– Det betyr at det er noen strukturer på flere nivåer som gjentar seg. Og det oppleves à la «glasstaket» når det gjelder kvinner, forteller Kamzy Gunaratnam.
Hun, Amina Louragli, Sheikha og Muhammad, og Jonas Andersen Sayed deler sine erfaringer om hvordan det er å være offentlig person med minoritetsbakgrunn og hva strukturell rasisme er.
Bli kvitt rasistiske strukturer
Kamzy Gunaratnam (32) er varaordfører i Oslo. Da hun ble valgt inn i 2015, var hun den første til å holde det vervet med en flerkulturell bakgrunn.
– Jeg ble overraska fordi jeg hadde trodd at vi hadde hatt noen før, for Oslo er jo en flerkulturell storby, og det synes hver dag.
Røttene ligger nede i Sri Lanka, men Kamzy er oppvokst på Grorud, øst i Oslo. Hun forteller at hun ikke har opplevd mye eksplisitt rasisme i Norge, men de tingene hun har opplevd, har hun opplevd at har vært drøyt.
– Jeg har blitt banka på vei til skolen fordi jeg har mørk hud. 22. juli var jo bygget på rasisme. Og da jeg ble leder for 17. mai-komiteen ble jeg fortalt at jeg ikke er kronisk norsk.
Hun ler litt mens hun forteller om den sistnevnte opplevelsen. Opplevelser som dette er tydelig for folk. Det har vært lett for andre å adressere og gripe inn i situasjonene, men Kamzy mener at det er den strukturelle rasismen i Norge er hva vi må få på dagsorden.
LES OGSÅ: En av tre nordmenn mener rasisme ikke er et problem i Norge. – Det er naivt
– Hvis man ikke er bevisst inkluderende, blir man ubevisst ekskluderende
— Kamzy Gunaratnam
Skaffe seg flerkulturell kompetanse
– Folk med flerkulturell bakgrunn blir nesten aldri vurdert til en typisk norsk hovedrolle. Hvorfor det? Det er ikke fordi de som jobber med dette er direkte rasister som vil utrenske Norge for folk med innvandrerbakgrunn, men at de bidrar til å fortsette å opprettholde strukturer, og da blir strukturene rasistiske.
For å jobbe mot strukturene, mener Kamzy at organisasjoner må tilpasse seg og skaffe flerkulturell kompetanse.
– Vi må bygge et samfunn hvor ulike mennesker møter og ser hverandre. Du får fordommer fordi du ikke møter folk som er annerledes enn deg selv.
Ubevisst ekskluderende
Da Kamzy var i AUF var hennes hjertesak å være enda mer inkluderende. Hun tenker at for mange er fornøyde når de teller antall etniske grupper man har, istedenfor å spørre seg selv hvilke treskler som finnes der ute for at folk ønsker å søke dem opp:
– Det er noe med det at hvis man ikke er bevisst inkluderende, blir man ubevisst ekskluderende.
For å bekjempe den strukturelle rasismen i Norge, vil Kamzy at vi oversetter historiene og engasjementet fra demonstrasjonene til politikken.
– Hvis du som mørkhudet blir stoppet på vei inn til et utested fordi du er mørk, må jeg som politiker spørre meg selv om hva er det som er grunnen for det, og hvilke sanksjoner kan vi eventuelt innføre.
LES OGSÅ: «No bør kvite nordmenn ta same rolla som menn under #MeToo: Me bør halda kjeft og lytta»
Én tredel opplever ikke at rasisme er et problem
Undersøkelsen fra Norstat viser at én av tre nordmenn ikke opplever at rasisme er et problem i Norge. Flere kvinner enn menn opplever at rasisme er et problem, og på tvers av partiene er det klart flertall på rødgrønn side som opplever at Norge har et problem med rasisme.
Flere yngre enn eldre mener rasisme er et problem i Norge. Ervin Kohn ved Antirasistisk senter mener det kommer av at eldre har flere gårsdager enn morgendager, og vil ikke erkjenne at de er på feil side av historien.
– Eldre spør for eksempel enda hvorfor er det galt å bruke n-ordet. De er i langt større grad tilbakeskuende, og ikke framoverskuende som yngre generasjoner. De eldre må faktisk anstrenge seg litt for å henge med i tiden.
Talsperson for alle muslimer
Influenceren Amina Louragli (34) er født og oppvokst på Halsnøy i Vestland, ei lita øy mellom Bergen og Haugesund. Som del av den eneste muslimske familie, var det vaskelig for Amina å finne sin plass på øya.
– På barneskolen ble jeg fryst ut fra de andre i klassen. Jeg var mye alene, og hvis ikke var jeg med de yngre. Det var ikke kjekt å vokse opp der hvis man ikke hadde blå øyne og blondt hår.
Å flytte til Lillehammer, og etter hvert Oslo, betydde at hun ble mer inkludert i samfunnet, og folk glodde ikke like mye på gaten. Likevel hender det ennå at Amina kjenner seg annerledes behandlet på grunn av sin tro.
– Man blir ofte satt som en sånn målskive hvor folk bare forlanger at du skal ha svaret på alt som skjer i verden. Bare fordi man går med sjal, skal man representere alle andre som også gjør det, og blir en talsperson for alle muslimer og all terrorisme i hele verden.
Er som «de andre»
Amina blir ofte fortalt fra kolleger og andre at hun er «jo ikke sånn» [som «andre muslimer», red.anm.]. Og at hun er «vanlig».
– Men jeg er jo «sånn», ikke terrorist. Men folk syns jo det er ekstremt at noen ber fem ganger til dagen. Jeg er jo sånn. Jeg er ikke ekstrem, jeg er muslim.
Da hun giftet seg med en hvit man, kom spørsmålene om Amina kunne ta det valget selv. Det opplever hun som ganske teit, og som om hun må bevise noe hele tiden.
– Rasisme handler jo om holdninger, kunnskap og utdanning. Jeg har håp, men når man ser hvor mye vondt som skjer i verden er det samtidig lett å bli litt motløs.
Det gjør noe med deg
Spørsmålene. Blikkene. Det overraskende uttrykket medelever og kolleger får når hun gjør det godt på skole eller jobb. Glaningen og kommentarene hun får når hun går med sjal. Inaktiviteten på Instagram når hun deler om Black Lives Matter. Det får Amina til å føle at hun gjør noe galt:
– Rasisme gjør noe med deg. Du går alltid rundt og konstant tenker «Hvorfor ser denne personen på meg nå? Er det fordi de syns jeg er kult kledd, eller pen, eller er det rett og slett fordi de hater en sånn som meg?». Man har alltid den i bakhodet når man merker at folk ser litt ekstra på deg.
– Man blir liksom vokst opp med å tenke «du er feil» om deg selv fordi ingen vil være med deg
— Amina Louragli
LES OGSÅ: Anti-muslimsk hærverk på barnegrav
Eneste som ble stoppet
27 år gamle Sheikha fra Sandefjord forteller at hun ikke har følt mye på rasisme før hun konverterte til islam i voksen alder og begynte å gå med hijab.
– Jeg har hele livet mitt pleid å ta «harrybåten» fra Strømstad til Sandefjord, og aldri før opplevd å bli stoppe, før jeg en gang tok reisen med hijaben på. Jeg var den eneste som ble stoppet av politiet, forteller hun.
Det var ikke nok med at hun var den eneste som ble stoppet, men politiet startet samtalen med henne på engelsk. Sheikha svarte på norsk, og videre ønsket de å sjekke passet hennes.
Sheikha møtte også på en del fordommer i familiekretsen sin da hun bestemte seg for å konvertere til islam.
– Jeg har en del ateister i familien min eller personer som ikke tror på Gud. Det var vanskelig først, men så har de sett hvor mye bra islam har gjort for meg, presiserer hun.
Skeptiske spørsmål
Hun forteller at folk trodde det hadde klikket for henne, og at de ringte for å dobbeltsjekke med moren hennes.
– Jeg ble møtt med mange skeptiske spørsmål, men prøvde å svare på spørsmålene så godt jeg kunne, og det jeg ikke visste, sa jeg bare at jeg må komme tilbake til dem med.
Ektemannen Muhammad Steffen (27) fra Oslo forteller at han personlig ikke har opplevd mye rasisme.
– Det var ofte slik i oppveksten min at dersom politiet kom forbi, ble jeg aldri stoppet. Men det hendte at mine kompiser ble det, fordi de hadde innvandrerbakgrunn, sier han.
Han påpeker at det at én av tre nordmenn sier at rasisme ikke er et problem, er en del av problemet selv.
– Man har jo den åpenbare rasismen, og det berører en jo når man hører historier, for det kunne jo vært meg.
— Jonas Andersen Sayed
Ikke i Norge
Jonas Andersen Sayed (22) er ordfører i Sokndal. Han har røttene sine både i Norge og i India, men har aldri blitt plaget av det.
– Når man en yngre, og den eneste brune i klassen, så føler man seg jo litt annerledes. Men jeg har vært heldig hvor det aldri har vært en greie.
Selv om Jonas selv aldri har opplevd rasisme i Norge, peker han på strukturell rasisme som et problem:
– Det store problemet er jo den skjulte rasismen som skjer gjennom generalisering, hvor man setter folk i bås. Det tror jeg forekommer overalt. Jeg må også gå inn i meg selv jevnlig, og være kritisk til hvordan jeg ser på og vurderer andre mennesker.
LES OGSÅ: Kommentar: «Slik kan rasismen dø ut»
– Jeg tror det er en vekker for mange at en sånn type rasisme faktisk skjer i Norge i dag.
— Jonas Andersen Sayed
Tenkte over egne holdninger
Ordføreren fikk selv erfare og bli satt i bås på bakgrunn av sin etnisitet da han på videregående var på utveksling i Sveits og ikke snakket det lokale språket:
– Det gjorde at etter jeg kom hjem, så jeg meg selv fra utsiden og tenkte over egne holdninger overfor folk som ser annerledes ut. For det er jo noe alle egentlig bør gå inn i seg selv og tenke over.
For å kjempe mot rasismen i Norge, mener Jonas at man må tørre å bli kjent med folk fra forskjellige kulturer og heie frem mangfoldet.
– Det er jo gjennom relasjoner at man klarer å bryte ned fordommer. Det er jo da man først merker at det man snakker om som en sekkebetegnelse av for eksempel syriske flyktninger, det er jo unike mennesker som har hver sin historie og kvaliteter, som er forskjellige personer og ikke bare en gruppe.
