De politiske leker

Athen, 1896: Syv tungt barteprydede menn poserer ved et bord. Bildet er i sorthvitt. Nei, det er ikke et bilde fra EM i skjegg og bart. Det er den første internasjonale olympiske komité som er på plass under de første olympiske leker i moderne tid. De syv leder det som skal være en verdensomspennende olympisk bevegelse. Alle er høytstående, hvite, europeiske menn.

Berlin, 2015

Tirsdag inntok jødene Berlin. Åpningsseremonien til Maccabiaden, de jødiske OL-lekene, samlet over 2.000 idrettsutøvere med minst én jødisk forelder eller besteforelder på Berlins Waldbühne. Den gedigne friluftsscenen ble bygget i anledning nazistenes jødefrie olympiade i 1936.

Den første maccabiade ble arrangert i Praha i 1929 av jøder som ønsket et alternativ fritt for diskriminering. Nazismens fremvekst sørget for at det skulle gå 30 år før de neste lekene ble arrangert, denne gangen i København.

Maccabiaden er et eksempel på en type idrettsarrangement som for alvor begynte å dukke opp i mellomkrigstiden, forklarer Matti Erik Goksøyr, idrettshistoriker og professor ved Norges idrettshøgskole:

– De tradisjonelle, olympiske lekene gir seg ut for å favne alle. Disse andre lekene er derimot et symptom på at bestemte grupper har hatt behov for å komme sammen på idrettsbanen, at de tradisjonelle idrettsstevnene ikke har vært nok.

Blant disse gruppene talte arbeiderbevegelsen og kvinner, som lagde egne OL.

– På denne tiden vokste arbeideridretten også fram. Arbeiderbevegelsen følte ikke de tradisjonelle lekene var åpne for alle, men for borgerskapet, sier Goksøyr.

LES OGSÅ: Klappjakt på legitimitet

Signal

Symbolverdien tung når over 2.000 jødiske idrettsutøvere nå konkurrerer i Berlin. Noe både arrangørene, tyske politikere og utøverne selv vet å understreke. Goksøyr mener slike idrettsleker fyller et behov:

– De er et symptom på at bestemte grupper fortsatt har behov eller interesse av, å komme sammen på idrettsbanen.

De pan-arabiske-lekene er typiske for det, ifølge professoren. De så dagens lys i 1953, og ble båret fram av den pan-arabiske bølgen – tanken om at den arabiske verden utgjorde én nasjon. Mange tiår etter at bølgen svant hen er lekene fortsatt en måte å opprettholde det arabiske brorskapet på, forklarer Goksøyr.

På lignende vis samler fortsatt de bolivarske leker fortsatt idrettsutøvere fra land frigjort av den venezuelanske frigjøringshelten Simón Bolívar.

LES OGSÅ: Fortsatt irritert over gullet som glapp

Vestlige arrangement

Ikke alle slike leker overlever. «Games of the New Emerging Forces» så for eksempel dagens lys i 1963, men la siden inn årene.

– Her slo den såkalte tredje verden-bevegelsen – nylig frigjorte kolonier som India og Egypt- seg sammen, fordi de heller ikke var fornøyd med OL. Det var veldig politiske idrettsleker som flagget at dette var den nye, tredje verden sine leker, arrangert i opposisjon til de gamle kolonimaktene, sier Goksøyr.

Mens den internasjonale olympiske komité søkte, og fortsatt søker, å holde politikk og idrett adskilt, så «den tredje verden» de to som dypt sammenfiltret. De opplevde de tradisjonelle OL som et vestlig idrettsarrangement, ifølge Goksøyr.

– Det gjenspeilet seg i utvalget idretter, sier han.

LES OGSÅ: Tommy fikk fotballkarrieren knust – nå trener han slumbarn i Brasil

Flaggheising

Goksøyr mener idrettsarrangementer er ett av flere redskaper i verktøykassen til grupper eller nasjoner som vil markere identitet. – særlig nasjonal identitet.

– Det har blitt sagt at noe av det første de avkoloniserte landene gjorde på 1960-tallet var å skaffe seg et flagg, en nasjonalsang og en OL-komité, så de kunne være med i OL og heise flagget sitt på den internasjonale arenaen. Norge gjorde det samme da vi ble selvstendige. Det er en måte å drive nasjonal selvhevdelse på, sier han.

Her ligger noe av utspringet til mylderet av leker, skal vi tro professoren. For ikke bare grupper, men nasjoner har vært ekskludert fra det olympiske selskap.

– Ta nasjoner uten land, for eksempel. For dem blir det jo enda viktigere å stå fram på denne måten. Etter Sovjetunionens fall hadde flere østblokkland utavklart status. De slo seg sammen og hadde landskamper og idrettsturneringer. Det norske samelandslaget var for eksempel med i et slikt fotballmesterskap, sier han.

LES OGSÅ: Idretten svikter barna, mener eksperter

Følg oss på Facebook og Twitter!

Yiddish

Hva så med Maccabiaden? Trenger verdens jøder et eget idrettsarrangement? Goksøyr er usikker.

– Jeg er egentlig litt overrasket over at de fremdeles eksisterer. Jeg vet ikke. Det er vanskelig å spå om framtiden.

Alon Meyer, president i Maccabi Tyskland, mener lekene fortsatt er viktige. Til The Guardian sier han at bevegelsens tyske avdeling ønsker å markere at jøder og jødedom i Tyskland kan oppsummeres i ett ord: Normalt.

Ifølge Reuters henger det nå humoristiske reklameplakater for lekene rundt om i den tyske hovedstaden, som alle bruker yiddish-begreper som alle berlinere forstår. Arrangementet muliggjør markeringer.

Samtidig skriver Der Tagesspiegel at «(...) hovedstadens latente antisemittisme kaster skygger på lekene». Ifølge avisen advarer paraplyorganisasjonen, De jødiske trosamfunnene i Berlin, idrettsutøverne mot å gå med kippa eller andre jødiske kjennetegn i bydeler med et mange «muslimske innvandrere».

LES OGSÅ: – 4.000 dør før Quatar-VM – men ingen bryr seg