Vinteren 2001: Det er en helt vanlig dag på treningsfeltet i Lyn. Tommy Nilsen nyter både spillsituasjonene og de litt mer kjedelige drilløvelsene. Han er gira. Sulten på å bli toppscorer også i den kommende sesongen.
Han har spilt i Lyn siden han var 14. Fikk proffkontrakt som 18-åring. Fotball har alltid vært det viktigste i hans liv.
Nå er han 25 og godt etablert i Tippeligaen. En ny god sesong kan bety at han får tilbud om å spille i en større klubb utenfor Norge.
Det er selve drømmen.
Derfor går han helhjertet inn for hver løpsduell, hver takling og hvert skudd.
Han legger ikke spesielt stor vekt på det da han plutselig kjenner at det er vondt i kneet. Få ting er mer vanlig i en fotballspillers liv. Vondtene kommer og går.
Men denne gangen går det ikke bort. I stedet for å bli bedre, blir det verre i dagene som kommer. Tommy må opereres. Først en gang. Så en gang til.
Etter to frustrerende år på dette viset blir han tvunget til å tenke tanken på at fotballkarrieren kanskje er over.
– Det var skremmende. Fotballen var livet mitt. Det var min viktigste skole, viktigere enn de tre årene på BI. Nå sto alt på spill. Det kjentes som om jeg var i ferd med å miste meg sjøl, hele identiteten min.
Fotballinvalid. Tommy Nilsen skjønte at han var ved et vendepunkt. Han ønsket ikke å gi fra seg fotballdrømmen. Og han var redd for hva som skulle komme i stedet.
Men han hadde ikke noe valg. Kneet ville ikke mer. Legene definerte ham som fotballinvalid.
For å få litt avstand og klarne tankene tok han med seg en kompis og dro på ferietur til Brasil. I ettertid ser han det som et paradoks at han dro til verdens mest fotballgale land for å komme over sin egen tapte fotballdrøm. For målet hans var egentlig bare å koble helt av.
– Det skjedde noe med meg med en gang jeg landet. Allerede på vei fra flyplassen i Rio og inn til sentrum la jeg merke til alle favelaene i åssidene. Fattigdommen var så iøynefallende. Det gjorde sterkt inntrykk på meg. Og det satte mine egne problemer i perspektiv.
På kort tid ble Tommy Nilsen bergtatt både av landet, menneskene og kontrastene. Han måtte tilbake. En idé var født.
Sprø tanke. Han hadde forventet å se barn spille fotball på løkker, gater og strender, slik myten vil ha det til at barn i Brasil gjør. Men han lærte fort at bare to grupper barn får tilbud om trening, og begge grupper er bittesmå:
Den ene er supertalentene, og den andre er barn av rike foreldre som kan betale for dem.
Breddekultur for fotball finnes ikke. Ingen av topplagene har mer enn ett lag per alderstrinn. Proffklubben Santos tok inn 6.000 barn på prøvespill, og bare to av dem kom gjennom nåløyet og fikk være med å trene.
Tommy Nilsen bestemte seg for å lage fotballskole for barn.
For mange høres det omtrent like sprøtt ut som at en brasilianer skulle dra til Norge og lage skiskole.
– Jeg er enig i at det høres bakvendt ut. Men behovet var bare så stort. Noen måtte gjøre det. Det ble meg. Jeg manglet noe å brenne for. Nå hadde jeg funnet det.
Klassereiser. Tommy startet Karanba i 2006. Navnet på prosjektet stammer fra det portugisiske ordet «caramba», som best beskriver den sterke følelsesmessige reaksjonen Tommy fikk da han kom til Rio. På norsk kan det oversettes med «gosh» eller «wow».
Det hele begynner i bakgården der han bor. Tommy inviterer til fotballtrening. Første gang kommer bare to. Men allerede fjerde gangen er de 25. Treningen må flyttes til Copacabana, den berømte stranden. Her leier de plass. Etter kort tid er de opp mot 200 på trening.
Dette koster penger. Tommy bruker av midlene han fikk utbetalt på forsikringen etter fotballskaden sin. Fram til 2010 blir Karanba stort sett finansiert med hans egne midler, samt bidrag fra venner og kjente.
Men etter at NRK lager en dokumentarserie om prosjektet, tar det virkelig av. Mange hundre givere melder seg og en rekke norske bedrifter vil være med på laget. Logoer fra Statoil, Solstad, Farstad, Aker Solutions og Hallingdal Sparebank preger draktene til de hundrevis av spillerne som boltrer seg på Karanbas treningsfelt i bydelen Sao Goncalo den dagen Vårt Land er på besøk.
1.200. Her driver Tommy Nilsen og hans medhjelpere en skole for 1.200 barn og unge i alderen 12-19 år. 25 brasilianere er ansatt og 15 norske frivillige hjelper til. Alle barn som vil spille fotball, må også gjennom timer med skolegang hver dag. Ikke minst i engelsk.
– Fotballen er det minst viktige av det vi driver med i Karanba. Vi vil utvikle menneskene. Gi dem kompetanse og gode holdninger. Det gir meg enorm tilfredsstillelse å se hvilke klassereiser dette fører til for barna.
Unntaket fra regelen. 95 prosent av de som blir med i Karanba har en drøm om å bli proff. Hittil er det bare seks spillere som har kommet gjennom dette nåløyet.
– Utfordringen er å holde på dem når de er 15-16 og skjønner at de må gi slipp på drømmen sin. Da er det viktig at vi har gitt dem andre drømmer og annen kompetanse på veien. Derfor har vi laget et system der ingen får være med og trene med mindre de registrerer seg, går på skolen hver dag og tar de eksamenene de skal. Bare på den måten kan fotballen bli et verktøy for sosial endring for alle barna som kommer til oss.
Tommy Nilsen forteller historien om Dallon. Han var 12 år da han kom til Karanba. Moren var analfabet, faren alkoholiker og Dallon hadde ni søsken. Tommy besøkte ham på skolen og så hvordan rektor skjelte ham ut, slik at han strigråt. På fotballbanen hadde han mye vilje, men manglet ferdigheter. Han var ranket som nummer 23 da Tommy skulle ta ut laget som skulle få reise til Norway Cup. Ergo var han bare god nok til å være reserve på reservelaget.
– Men han var så dedikert at jeg tok ham med likevel. Jeg så hvor sterkt han brant for å gjøre noe med livet sitt. I Norway Cup ble vi slått ut etter at Dallon misset på straffe mot Mathare United. Det kunne knekt ham. Men han vokste på motgangen.
Blir lykkelig. De to neste årene ble Dallon toppscorer da Karanba vant Norway Cup, Dana Cup og Gothia Cup. Dette selv om han var to år yngre enn lagkameratene.
Året etter fikk han proffkontrakt. I 2014 har han debutert på A-laget for toppklubben Flamengo i Brasil.
– Hva gjør det med deg å oppleve slike ting?
– Jeg blir lykkelig av det. Helt siden jeg kom til Brasil, har jeg hatt et brennende ønske om å gjøre en forskjell. Jeg har gitt ekstremt mye av meg selv, men jeg får enda mer tilbake. Det har vært en knallhard reise. Men jeg har lært å leve livet på nytt. Jeg har rett og slett «finni meg sjæl».
– Hvis du ikke hadde fått den kneskaden, hva da?
– Karanba ville ikke eksistert, det er helt klart. Jeg var jo i en periode av livet hvor jeg ikke kunne tenke meg noe annet enn å spille fotball. Jeg levde det livet jeg alltid hadde drømt om. Trolig kunne jeg hatt mange gode år på fotballbanen dersom kneskaden ikke hadde inntruffet.
– Er det rart å tenke på hvor tilfeldig det er?
– Ja, det er det. Jeg var deppa da jeg var skadet, men i ettertid ser jeg at det skulle lede meg til noe som ga mening. Jeg er glad for at jeg har fulgt hjertet mitt og drømmene mine. Livet er og blir hva vi gjør det til selv.
– Hva tenker du nå om livet du levde som fotballspiller?
– Fotball var min lidenskap, det var min identitet. Selv om alt ble avbrutt veldig brått, er jeg takknemlig for de årene jeg fikk. Jeg møtte mange bra personer som har påvirket meg som menneske og gjort meg til den jeg er i dag.
– Hva har vært tyngst?
– Det er mye som har vært tungt. Det er vel sånn med alt som virkelig betyr noe – det kommer ikke av seg selv. Det økonomiske har nok vært det mest utfordrende. Fra oppstart i 2006 var prosjektets økonomi basert på min private økonomi, samt bidrag fra familie, venner og venners venner. Det har vært tungt å føle et ansvar for å realisere drømmer og forandre liv uten økonomisk trygghet.
Meningen med livet. Tommy Nilsen understreker at han har lært enormt mye av å dele virkelighet med mennesker som kommer fra fattige kår.
– Det er mildt sagt imponerende å se hvor mange av dem som vet å sette pris på hva som virkelig betyr noe i livet – familie og venner. Og hvordan man i større grad enn i Norge er til stede i hverandres hverdag og feirer alt som feires kan.
– Hvordan har Karanba forandret deg?
– Karanba er min livsstil. Karanba har gitt meg muligheten til å sette livet i et fornuftig perspektiv. Det var akkurat hva jeg trengte da jeg ble tvunget ut av fotballboblen hjemme i Norge.
– Hva er de sterkeste tilbakemeldingene du har fått?
– De får jeg over tid ved å ta del i barnas liv og oppleve deres framgang i det daglige.
– Hva savner du mest?
– Familie og venner fra Norge.
– Hvor lenge kan du drive Karanba?
– Dette er mitt livsverk. Her har jeg funnet meningen med livet. Så her vil jeg være lenge.
Lars Gilberg