Likeverdssamfunnet

Som ved et trylleslag slynger dirigent Nils Harald Løvhaug den hvite dirigentstokken i lufta over oss.

– Nei, nei, nei, sier Cornelius Evensen, den andre dirigenten. Koret har kommet til det vanskeligste stedet i stykket. Nå skal de kunne alt utenat.

– Nei, nei og atter nei, gjentar Nils Harald Løvhaug.

– En, to, tre, teller Cornelius Evensen.

Alle får være med i koret til Vidaråsen landsby der mennesker med psykisk utviklingshemming og medarbeidere som jobber der, bor sammen. Morgenen starter med korsang som de to dirigentene leder.

Evensen tegner buer i lufta. Løvhaug hever ­hodet. Plutselig sitter alt som det skal. Dirigentene møter hverandres blikk.

Begge smiler.

Morgenbakeri

Der granskogen slutter, ligger småhusene tett. Bakeri, gårdsbruk, postkontor, butikk og kafé. Små, fargerike trehus titter frem i en lysning i skogen. Her bor det 140 mennesker i alt – 40 utviklingshemmede og 70 medarbeidere og deres barn.

Arbeidsdagen starter med felles morgensamling klokken halv ni.

Sola er ikke helt oppe ennå, men inne i bakeriet er det godt og varmt. Gjærbaksten kiler i nesen. Ola Henningsen (23) er tidlig på jobb.

– Før jeg kom hit, gjorde jeg ingenting. Nå ­baker jeg brød til 140 mann, sier han.

Etter at han var ferdig på videregående, gikk Henningsen seks måneder uten å gjøre noe.

– Man blir sliten av det også. Det beste med å bo her, er at jeg kan få jobbe, sier han.

Om formiddagen jobber han på bakeriet, og om ettermiddagen arbeider han i snekkeriet. Hver mandag står han i butikken.

Ifølge FN-konvensjonen skal mennesker med utviklingshemming ha rett til arbeid på lik linje med andre. Andelen utviklingshemmede i varig tilrettelagt arbeid var på 30 prosent i 2001, men hadde i 2010 sunket til 13 prosent.

Vi driver med omvendt integrering, kan du si. I stedet for at de utviklingshemmede skal integrere seg inn i det vanlige samfunn, prøver vi som er medarbeidere å integrere oss inn i et samfunn som passer for dem.

Rolf Kåre Håland

Selvforsynt

I landsbyen har de eget gårdsbruk. Alt som dyrkes, er biodynamisk.

– Her må vi ikke gå på butikken for å kjøpe brød, men kan leve av det vi får her. Det er det som er grunnlaget, i hvert fall for bakeriet. Det er litt alfa og omega – at folk liker det vi lager, sier Ola Henningsen.

Det beste han vet, er å gjøre andre glad.

– Det er den takknemligheten jeg blir møtt med når jeg kommer rundt med brødene som gjør det så nydelig, sier han.

– Jeg liker ikke ordet funksjonsnedsettelse. Det er ikke et fint ord. Jeg føler ikke at jeg har noen funksjonsnedsettelse, men jeg er jo på en måte litt annerledes enn de andre i samfunnet.

LES OGSÅ: Olav Øygard måtte flytte fra sin funksjonshemmede datter for å bli biskop

Nils Harald Løvhaug svinger taktstokken under korsangen på Vidaråsen. Alle får være med i koret på Vidaråsen landsby, og dagen starter med sang.

Mot strømmen

Vidaråsen er en av 100 Camphill-landsbyer i verden. Den første ble grunnlagt i den skotske byen Camphill i 1940 av legen Karl König sammen med en liten gruppe kunstnere og flyktninger fra Østerrike.

Idégrunnlaget til bofellesskapene er hentet fra antroposofien, en filosofi grunnlagt av Rudolf Steiner. Landsbyene er små samfunn tuftet på idealene fra den franske revolusjonen: Frihet i kulturlivet, likhet i rettslivet og brorskap i økonomien ligger i bunn.

Her yter alle etter evne og får etter behov.

Kapellet

Vidaråsens historie startet i 1966. Da ble den som første Camphill-landsbyen i Norge­ etablert på Bakke gård i Andebu kommune i Vestfold.

På en snødekt bakke­topp ligger­ et kapell. Annenhver søndag holdes det gudstjeneste med innleid prest her. Beboere og medarbeidere går sammen til gudstjeneste.

Rolf Kåre Håland pleier å gå hit da. Han har jobbet på Vidar­åsen siden 1973.

– Jeg var interessert i økologisk jordbruk og fikk lære å melke­ kuer for hånd. Jeg syntes­ det var utrolig spennende, sier han.

For Håland handlet det også om tro. Jeg likte hvordan kristen­dommen fikk plass i det antroposofiske verdensbildet.

Livssynet på Vidaråsen er basert på teologien til Kristensamfunnet, Steiner-bevegelsens trossamfunn.

Jesus-sitat

Bak kapellet ligger­ et gravsted for urner. På kapellets vegg henger 30 messingplater med navnene på dem som er gravlagt her. Over navnene henger en steinskulptur av Maria og Jesusbarnet.

Rolf Kåre Håland forteller historien om Karl König, Camphill-grunnleggeren.

– Han var en tysk jøde som konverterte til ­kristendommen. Som barn hadde han sett ­Jesus-sitatet på et sykehus: «Det du gjør mot en av disse mine minste, det gjør du mot meg». Det gjorde sterkt inntrykk på ham.

– Skjønner du at enkelte kan være redde for at dere skal påvirke landsbybeboerne for mye? 

– Vi skal ikke misjonere og indoktrinere, men forsøker å skape begeistring for de ideene vi har.

LES OGSÅ: Hun var skilt. Han var enkemann.

På den øverste bakketoppen i landsbyen ligger kapellet. På baksiden av kapellveggen er det en urnegrav. 30 messingplater på veggen markerer navnene på de døde. Her er det gravlagt både beboere og medarbeidere.

Ola

Bakeren Ola Henningsen går også til gudstjeneste i kapellet. Han ble kristen da han gikk på folkehøgskole.

– Før så trodde jeg egentlig at Gud bare var en sånn figur som noen hadde funnet opp for mange,­ mange år siden, men vendepunktet for meg var da jeg møtte en skoleprest der. Han greide å snakke om Gud på en morsom måte. Det gjorde at jeg faktisk begynte å tro at det finnes noe som er større enn oss her i verden, sier Henningsen.

Først da han kom til Vidaråsen, hørte han om antroposofi.

– Noen av kulturprogrammene her er kanskje litt for dype for meg. Noen av dem krever en del forhåndskunnskap som jeg ikke har, sier han.

På Vidaråsen er alt som dyrkes biodynamisk. Blandingen i denne boksen skal bli til te.

Nils Christie drev lobbyvirksomhet

Kapellet er et rom med buet tak og rosa og pastellfargede vegger. Ved inngangen henger et bilde av landsbyens grunnlegger Margit Engel og kriminologen Nils Christie. Begge døde i fjor.

Rolf Kåre Håland sier at Nils Christie var en av dem som drev lobbyvirksomhet for å bevare landsbyene på slutten av 80-tallet. Ansvarsreformen for psykisk utviklingshemmede som kom i 1986, gjorde at alle store institusjoner ble truet av nedleggelse, men ikke Vidaråsen.

– Christie jobbet for å få politikerne til å forstå at landsbyene var noe annet enn de store institusjonene, sier han.

LES OGSÅ: Når barnet ditt aldri blir voksent

Kardemommeby?

Vidaråsen er likevel ingen Kardemommeby, peker Håland på.

– Selvfølgelig har vi konflikter og opplever ­episoder der folk ikke passer inn. Vi er nødt til å inngå kompromisser hele tiden, sier han.

Forskeren Bente Edlund er enig i at de tette ­bofellesskapene i landsbyene har sine utfordringer.
 – Har du for eksempel en konflikt med en du jobber med, kan det true hele eksistensen din, fordi du ikke har en trygg base du kan trekke deg tilbake til. Det kan være en krevende prosess, sier Edlund.

Hun har en doktorgrad i antro­posofiske omsorgstiltak for mennesker med spesielle behov.

Landsbyene tilbyr imidlertid et alternativt samfunn som fungerer for mange, mener Edlund.

– Noen av oss ønsker å leve livet på ulike arenaer og bevege oss mellom dem. Det oppleves som stimulerende. Andre ønsker å være en del av en større sammenheng. Det gir et godt og meningsfullt liv å se at alt er en helhet,­ sånn som det er i landsbyen.

Dirigent Nils Harald Løvhaug (til høyre) og medarbeider Rolf Kåre Håland kapper opp ved etter korøvelsen. – Det er bare gutter her, gitt, sier Håland. På Vidaråsen har de både snekkerverksted, vaskeri, tovestue, vevstue, maleverksted, sykkelverksted og skogsgruppe.

Tetid 

Midt i landsbyen ligger en liten kafé. Hver dag klokka tolv tar alle som ønsker det matpakkene med seg og spiser lunsj og drikker te på tunet utenfor.

Gunn Kristin Sanner slår seg ned ved siden av Rolf Kåre Håland. Hun har et speilrefleks­kamera hengende over halsen, og spør ham om de snart skal ha utstilling med fotografier igjen. Hun tar et bilde av oss i sola.

– Vi driver med omvendt integrering, kan du si. I stedet for at de utviklingshemmede skal integrere seg inn i det vanlige samfunn, prøver vi som er medarbeidere å integrere oss inn i et samfunn som passer for dem, sier Håland.

LES OGSÅ: Da Nasjonalgalleriet kjøpte kunsten hans, visste de ikke at kunstneren var utviklingshemmet

Jeg liker ikke ordet funksjonsnedsettelse. Det er ikke et fint ord. Jeg føler ikke at jeg har noen funksjonsnedsettelse, men jeg er jo på en måte litt annerledes enn de andre i samfunnet.

Ola Henningsen

Tømmerkoia

Etter lunsj er ungdomsgruppa på vei på tur til Karistua, en gammel tømmerkoie i skogen. Ungdommene totalrenoverte hytta i fjor sommer.

– Kan du bære kaffekanna, Ola? spør en av jentene.

– Klart jeg kan, svarer baker Henningsen, og tar kaffekanna i den ene armen.

Etter en halv time er vi fremme ved en rødmalt hytte i skogen. I solveggen forteller ungdommene at det spøker i huset, og Ola Henningsen forteller at de har en drøm om å sove der en dag – hvis de tør. Mathias Mohr tvinner et blått skjerf rundt halsen til bakeren.

– Ola har fått seg jenteskjerf, erter Mathias Mohr.

– Blir det mye krangling når dere bor så tett?

– Vi er jo voksne mennesker som kan snakke om problemer. Det er klart at vi kan bli uenige i blant, men vi blir alltid venner til slutt, sier Ola Henningsen.