Kritisert film sett av 8.000 unge

Animasjonsfilmen Tårnet har skapt debatt. I filmen blir vi kjent med en familie som har levd i en flyktningleir i Beirut, Libanon siden 1948. Filmen lar den 11 år gamle palestinsk jenta Wardi fortelle familiens historie. Filmen er laget etter at regissør Mats Grorud hadde et lengre opphold i en flyktningleir.

Ingen spørsmål

Rabbiner Joav Melchior er fast skribent i Vårt Land. I en kommentar om den åpne og kritiske samtalen kritiserte han filmen for ikke å gi rom for kritisk refleksjon. VI har bedt ham utdype kritikken.

– I seg selv kunne den ha vært en viktig og lærerik film om situasjonen for palestinske flyktninger. Problemet er at filmen ikke stiller kritiske spørsmål rundt temaene som kommer fram. Det er viktig at filmen bygger empati med deres situasjon, men de historiske sannhetene kommer bare fram ut fra flyktningenes fortelling om at de ble fratatt sine hjem. Den historiske sammenhengen utelates. Det finnes for eksempel mange bevis på at de aller fleste flyktninger forlot sine hjem på utfordring fra sin egen arabiske ledelse som ville massakrere den jødiske befolkningen, sier Melchior.

Tårnet blir også vist på skoler i Norge i regi av et opplegg fra FN-sambandet. Responsen har vært sterk og god forteller kommunikasjonsleder Ellen Sporstøl. Både hun og filmens regissør Mats Grorud melder om at filmen har fått gode tilbakemeldinger, også fra enkelte jøder, etter at filmen også er vist i Tel Aviv.

LES SVAR FRA REGISSØREN: – En palestinsk fortelling

Positive reaksjoner

FN-sambandet tilbyr filmvisninger på skoler og lokale kinoer over hele landet. Tilbudet er en del av markeringen av menneskerettighetsåret 2018, og det gjelder ut april 2019. Før filmen holder FN-sambandet en innledning som gir elevene et bakteppe for handlingen de skal se. I tillegg til filmen er det utarbeidet arbeidsoppgaver og lærerveiledning slik at gjennomføringen for læreren blir enklest mulig. I løpet av våren regner de med at 10.000 elever vil ha sett filmen.

– Vi er opptatt av å finne filmer som treffer ungdomsskoleelever, og det gjør denne filmen på utmerket vis, sier Sporstøl.

LES OGSÅ: Gatebarn i vellykket hovedrolle

Opplegget er at elevene skal sitte igjen med en forståelse av konflikten mellom Israel og Palestina og hva som har skjedd i områdene siden 1880. Etter filmvisningen fortsetter opplegget med å se på FNs rolle i konflikten og hva FN gjør. Helt tilslutt skal elevene utforske hjemsted og skole for å se hvordan flyktninger ivaretas der elevene selv hører hjemme. Slik er opplegget at elevene skal reflektere over hva de har lært og trekke det inn i utfordringer vi står overfor. FN-sambandet har bare mottatt positive tilbakemeldinger.

To filmer

Om en slik film skal kunne brukes i en skolesammenheng, mener Melchior det forutsetter at man også viser en film sett fra en israelsk vinkel.

– Da ville man ha bygget opp grunnlaget for en kritisk tanke. Filmen prøver ikke å komme fram til noe dilemma. I den aktuelle konflikten vil noen av disse som i filmen går ut for å kjempe, ha utført terrorangrep. Indirekte kan filmen derfor forstås som en legitimering av det. Filmen framstiller konflikten som svart-hvit. Det er den ikke, sier rabbineren.

Han advarer mot å utdanne unge i ensidige tankesett. Han viser til at Det mosaiske trossamfunn arrangerer ungdomsreiser til Israel.

– Da er det viktig for oss å bygge opp kritiske tanker gjennom blant annet møter med representant fra Palestinakomiteen der vi får innsikt i araberes lidelse og deres kritikk av hvordan Israel har oppført seg mot dem. Denne balansen mangler i midtøstendebatten i Norge, og det er farlig om skolebarn engasjeres i en svarthvit verden.

– FN-sambandet viser filmen i et opplegg der de sier balansen er ivaretatt og at den leder fram mot en debatt og et engasjement for menneskerettigheter. Hva tenker du om det?

– Ja vi skal kjempe for menneskerettigheter, men man kan være blind hvis man ikke ser det begge veier, sier Melchior.

Propaganda

Vårt Lands filmanmelder Kristin Aalen ga filmen en positiv anmeldelse. Hun forundres imidlertid over hvor lite politisk filmen er: «Så lite at jeg spør meg om han tilslører hvor ille de faktisk har det i Bourj al Baranej i dag.» Kritiker Frank Lande i iTromsø mener filmen ikke klarer å skape rom for selvstendige refleksjoner fordi den nøyer seg med en unyansert fremstilling av kun den ene siden av saken.

– Dermed legger «Tårnet» seg nærmere politisk propaganda enn kunst, skrev han.

Det er en fremmed tanke for Sporstøl i FN-sambandet, som avviser kritikken om ensidighet.

– Det er i aller høyeste grad ikke snakk om politisk propaganda. Vi mener denne filmen gjør jobben sin med de store spørsmålene. Den handler ikke om at mennesker er onde og gode, men om menneskeretter. Filmen tar ikke for seg konflikten, men forteller den palestinske jentas historie. Vi mener det ikke er ensidig fordi vi gjennom opplegget ser det fra to sider.

– Vil filmen være balansert uten opplegget fra FN-sambandet?

– Jeg opplever også at filmen er balansert, selv om den forteller historien fra én side- Det gjør det mulig å forstå mer av konflikten uten å framstille Israel som den onde makt, sier Sporstøl.

Filmen er også anmeldt internasjonalt. Hollywood Reporter gir filmen ros for på lekent vis gjennom bittersøt humor og striper av lys evner å løfte et tungt tema. Cineeuropas anmelder er enig med dem som finner filmen ensidig, men bak partsinnlegget ser de likevel en fascinerende historielekse som løfter sentrale humanistiske verdier.

Palestinsk fortelling

Regissøren av filmen sier han aldri har sagt noe annet enn at han forteller en palestinsk historie. Mats Grorud er glad filmen har vekket debatt, og mener selv at filmen er ærlig på det at den viser palestinernes syn på saken.

– Jeg legger ikke skjul på at jeg har lagd en film om hvordan palestinere opplever sin historie og sin hverdag. Jeg later ikke som noe annet. Spørsmålet om ikke jødenes syn skal med, kom opp allerede i finansieringsfasen. For meg var det en rar tanke at alt det skulle inn i en og samme film. Jeg ville lage en fortelling om dem som er glemt og ikke har hatt noe talerør, sier Grorud.

Fair kritikk

Regissøren sier kritikken fra rabbiner Joav Melchior er «fair». I filmen mener Grorud at han har utelatt både libanesere og israelere så mye som mulig for å unngå å demonisere noen. Han betegner Tårnet som fortellingen om fire generasjoner palestinere som ikke får vende tilbake til sine hjem selv om FN har gitt dem retten til det.

– At det ikke skal kunne lages en film som bare forteller deres historie, er forunderlig, sier Grorud.

Han ønsker en redelig debatt og misliker den harde tonen blant dem som framstiller ham som en som hater Israel.

– Ingen i leirene snakker om hat, men ønsker et verdig liv, sier Grorud.

Terror

– Filmen blir anklaget for indirekte å forsvare terrorisme. Hva sier du til det?

– Palestinernes frihetshelter er israeleres terrorister. Jeg valgte å gjøre en film om hvordan palestinerne så det. Jeg går ikke inn i filmen og forsvarer det. At unge fortsatt verves til kamp, henger sammen med at ingenting er blitt løst. Jeg er også kritisert for at det henger plakater på veggene for organisasjonen PFLP. Plakatene er med fordi de henger på veggene i leiren. Skulle jeg sensurert dem bort? spør Grorud.