Hun er regimenes dårlige samvittighet

Yours sincerely,

Grete Ræder Østby.

Signaturen over sendes jevnlig til andre lands myndigheter fra en postadresse på Hosle i Bærum. Rundt 60 ganger i året, faktisk, anslår avsenderen. Hun er en 72 år gammel tidligere lektor ved Nadderud videregående skole.

Målet hennes er å få løslatt såkalte samvittighetsfanger, mennesker som er fengslet på grunn av sin politiske overbevisning, tro eller ytringer, eller bare på grunn av hvem de er.

Denne fredagen er pensjonisten på demonstrasjon med Amnesty foran den saudiarabiske ambassaden i Oslo. Hun har kommet til gressplenen foran det lyserosa bygget over femti fredager gjennom to år, hver gang for å demonstrere for samme mann: Raif Badawi.

Han er 32 år gammel, og har vært fengslet siden 2012. Han er dømt til å tilbringe ti år i fengsel og motta 1000 piskeslag, i tillegg til ti års utreiseforbud og en bot på 1 million saudiske riyals, over 260.000 amerikanske dollar. Forbrytelsen? Å ha utfordret religiøse autoriteter ved blant annet å opprette en blogg for sosial og liberal debatt.

LES OGSÅ: Her er tekstene Raif Badawi piskes for

Foto: Joakim S. Enger

Brev til kongen

I fjor fikk kong Salman av Saudi-Arabia flere brev fra nordmenn med spørsmål om han kunne bruke sin «unike autoritet» til å oppheve dommen mot Badawi. Fra Grete Ræder Østby og hennes lokale Amnesty-gruppe i Bærum fikk han ti stykker.

Brydde han seg? Ræder Østby aner ikke. Men hun fikk svar på et lignende brev hun sendte til Saudi-Arabias norske ambassade.

– Hva de skrev? «Takk for deres store interesse...»

Den pensjonerte lektoren bryter ut i latter.

– And that was that!

Likevel, til tross for at det kan høres håpløst ut, tror Ræder Østby at brevene hennes har en slags effekt, sammen med alle de andre som sendes.

– Selv om mange aldri får svar, kan det plutselig skje helt vanvittige, gledelige ting. Det opplevde vi nettopp med poeten Mohammed al-Ajami fra Qatar. Alt virket låst, men så blir han frigitt. Dette er en sak vi har jobbet med i tre år. En mann vi har sett bilder av, lest om, en vi nesten anser som en personlig venn. Man får jo helt kick!

Brevaktivisten har holdt på siden midten av 80-tallet, og innrømmer at hun tenker på flere av samvittighetsfangene daglig. Det å trekke frem enkeltpersoners skjebne for å skape oppmerksomhet, er en sentral strategi for Amnesty, bekrefter deres norske generalsekretær John Peder Egenæs.

– Noen vil sikkert si at dette er én person i forhold til hvor fryktelig mange som har det vondt. Men vi mener personfokuset er viktig, både for enkeltpersonene det handler om og som en metode for å gjøre folk oppmerksomme på situasjonen i et land, sier han.

LES OGSÅ: Ikke-troende risikerer fengsel i 13 land

Kort og brev fra Amnesty Norges «Skriv for liv»-kampanje i 2013.

En irriterende mygg

For Grete Ræder Østby er ikke alene om å engasjere seg for samvittighetsfangene. I tillegg til protestbrev sender mange nordmenn også støttebrev til de som sitter i fengsel. På den måten får de vite at noen «der ute» vet at de finnes, og bryr seg om saken deres. I fjor høst ble det for eksempel skrevet 4.009 brev til noen utvalgte samvittighetsfanger under Amnestys kampanje Skriv for liv. Organisasjonen Norsk PEN, som jobber for ytringsfrihet, sender også både støtte- og protestbrev, og det samme gjør Stefanusalliansen, som jobber for forfulgte kristne – for å nevne noen.

Det er ikke gjort noen studier på hva som motiverer de som engasjerer seg i menneskerettighetsarbeid i Norge. Gruppen er for liten til å kunne fanges opp med vanlige spørreundersøkelser, sier forsker Bjarte Folkestad ved Rokkansenteret, som står bak den siste rapporten om frivillighet i Norge. Han forteller at andelen nordmenn som har engasjert seg i ulike typer rettighetsarbeid har variert mellom tre og seks prosent fra 1998 til i dag.

«You'v been brave that did this for so many people». Dette kortet til den etiopiske journalisten Eskinder Nega ble sendt fra en 12 år gammel jente i Tromsø under Skriv for liv-kampanjen til Amnesty i 2013.

Julekort

Stefanusalliansen har per i dag registrert rundt 6.000 såkalte appellvenner. Flesteparten får rundt ett brev i måneden som de signerer og postlegger selv, i tillegg til at drøye 1.200 av dem får appellen tilsendt på sms.

En av disse er Kjersti Ofte Leland (29), lærer ved Kvitsund gymnas i Kviteseid i Telemark. Hun ble engasjert i situasjonen til forfulgte kristne da hun som russ var på tur i Egypt. I dag mener hun at hun har et ansvar for å bry seg.

– Brevene viser myndighetene at det er noen som ser hva som skjer, det tror jeg har en verdi uansett. Det er jo det som er problemet med forfølgelse, at det ofte skjer i det skjulte, sier hun.

Som oftest skriver læreren under appellene via sms, men hun har også utformet egne brev og sendt julekort til samvittighetsfanger. Nå skal hun begynne å bruke en ny sms-løsning hvor hun kan betale 20 kroner for at Stefanusalliansen skal sende et fysisk brev på vegne av henne, istedenfor å bli et navn på en liste som tidligere. På den måten kan det bli lettere for flere å svare og brevene blir flere. Dermed kan byrden ved å motta dem også bli større.

Menneskerettighetsrådgiver i Stefanusalliansen Lisa Winther beskriver det slik:

– Det skal være mange brev! Vi pleier å si at vi skal være som en mygg. Den er liten, men kan ødelegge hele nattesøvnen. En irriterende liten dings som stikker folk, som sier fra at «dette er ikke greit».

Også i Amnesty blir aksjoner via sms mer og mer populært, og organisasjonen har over 65.800 sms-aktivister. Svarprosenten er på rundt 25.

LES OGSÅ: Mer rom for religiøse i Kina

Kjersti Ofte Leland. Foto: privat

Internasjonalt press

Tanken bak brevskriving som aksjonsform er nettopp at det samlede presset skal bli så stort at det til slutt blir umulig ikke å gjøre noe. I 1960 sendte Peter Benenson, som året etter ble Amnestys grunnlegger, brev til portugisiske myndigheter for å få løslatt to studenter. Året etter manet han verden til å gjøre det samme i et innlegg i avisen The Observer (se faktaboks).

LES OGSÅ: Menneskerettsvokter feirer 50 år

I dag jobber organisasjonen for å få løslatt samvittighetsfanger i 61 land, og totalt skal over 50.000 ha blitt løslatt siden de startet i 1961. Til tross for at brevene ses på som sentrale, er effekten vanskelig å måle. Amnesty sier de bidrar positivt i én av tre saker de engasjerer seg i, men innrømmer at det er vanskelig å vite helt sikkert. Da Vårt Land ber om tallgrunnlag, må de henvende seg til sin engelske avdeling. De svarer at tallene er fra en rapport publisert i 2014, og at de gjelder såkalte hasteaksjoner for enkeltpersoner som har fått menneskerettighetene sine krenket. Ikke alle disse er samvittighetsfanger, og ikke alt arbeid for samvittighetsfanger faller inn under denne kategorien.

– Hvordan kan dere vite at det er på grunn av akkurat deres arbeid?

– Vi kan aldri vite helt sikkert, men hvis du ser på enkeltsakene er det ikke feil å si det. Vi er en del av et samlet internasjonalt press. Positiv endring betyr ikke nødvendigvis løslatelse, men kan også bety endrede soningsforhold eller medisinsk behandling, sier John Peder Egenæs, generalsekretær i Amnesty Norge.

LES OGSÅ: Risikerer seks års fengsel for blasfemi

Han trekker frem situasjonen til Raif Badawi som eksempel. Saudiaraberen er dømt til å motta sine 1.000 piskeslag i omganger på 50 om gangen, og det skal foregå etter fredagsbønnen hver uke. Hittil har det likevel bare skjedd én gang: 9. januar 2015.

– Vi antar at piskingen av Raif opphørte fordi det ble så mye oppmerksomhet rundt det i mediene. Menneskerettighetsbevegelsen har ikke så mange andre virkemidler enn «naming og shaming», og dette viser at eksponeringen fortsatt har en effekt, mener Egenæs.

Den saudiske bloggeren Raid Badawis kone Ensaf Haider holder opp et bilde av mannen sin under et toppmøte for menneskerettigheter og demokrati i Geneve i februar i år. Foto: Salvatore Di Nolfi / Keystone via AP photo / NTB scanpix

Brevenes betydning

Filosof og medleder for PluriCourts, et senter for fremragende forskning ved Universitetet i Oslo, Andreas Føllesdal, sier man alltid vil kunne spørre seg om det er det internasjonale presset som fører til en endring, eller om endringen ville skjedd uansett.

– Dette er vanskelig å måle, fordi man må sammenligne med situasjonen til andre samvittighetsfanger som ikke har fått denne oppmerksomheten. Gjør disse kampanjene at de som sitter med ansvaret skjemmes litt mer, eller velger å gjøre noe for å redusere oppmerksomheten?

Føllesdal mener denne type aksjoner for eksempel kan bidra til at presset øker, at andre lands myndigheter kan ta opp saken på statsbesøk eller lage restriksjoner for diplomater man vet har vært involvert i slike forhold. I tillegg kan mobilisering ha en verdi i seg selv, ved at det uttrykker støtte. Det kan gi fangene selvtillit og energi til videre kamp.

Flere tidligere samvittighetsfanger har fortalt at støtten har betydd noe. Studentlederen Phyoe Phyoe, som ble løslatt i Myanmar i april, kom for eksempel med denne uttalelsen: «Å motta brev ga meg inspirasjon til å gjøre det vi gjør. Jeg har lagt merke til at verden ser på og heier på oss, og at vi ikke er alene».

Studentlederen Phyoe Phyoe på vei inn i et rettslokale i juli i fjor. Hun ble arrestert etter en fredelig demonstrasjon. Foto: Khin Maung Win / AP Photo / NTB scanpix

Gjennom Komiteen for fengslede forfattere sender Norsk PEN ut flere protest- og støttebrev gjennom året. Generalsekretær Hege Newth Nouri mener en av de viktigste grunnene til å sende brevene er denne støtten. Omtrent to ganger i året arrangerer senteret treff hvor man kan skrive til forfulgte forfattere.

– Forrige gang sendte vi 220 brev og kort, da var det kanskje 30 stykker innom. Dette er egenskrevne kort, en kollegial hilsen fra en forfatter i Norge til en forfatter i Kina eller Peru, det er en veldig fin ting å gjøre, mener hun.

Fengslet for tegneserie

En som har opplevd å få slik støtte, er Arifur Rahman (31) fra Bangladesh. Avistegneren satt fengslet i hjemlandet etter å ha blitt anklaget for å ha fornærmet profeten Muhammed. Da fikk han et brev fra den amerikanske organisasjonen Cartoonist Rights Network International.

Fornærmelsen var å tegne stripen «Naam», som direkte oversatt betyr «navn». Den viste en liten gutt, en gammel mann og en katt, og baserte seg på en gammel landsbyvits som tar for seg skikken med å bruke Muhammed eller Sri foran navnet sitt for å vise hvilken religion man tilhører.

– Den gamle mannen spør hva gutten heter, og han svarer Babu. Mannen sier at han må bruke Muhammed først, sånn at han blir hetende «Muhammed Babu». Når mannen spør hva katten heter, svarer gutten «Muhammed katt».

LES OGSÅ: Avistegner arrestert etter støtteerklæring til Paris-ofrene

Arifur Rahman er avistegner fra Bangladesh. Et støttebrev holdt motet hans opp da han trodde han skulle dø i fengsel. Nå bor han i Norge. Foto: Erlend Berge

Arifur Rahhman sitter i kantinen på Norges Kreative Høyskole hvor han studerer 3D og animasjon. Han har startet et nytt liv i Norge etter at han kom til Drøbak som såkalt fribyforfatter i 2009. Da tegneseriestripen ble publisert var Rahman 22 år gammel, og ikke forberedt på reaksjonene. Det ble store demonstrasjoner, og han ble anklaget for å samarbeide med karikaturtegnerne som hadde blitt publisert i danske Jyllands-Posten. I fengsel ble han banket opp av medfanger, fikk kastet ekskrementer i ansiktet, og ble truet på livet daglig.

Midt under dette fengselsoppholdet fikk han støttebrevet fra den amerikanske organisasjonen for tegneres rettigheter. Det fikk ham ikke løslatt, men Rahman husker det likevel som livsviktig.

– Det ga meg håp. Jeg var deprimert, jeg trodde jeg ville bli hengt. Da brevet kom, med beskjed om at jeg ikke skulle være redd, at de visste om meg, jobbet for meg – det var inspirerende, sier han.

Brevet ble levert via menneskerettighetsadvokaten Sarah Hossain, som fikk løslatt Rahman etter han hadde sittet fengslet i seks måneder.

PENs generalsekretær Hege Newth Nouri sier situasjonen i dagens Bangladesh er livsfarlig for dem som uttrykker seg fritt.

– I går fikk jeg en e-post fra en som fortalte at han hadde fått et likklede i posten, med beskjed om at han var nestemann. Og han vet at det er sant. Det er fortvilende, sier hun.

LES OGSÅ: Norsk PEN frykter kutt i flyktningforfatter-kvote

Stille om Badawi

Etter at han kom til Norge har Rahman engasjert seg i kampen for ytringsfriheten. I september holdt han blant annet appell for Raif Badawi utenfor den saudiarabiske ambassaden.

– Jeg føler at jeg må bruke mitt liv for å gjøre noe for ytringsfriheten. Jeg kom til et bra land. Skal jeg bare lage mat, spise, sove og så ferdig? Nei. Jeg må gjøre noe.

For pensjonisten Grete Ræder Østby, som demonstrerer utenfor ambassaden i dag, bunner ikke motivasjonen for å ta affære i noe selvopplevd, men i at hun har lyst til å bidra på den måten hun kan. Dessuten har hun, som hun sier, både «råd til det, tid til det og helse til det». Når vi møter henne, skal hun og mannen få barn og barnebarn til lunsj samme dag. I slike stunder er det vanskelig å tenke på at Raif Badawi ikke får se sin kone Ensaf Haider og sine tre barn, som alle bor i Canada.

– Det er jo helt utålelig når du ser hvor uhorvelig mye glede du har av samvær med dine egne. Det gjør jo vondt!

Det har blitt stille i Raif Badawis sak, sier Amnestys generalsekretær John Peder Egenæs. Verken bloggeren selv eller familien vet om han vil bli pisket igjen. Det kan i teorien skje hver fredag. Grete Ræder Østby roper mot ambassadebygget. Et vindu står på gløtt som for å ta i mot ordene.

«Free Raif Badawi! Stop the flogging! Free all prisoners of conscience!»

Foto: Joakim S. Enger