Festivalfarten

En enorm slette. 2.000 festivaldoer. Ponchoer for å holde regnet ute. På scenen står en verdensstjerne. Det kunne vært både Roskildefestivalen og Øya. Hvis det ikke var for at det er bønn som strømmer ut av høytalerne her i Krakow i Polen.

Det er forøvrig en annen forskjell også: Der verdens største musikkfestival i følge Guiness rekordbok heter Summerfest i Milwaukee, og har en drøy million deltakere, er denne festivalen også langt større: Halvannen million mennesker er ventet hit til morgendagens avslutningsmesse.

Velkommen til den katolske festivalen World Youth Day i Krakow.

– Gjør din plikt, skap kaos hele natten

Pave Frans

Invasjon

Verdensungdomsdagene heter det på norsk, eller bare WYD her blant deltakerne. De heter forresten ikke deltakere:

– Det er jo en pilegrimsreise vi er på, forklarer Trai Paul Nguyen (21) fra Stavanger mens han jogger på for å holde tritt med gruppen sin langs fortauet.

Et stort balkongflagg i rødt, hvitt og blått avslører at de er nordmenn. Men med gule ryggsekker med WYD-logo og høylytt sang forsvinner de likevel i gatebildet i den polske byen.

Pilegrimer. – Norway! Ciao! Katarina Lindberg, Ellisiv Solberg og Vivian Nguyen blir stadig ropt etter av andre WYDere her i Krakows gater. Alle foto: Heidi Marie Lindeklev

Krakow er i ferd med å bli tatt over av unge katolikker fra alle verdens hjørner.

– Det beste med dette, er stemningen i byen. Du løper rundt og synger – og så møter du kjempemasse katolikker. Og så er alle sånn helt «der oppe», sier Trai.

– Hvordan har du tenkt å lande når du kommer hjem igjen?

– Eg vett’kje. Du blir jo ganske høy.

LES OGSÅ: Forsker: Kristne stevner setter småsteder på kartet

Eksklusiv

I år er det 30 år siden World Youth Day ble avholdt for første gang. Det skjedde palmesøndag i 1986, på iniativ fra pave Johannes Paul II. Han pleide å si at det var de unge selv som hadde hatt ideen. Siden er WYD vokst til et internasjonalt arrangement over mange dager. Det holdes hvert annet eller hvert tredje år, og rullerer mellom byer i alle verdensdeler. Størst hittil er WYD i Manila der fem millioner deltok på avslutningsmessen.

– Vi kommer hit for å feire troen sammen. Dette blir noe annet enn en vanlig festival. Det er noe dypere som forener oss, forteller Ellisiv Solberg, en av de omlag 250 som har tatt turen med grupper fra Norge.

Det går sport i å samle minner fra andre lands deltakere, slik som armbånd

17-åringen har tett i tett med armbånd rundt håndleddet, og en notisblokk full av navn og hilsener på alle språk. Det går sport i å samle minner fra flest mulig nasjoner, forteller hun og utbryter straks «Zimbabwe!».

Så spurter hun bort til en gruppe fra Harare for å få autograf, og bytte armbånd eller pins. Samtalen mellom de norske og zimbabwerne dreier fort inn på Afrikas lengstsittende president, den omstridte Robert Mugabe,

– En fin mann, forklarer zimbambwerne.

Som nordmann er det lett å gjøre byttehandel, forklarer Solberg. Det er mindre eksklusivt å være fra Frankrike eller Polen, som har store delegasjoner her. Norge har verken mange innbyggere, eller mange katolikker.

Men derfor betyr også denne reisen mye, mener Solberg:

– Jeg går på katolsk videregående i Bergen. Heller ikke der er flertallet katolikker – og de som er katolikker, er ikke alltid like praktiserende. Derfor er det utrolig å komme hit. Du ser på en måte at det ikke bare er deg, da...

Hjemme i Polen

Det betyr ikke så mye at alle snakker samme språk. Det erfarte Solberg da hun forrige uke bodde hjemme hos en polsk vertsfamilie.

Festivalen startet nemlig allerede tirsdag for halvannen uke siden, med det som kalles Days in the Diocese – bispedømmedager. Før alle møttes i Krakow, deltok de i livet i en lokal polsk landsby. De sov på polske puter, spiste polsk mat, dro på polske konserter og ba rosenkransen vekselvis på polsk og norsk. Selv om polakker idag er den største enkeltgruppen i den katolske kirke også hjemme i Norge, hadde hun aldri vært med på lignende, forteller Solberg.

Ringlek. Norge møter Polen i ringlek under dagene i Tarnow. Søster Maria Nguyen thi Hong og Jakob Michael Voigt står igjen i duell i siste runde av Sheriff.

Det er flere norske grupper på plass her på WYD. Men selv reiser Solberg med den største gruppen, i regi av Norges Unge Katolikker (NUK). De var forrige uke spredt rundt i flere nabobyer i bispedømmet Tarnow.

– Og polakkene syntes ikke nordmennene så spesielt norske ut, humrer Stephen Richard Trotter.

– Jeg er bekymret for at unge katolikker bare ser på troen som del av det å være polsk eller filippinsk

Stefan Bivand

Mange Nguyen

Trotter bærer et skilt på magen som viser «toppledelse». Med en rull gaffatape festet til vesten og sambandstelefon på skulderen er han tursjefens høyre hånd, og holder kontroll på de litt under 180 som reiser med NUK.

Samspill. Polske ungdommer i vertsmenigheten i Zabno lærer bort ringdans til de norske. Stefan Bivand tar frem fiolinen og spiller til.

På deltakerlista er det få Hansen og mange Nguyen. Den katolske kirke i Norge er en innvandrerkirke, og bare Trotter selv – trass i skotske gener – hadde lys nok lugg til at han passerte som norsk av den polske vertsfamilien.

Det er likevel av den grunn, at turen til Polen er viktig, mener mannen som til daglig er forsker, og er i ferd med å ta doktorgrad om hvordan religiøse institusjoner integrerer innvandrere.

– I NUK er integrering ofte en helt ubevisst prosess. Det er en av de morsomme tingene ved det. Det bare skjer. For fokuset er først og fremst på å drive barne- og ungdomsarbeid, ikke på at dette er barn av innvandrere.

LES OGSÅ: Kristen tro i sosiale medier

– Sunt

De siste årene har enkelte norske menigheter opplevd konflikt mellom nasjonalgrupper. De polske er i dag den sterkeste, og mange av prestene kommer fra Polen, nettopp her fra Tarnow. Stedet har i flere år har hatt overskudd av prester. Derfor har de en eksportavtale med Oslo.

Kaospiloter. Stephen Richard Trotter og Stefan Bivand har jobbet i månedsvis med å organisere den norske valfarten. Det innebærer å chartre et eget fly.

Tursjef Stefan Bivand tror det er sunt for kirkelivet i Norge at WYD-deltakerne får bo i polske familier, og blir kjent med de polske katolske tradisjonene.

Men han tror også det er viktig for de norske pilegrimene å bygge lagånd, slik at de tar med seg engasjementet fra turen hjem til det norske kirkelivet.

Bivand har selv foreldre som kom til Norge fra Polen.

– Fra mitt perspektiv, som annengenerasjons, er jeg bekymret for at unge katolikker bare ser på troen som del av det å være polsk eller filippinsk. Når de da blir mer og mer norske, blir troen del av en identitet som de egentlig ikke er så interessert i å holde på.

Uvant

Effekten av WYD er vanskelig å måle. Men det er et viktig arrangement for en kirke som de siste tiårene har jobbet for å «finne seg selv» i en ny tid, tror den norske presten Pål Bratbak.

Den katolske kirke er verdens eldste institusjon, men det er først det siste århundret at tyngdepunktet i medlemsmassen har ligget et annet sted enn Europa. Og det er først etter et stort kirkemøte på 1960-tallet at kirken har åpnet for at messen kan feires på alle folkespråk.

Underveis. Krystian Taniuch, Pål Bratbak, Sigrid Nordhuus og Sr. Maria Nguyen thi Hong tar trikken til neste pilegrimsmål: Den hellige porten. – Som prest ser jeg hvordan det skjer noe med mennesker her, sier Bratbak.

– Her møtes alt fra ultratradisjonalister til ultarkarismatikere, men alle er del av den samme kirken. Det er kult – og vakkert.

Pål Bratbak

WYD kan derfor sjokkere en uforberedt nordboer. Bratbaks første WYD var som 19-åring i 1997. Han fikk sjokk av «alle disse som løp rundt i gatene i Paris og sang».

– Det var en katolisisme jeg ikke var vant til, sier mannen som i dag bærer lang sort prestekjole. Den hindrer ham ikke i å hive seg hurtig ombord på en av Krakows overbefolkede trikker.

– Her må det presses. Typisk WYD. Du tror trikken er full, men det er alltid plass til tjue til, konstaterer han.

– Hva var du vant til hjemmefra?

– En litt mer høykirkelig form, rolig og dempet. At katolikker ikke ber med hendene i været. Men erfaringen av å være del av noe større og mer mangfoldig enn hva jeg kjente på forhånd er også det viktigste jeg sitter igjen med. Her møtes alt fra ultratradisjonalister til ultarkarismatikere, men alle er del av den samme kirken. Det er teologisk spennende. Det er kult – og vakkert.

Hellig port. Pilegrimene entrer basilikaen som er viet til Den guddommelige barmhjertighet. Motivet foran i kirken er verdenskjent. Det ble i følge legenden malt av søster Faustina på befaling fra Kristus selv.

LES OGSÅ: Her kan du besøke syv pilegrimsmål med én bussbillett

– Murer skaper hat

– Gjør din plikt, skap kaos hele natten, var beskjeden da pave Frans ankom Krakow onsdag kveld. Han er på kort tid rukket å bli en nesten like populær pave som byens store sønn, den folkekjære Johannes Paul II,

Paven ankom dagen etter gisselaksjonen i en kirke i Frankrike, der en prest ble drept og et annet gissel livstruende skadd. Terroraksjonen kastet en skygge over festivalen, som allerede var strengt bevoktet av polsk militærpoliti og der duren av politihelikoptre lå konstant over byen.

Heng på. – Vi må spille skittent hvis vi skal klare å komme inn, sier Johanne Emilie Wroldsen. Gabriel Czapski, Rossiel Aceveda og resten av gruppen som hun leder henger på i det de prøver slangeteknikken for å komme seg inn i Johannes Paul II-kirken for å be rosenkransen.

Pave Frans mente kampen mot terror startet i dagliglivet.

– Vi har alle et valg å gjøre i livet: bygger jeg broer, eller bygger jeg murer? Rekker du en hånd til en venn, bygger du en bro. Men slår du, og skader en annen, bygger du en mur. Hatet vokser alltid innenfor murer, sa paven og oppfordret pilegrimene til å la barmhjertighet forme livene deres.

LES OGSÅ: Dette er sommerstevnenes suksessoppskrift

Stillheten

Festivalen blir et vendepunkt for mange deltakere, bekrefter Pål Bratbak, som ser livet her fra en annen side enn de fleste deltakerne. Når den norske gruppen har messer og bønnetider, går også mange og skrifter hos Bratbak og de andre prestene.

Roer ned. Den største norske gruppen bor på en skole i forstanden Witowice. På kvelden samles de til aftenbønn i kirken like ved.

– Det er det sterkeste for meg. Da hører jeg hvordan det skjer noe med mennesker her. Mange ønsker å rydde opp i livene sine, og ta en ny retning. Troen blir sterkere når man skjønner at man er del av et stort fellesskap, og det blir enklere å leve troen praktisk. Men da må man av og til også ta noen valg. Skriftemålet blir en gyllen anledning til å sette en strek og begynne på nytt.

– Kan det ikke også bli litt klamt, når et så stort fellesskap fremmer en viss livsstil?

– Det kan jo bli klaustrofobisk. Men samtidig ligger det mye latent i mennesker som kommer frem når forholdene ligger til rette for det. Og det er mye bønn og stillhet her som innbyr til å tenke over de store spørsmålene i livet. I hverdagen hjemme setter vi ikke av mye tid til det, men det får man her – midt oppi alt kaoset og maset, sier Bratbak.

Legeme. Nattverdsfeiringen er høydepunktet under megagudstjenestene i Bloniaparken. Her er det Ivar Gjerald som mottar Kristi legeme under åpningsmessen.

–  Jeg fikk gåsehud. Helt gåsehud. Det er dette som er kirken.

Katarina Lindberg

Luftmadrass

For at ingen skal drukne i mengden, er de norske deltakerne delt inn i mindre grupper på fem eller seks. Katarina Lindberg, som er gruppeleder for Ellisiv Solberg og de andre i Gruppe X, gjør alt hun kan for å passe på at deltakerne har nok vann, mat og om nødvendig en polsk variant av Ibux, mens de trasker kilometervis mellom messesteder og pilegrimsaktiviteter.

– Flyktningetilstander, er Ivar Gjeralds oppsummering av festivallivet.

Han og de andre «X-ene» har matkuponger til å betale middagen med, de sover på luftmadrass i gymsaler. Og skal de vaske seg, står det en vakt og passer på at man ikke dusjer lenger enn tre minutter.

PILEGRIMSSOMMER: Et hellig drapsåsted

Gruppen kan ikke annet enn å le. Lindberg medgir at det kan være slitsomt på festival.

– Du merker det når du går rundt i gatene og vinker. Du blir ikke alltid møtt med entusiasme. Men sånn er det med alle ting. Da må man bare ta en pause, stenge ting ute og lade batteriene litt. Sånn som nå, nå er jo blodsukkernivået ganske lavt på denne gjengen, sier hun og legger i vei mot en hamburgersjappe.

Langt å gå. Katarina og X-ene blir også slitne av leirlivet.

Respekt

Men de gode øyeblikkene gjør at slitet blekner i hukommelsen. Som avslutningsmessen under WYD i Madrid i 2011. Der var Lindberg og 3,5 millioner andre mennesker.

– Den respekten for hverandre og troen som var der... Den stillheten man bare klarer å skape med så mange mennesker til stede, er bare helt spesiell.

Eller når de ber sammen. Som i slottskirken i festningen Wawel her i Krakow. Mens det summer av turister og pilegrimer, bestemmer de norske seg for å be. De synger en Mariahymne. Det blir tyst i hele kirken.

– Jeg fikk gåsehud. Helt gåsehud. Det er dette som er kirken. Du tror ikke alene. Du tror med andre, sier Lindberg.

Minne. Lyden av stillheten fra et folkehav er det sterkeste WYD-minnet til Katarina Lindberg. I år skjer det igjen.