I 100 år har tegnefilm vært brukt til å dokumentere. Likevel er det først de siste årene at animerte dokumentarfilmer, som den aktuelle Tårnet, er blitt akseptert fullt ut også som spillefilm. Tegnefilm er noe både barn og voksne tradisjonelt forbinder med underholdning. Når fakta skal dokumenteres eller ømtålige temaer drøftes, har animasjon vært uaktuelt.
Gunnar Strøm kalles gjerne gudfaren i norsk animasjon. På Høgskulen i Volda har han bygget opp en etterspurt utdanning i faget.
– Da jeg begynte å skrive om animert dokumentarfilm på 1990-tallet, ble det avvist som en selvmotsigelse, forteller veteranen som har fått animasjonsprisen Golden Gunnar oppkalt etter seg.
Løgn
Filmen Tårnet er av flere anmeldere satt i sammenheng med filmer som Vals med Bashir og Persepolis. Begge filmene har vunnet priser og er omtalt som trendsettende. De går inn i konfliktfylte og betente sammenhenger i henholdsvis israelsk og iransk historie. Hvorfor velger man å animere slike konflikthistorier? Er ikke tegninger mindre autentiske enn bilder?
Gunnar Strøm sier tegningens tilsynelatende svakhet kan være en styrke.
– Noe av problemet med en virkelighetsnær dokumentar, er at hvis folk begynner å tvile på det de ser, eller at det grenser mot propaganda, avviser man filmen og kaller den løgn, tror han.
Animasjonen er på en måte en løgn i utgangspunktet. Strøm mener derfor sjangeren er løsrevet fra kravet om at «du tror det ikke før du får se det». Vi vet at animasjonsfilm er tegning.
– Den er løsrevet fra virkelighetens verden og blir automatisk en tolkning, mener Strøm.
Tre egenskaper
Animasjonsfilmen har egenskaper som gjør den egnet til å framstille kompliserte sammenhenger
– På den ene side stiliserer den virkeligheten den beskriver. Dermed destillerer den også innholdet slik at du får sagt mer på kortere tid. Filmen viser ikke annet enn det nødvendige, sier Strøm.
Resultatet av å stilisere og destillere er generalisering.
– Jenta i Tårnet blir en representant for alle flyktningjenter. Det gir filmen et potensial til å si noe om kompliserte forhold på en annen og en bedre måte etter min mening, sier Strøm.
Treffer
Mats Grorud har laget filmen Tårnet. At det ble en animert film forklarer han med at det er animatør har er utdannet til. Siden mora hans har jobbet med flyktninger på et palestinsk sykehus i Kairo, har han vokst opp med historiene fra han var liten.
– Noen blir skuffet når de oppdager at det er en tegnefilm, og så blir de overrasket over å bli truffet så tungt følelsesmessig, forteller Grorud.
En av de hardeste scenene i filmen viser at et barn blir skutt. Grorud tror det ville være langt vanskeligere og hardere om en slik scene skulle vært filmet helt konkret med skuespillere. Evnen til å leve seg inn i karakterene øker når det ikke er realistisk. Du tillater deg å ta inn mer enn du ellers gjør, tror han.
Hjertedør
– Døra inn til hjertet lukkes ikke så fort. Fordi dukkene og tegningene åpner opp en annen relasjon, tolker du deg selv mer inn. Du gjør dukkene til dine egne. Det funker sånn i hvert fall for noen. Andre sier «uff nei, var det barnefilm?», så kommer de ut og så har de grått, sier Grorud.
Flere filmer inneholder historiske tilbakeblikk som det kan være vanskelig å billedlegge med dokumentarisk materiale. Å kunne animere gir derfor avgjørende muligheter. Også hvordan flyktningleirene er bygget og ser ut inspirerer til å lage dukkefilm. Samtidig som tragedier kan leses ut av kulehull i veggene, ser Grorud kreativiteten blomstre i lamper skåret ut av vannflasker og strømledninger som er strukket overalt.
– Det er en kunstnerisk drøm å skulle lage noe så vakkert og detaljert som en flyktningleir. Jeg har alltid vært glad i å bygge og det kriblet i fingrene, forteller Grorud.
Praktisk
Regissør Beate Petersen hadde opplevd hvor vanskelig det var å innhente tillatelser og å filme på gaten i Iran i en tidligere film. Da hun skulle lage filmen Nasseredin Sjah og hans 84 koner, ville hun unngå dette. Det var en av grunnene til at hun valgte animasjon. En annen var at filmen baserer seg på historisk materiale.
– Skulle jeg ha laget realfilm, måtte jeg iscenesette, og det ville krevd noe helt annet. Jeg er bildekunstner og ikke filmregissør. Dessuten synes jeg det å tegne fram virkelighet er noe besnærende. Det intensiverer og fortetter det man ønsker å framstille. Jeg skjønner derfor at det er fristende å gjøre det også der det finnes dokumentarisk materiale. Man kan legge inn så mye man ellers ikke kan få fram, sier hun.
LES OGSÅ: Kritisert film sett av 8.000
---
Animert dokumentar
- Gunnar Strøms definisjon av begrepet: En dokumentarfilm der en vesentlig del, la oss si 50 prosent av filmen, er animert.
- Under er et utvalg animasjonsfilmer som samtidig er dokumentarer:
- The Sinking of the Lusitania (1918) av Winsor McCay. Filmen regnes som det første eksempel på en animert dokumentarfilm.
- Tårnet (2018) av Mats Grorud er en film fra en palestinsk flyktningleir.
- Det var ikke jeg, det var fiskmåsen (2013) av Julie Engaas. Om og med Pelle Sandsmark som har Tourettes syndrom og tvangstanker.
- Du velger selv (2013) av Kajsa Næss. En film der barna forteller hvordan det er å ha en pappa i fengsel.
- Vals med Bashir (2008) av Ari Folman. Israelsk film om Folmans tid som soldat under krigen i Libanon og massakrene i de palestinske flyktningleirene Shatila og Sabra i 1982.
- Persepolis (2007) av Marjane Satrapi og Vincent Paronnaud. Filmen er bygget på Satrapis tegneserieroman med samme navn om nyere iransk historie.
- Nasseredin Sjah og hans 84 koner (2011) av Julie Engaas. Forteller Irans historie fra et uvanlig perspektiv ved bruk av animasjon og personlige fotografier.
- Le Mur (2017) av Cam Christiansen. Kanadisk film som tar opp konflikten på Vestbredden.
- Funan – det nye folket (2018) av Denis Do. Om Kambodsja under Røde Khmer.
---
Da jeg begynte å skrive om animert dokumentarfilm på 1990-tallet, ble det avvist som en selvmotsigelse
— Gunnar Strøm
Renskåret
Dessuten stiller Petersen spørsmålet om hvor dokumentarisk det kan bli. Bare tilstedeværelsen av et kamera gjør noe med virkeligheten.
– Bildene utgjør uansett et begrenset uttrykk. Det er alltid en fiksjon fordi man begrenser materialet så sterkt. Man velger alltid hva man utelater og hvor man legger tyngdepunktet, sier hun.
Petersen liker det nedtonede og renskårne som tegninger og animasjon representerer.
– Det er nesten som oversettelsen fra reelle kropper og arkitektur forsterker uttrykket slik også svarthvitt kan virke sterkere enn farger og skaper en distanse, sier hun.
Samtidig er hun enig med Grorud i at det er noe rørende ved animasjonen og dukketeateret som griper. – Men jeg tenkte ikke på det å spille på følelser. Det var den eneste måten å fortelle historien på, sier Petersen.
Tolke følelser
Også for Julie Engaas er utgangspunktet at hun er tegner og animatør og at hun leter etter historier som egner seg. Filmen Det var ikke jeg, det var fiskmåsen om og med Pelle Sandsmark som hadde Tourettes syndrom og tvangstanker da han var ung.
– Jeg syntes det var spennende å tolke den med tegning. Animasjon kan egne seg til å tolke menneskers indre verden, forteller Engaas.
I filmen Lydskygger tolket hun hvordan det er å være blind. I begge filmene har hun et autentisk lydspor.
– Svekker animasjonen det dokumentariske?
– Nei. Du skal gjenfortelle en sann historie uansett, og det kan man også gjøre ved å tegne. En klassisk dokumentarfilm er også manipulert, sier Engaas.
Det ultimate
Filmen Det trygge huset ble kåret til årets beste europeiske barnedokumentar på Filmfestivalen i Berlin i 2017. Bak filmen stod de tidligere Volda-studentene Lise Fearnley og Robin Jensen. Filmen forteller om barn som har søkt tilflukt på krisesenteret i Salten i Nordland. Regissørene valgte animasjon fordi det gjorde det lettere å anonymisere barna.
– Animasjon er et perfekt medium til slike vanskelige tema, sa regissør Robin Jensen den gangen.
Nå tilbyr Høgskulen i Volda en master i ulike mediepraksiser.
– Der går journalister, informatører, TV-produsenter, designere og animatører sammen. De har et felles første semester hvor noe av tanken er å få fram forskjellen på ulike uttrykk samtidig som man oppfordrer til samarbeid der den animerte dokumentaren er det ultimate resultatet, sier Gunnar Strøm.
100 år med tegnet dokumentar
Den første dokumentariske tegnefilmen skildret en av grunnene til at USA gikk inn i 1. verdenskrig.
Senkingen av Lusitiania er den første dokumentarfilmen som er tegnet. Den ble første gang vist i 1918. Mannen som tegnet filmen, amerikaneren Winsor McCay (1869–1934), var en etablert avistegner mest kjent for stripa Little Nemo. McCay var en pioner og i årene mellom 1911 og 1921 tegnet og finansierte han ikke mindre enn ti filmer. I starten av filmene står det gjerne at de er tegnet av «oppfinneren av animert tegning».
12 minutter
Filmen om senkingen av skipet Lusitiania er bare 12 minutter lang. Tyskernes senking av skipet der 1.198 mennesker omkom, snudde opinionen i mange land mot Tyskland, og var en av grunnene til at USA gikk inn i 1. verdenskrig. Det finnes ingen fotografier av den tragiske hendelsen. Filmen hadde derfor en innflytelse.
Andre eksempler på tidlig bruk av tegnet film for dokumentar og undervisning er The Einstein Theory of Relativity (1923) og Evolution (1925) av Max og Dave Fleischer. I 1952 lagde Norman McLaren antikrigsfilmen Neighbours (som riktignok knapt regnes som en dokumentar). McLaren måtte endre en scene i filmen for det amerikanske publikumet, og det var den snillere versjonen som vant en Oscar. Under Vietnam-krigen endret oppfatningen seg, og originalen ble vist på ny.
Volda
I 1998 viste Oslo Animation Festival to 90 minutters programmer med animerte dokumentarfilmer. Gunnar Strøm ved Høgskulen i Volda tror det var første gang slik film ble presentert i så brei skala. Både Senkingen av Lusitiania og Neighbours var med i programmet.
I 2006 kom Jonas Odells film Aldrig som den första gången der fire unge forteller hver sin historie om deres seksuelle debut. Det er et tidlig eksempel på en film der et autentisk lydspor følges av animert film. Vals Med Bashir fra 2007 er blitt presentert som den første helaftens animerte dokumentarfilmen.
