjølvannet av brannen på diskoteket i Gøteborg i 1998. 63 unge mennesker mister livet og over 200 mennesker ble skadet.
Søndagen etter satt Gunnes på kirkebenkene under en gudstjeneste og stilte spørsmålet: Hvis Gud er allmektig, hvilken Gud er han da?

Hun tror vi må velge mellom Guds etikk og Guds makt. Da er det åpenbart for Gunnes at vi må velge etikken.

– Ellers blir han en grusom gud. Jeg tror at veldig mange problemer med tro løses ved at Gud ikke har all makt.

– Men hva med skapelsen? Hvis Gud har skapt verden, bør han jo ha en viss kontroll over den?

– Jeg mener at skapelsesfortellingen er en metaforisk beskrivelse av menneskers forsøk på å lage mening. Skapelsesberetningen er ikke naturvitenskap. Det er et absolutt skille.

– Men du har jo selv tidligere uttalt Gud som skaperen, så det er jo en motsetning mellom den gang og hva du sier nå?

– Det er mulig å opprettholde en slags tanke om at Gud er en væren som bærer verden, men ikke nødvendigvis har skapt den i naturvitenskapelig forstand. Når man referer til Gud som tilværelsens grunnlag er den eksistensiell. Ikke av betydningen som den som trykker på en knapp og får Big Bang til å skje.

Går ut fra menneskelige erfaringer

Gunnes tror at teologien og menneskelig språk alltid utgår fra menneskelige erfaringer. Vi kommer aldri forbi at det er mennesker og menneskelige metaforer vi bruker når vi snakker om Gud.

– I alle samfunn før vi fant opp demokratiet var makt et gode. Det ble en likhet mellom makt og metafysiske og etiske sannheter. Det gir derfor historisk sett mening at man har tillagt Gud teologisk og eksistensiell makt.

– Har du noensinne tvilt?

– Nei. Det er veldig mange ting jeg kan tvile på, men akkurat Guds eksistens har jeg aldri tvilt på. Det er et slags premiss om at Gud finnes og har blitt inkarnert i Kristus. Jeg kan ikke si det på noe annet vis, sier Gunnes, som fremdeles ikke folder hendene under bordbønnen.