«Jeg skulle ha snakket mer med foreldrene mine»

I 27 år reiste han verden rundt for at vi skulle få noen minutters hygge på påskekvelden. Den vennlige riksmålsstemmen og de parallelle håndbevegelsene hans kunne måle seg med Kvikk Lunsj og appelsin. Det ble ingen påske uten Roald Øyen. I dag er det fem år siden han gikk av med pensjon, og ikke lenger så mange som bryr seg med å finne svaret på «fyrstedømme på seks bokstaver».

– Jeg er glad Øystein Bache og Rune Gokstad har overtatt nøttequizen. De har et element av humor i det. Jeg er ikke spesielt morsom akkurat, sier Roald Øyen

Han har invitert inn til kanelboller i villaen på Malmøya. Utsikten er upåklagelig, Øyen ulastelig antrukket. NRKs kjekkeste mann, har han blitt kalt. Med en tv-fartstid på femti år brakte han med seg et snev av statskanalens gamle folkeopplysningsideal helt til det siste.

– Hva vet du nå, som du gjerne skulle visst da du var ung?

– Jeg burde pratet mer med foreldrene mine. Jeg har ikke mye ugjort, likevel har jeg gått glipp av mye fordi jeg ikke var mer nysgjerrig på mor og far. De opplevde jo hele starten på det 20 århundre. Det skulle jeg gjerne visst mer om. Det er fort gjort at man kommer til foreldre med problemer eller når man trenger signering på et lån. Jeg føler ikke jeg forsømte dem, men jeg skulle så gjerne gått dypere. Mor døde bare 64 år gammel. Hvorfor snakket jeg ikke mer med henne?

– Hva er ditt beste minne fra livet?

– Det fantastiske arbeidsmiljøet i NRK. 21 år gammel hadde jeg en såpass selvsikkerhet at jeg troppet opp på Marienlyst og spurte om å få jobb. Det fikk jeg på flekken. Det første jeg gjorde var å fotografere rekvisitter i en mørk kjeller. Så du kan si at jeg virkelig begynte på bunn. Mange tror at jeg bare har jobbet til jul og påske, men jeg har faktisk hatt ansvar for over hundre transmisjoner av teaterforestillinger til tv. Far var skuespiller og jeg har alltid hatt en forkjærlighet for teatret. Sammen med Alf Cranner var jeg statist en gang på Det Norske Teater i et stykke som het «Dunungen». Jeg hadde én replikk: «Den skal henge der». Den meget fryktede teateranmelderen Odd Eidem skrev «For en gang skyld fikk vi oppleve statisteri på en norsk scene som ikke virket pinlig». Det burde kanskje vekket en viss skuespillerglød hos meg, men det ble med det.

LES OGSÅ: Ville gi nyre. Reddet livet.

– Har du bare gode minner fra jobben i NRK?

– Etter hvert ble det nokså ensomt. Fra å være et team på fire, fem, forsvant de én etter én, både lydmann, kameramann og produsent. Så stod jeg der igjen alene med et lite kamera, et stativ og en mikrofon. En fotograf i VG tok et morsomt bilde av meg en gang. Jeg står alene på en liten knaus med havet i bakgrunnen og snakker til kameraet på det spinkle stativet. Det ser ut som den ytterste ensomhet. I dag savner jeg ikke bare kollegaer, men også rutinene. Det høres så kjedelig ut, men er helt nødvendig for å komme i gang.

– Hva er ditt sterkeste minne fra barndommen?

– Minnene fra bestefars gård i Rindalen, med alle de tradisjonelle situasjonene som du gjerne leser om i eventyr og koselige, små fortellinger. Vi hoppet i høyet, bade i elva, fisket ørret og spiste kålrot. Med en oppvekst på Malmøya i Oslo er jeg vant til idyll. Da jeg ble eldre oppsto riktignok noen problemer, spesielt i russetida. Det var ikke bro den gangen, men en ferge for å komme seg til fastlandet. Fergemannen la seg til å sove halv tolv. Jeg har svømt over noen ganger med klærne på hodet.

– Hvilken hendelse har formet deg mest?

– Jeg har ikke hatt så mye motstand i livet, men har levd et harmonisk familieliv i en søskenflokk på fire. Med en oppvekst like etter krigen var det riktignok en noe begrenset meny. Jeg husker at vi spiste mye seikaker, torskerogn og forloren hare. Men så hadde vi jo eplehage og bringebær. Jeg har aldri manglet noe, bortsett fra søtsaker kanskje.

LES OGSÅ: «Livet er mellom himmel og hav»

Den gjensidige respekt og hjelp jeg har fått av kollegaer har nok også formet meg. Å få være en del av NRKs pionértid var glamorøst. Det var jo vekst overalt. I NRK gikk de fleste i dress, sjefene hadde privatsjåfør og noen av oss var sikkert arrogante. Jeg har aldri fått magesår.

– Hva har vært din største drøm?

– Som ung drømte jeg om å bli jagerflyger og søkte også flyskolen, men foreldrene mine nektet å skrive under. Jeg er veldig fascinert av skyer og tok siden flysertifikatet på småfly i voksen alder. Som passasjer om bord på større fly har jeg hatt en drøm om å høre over høytaleren «Begge pilotene har blitt matforgiftet, er det noen som kan komme å hjelpe?» Selv om jeg egentlig ikke er noen spenningssøkende eller macho mann.

– Hva angrer du mest på?

– Jeg hadde et kort giftemål før jeg traff kona mi, Nina. Det var fullstendig hodeløst.

– Hva har livet lært deg?

– At du ikke skal ta noe for gitt. Nina og jeg hadde et opphold i forholdet på ett år, fordi det ble rutine. Man må dyrke hverandre for at det skal fungere. Det handler ikke om å gå ned på knærne og fri hver dag, men vise hverandre gjensidig respekt. Å krangle og smelle med dører er helt ok, men det må ligge en kjærlighet i bunn.

– Hvilken alder er den beste?

– 30-årene. Da var det mest frenetiske unnagjort. Jeg var ingen opprørsk ungdom, men veldig rastløs. Jeg satt aldri stille og funderte. Det førte meg blant annet til Cannes. Jeg ville lære språket for å søke meg inn på filmskole i Paris. I stedet endte jeg opp med å lære meg en del franske dikt. Det var et veldig bra sjekketriks, som jeg siden fikk god nytte av.

LES OGSÅ: Drillo: – Å sove er en ­indirekte måte å ­forkorte ­livet på

– Hva har du lært det siste året?

– Jeg har dannet mitt eget firma, et enkeltmannsforetak. Da jeg ble pensjonist tenkte jeg at jeg måtte finne på noe. Hva er det jeg kan? Jo, jeg kan lage quiz-show. Det reiser jeg med rundt omkring i landet. Det er kanskje for sterkt å si, men jeg har fortsatt litt lopper i blodet.

– Apropos quiz - hvordan var det å bli parodiert som programleder for påskenøtter?

– Jeg og Kristian Ødegård har hatt en veldig fin tone, og vi fikk flere seere begge to på grunn av det. Men jeg fikk mye pes for mine parallelle håndbevegelser, så det har jeg nok dempet litt i etterkant.

– Hva har du brukt for mye tid på?

– Å sitte i bilkø. Jeg har vært mye på reportasjereiser rundt i landet. At jeg også har fått fly en del, kompenserer litt for all bilkøen.

– På hvilket viktig område har du skiftet mening?

– Tidligere kunne jeg irritere meg en del over andre mennesker, og over språkbruk. I dag er jeg mer tolerant. Men jeg reagerer fortsatt når folk tar feil av «da» og «når».

– Hva ville du ønsket å oppnå i livet hvis du var 20 år i dag?

– Jeg ville arbeidet for reduksjon av barneproduksjon. En av mine bekymringer i dag, er at det er for mange mennesker på jorden. Jeg er bekymret for jordens bæreevne rett og slett. Spesielt i andre verdensdeler der familier fort får 16 barn. Man burde operere med en slags omvendt barnetrygd. At du får mindre penger jo flere barn du får.

– Hva er din største sorg?

– Første gang jeg virkelig kjente sorg, var da mor døde. Det som er verst er at jeg ikke kan huske når jeg sist så henne. Hun døde plutselig av hjerneblødning. Det knyter seg fortsatt i magen når jeg tenker på det.

Følg oss på Facebook og Twitter!

– Hva er det sprøeste du har gjort?

– I 1969 skulle vi lage en dokumentar om den jugoslaviske presidenten Tito, på ferieøya hans utenfor Beograd. Der lagde han sin egen vin. Da vi skulle spise lunsj, kom han med en svær flaske og ville drikke dus med meg. Flasken hadde to tuter, han drakk først, og så skulle jeg drikke av min tut. Det var et hulrom i flaska som gjorde at all vinen rant over til min side. Jeg drakk nok en halv liter vin, og husker ikke så mye av det. Tito holdt på å le seg i hjel. Det er den eneste gangen i livet jeg har vært virkelig full.

– Hva angrer du mest på?

– Jeg har reklamert for sigaretter. «Nå røker også jeg Prince», sa jeg fra store plakater. Det var ustyrtelig dumt, men jeg trengte pengene. Men langt mer enn det, angrer jeg på at jeg ikke ble enda bedre kjent med foreldrene mine.

– Hva er egentlig meningen med livet?

– Jo mer man tenker på det, jo mindre fatter man. Hva er det bortenfor jordkloden og alle planetene? Ingenting? Hva er det? Jeg blir svimmel når jeg tenker slik, lag på lag. Men jeg tror det er helt nødvendig å ha noe å tro på som er høyere enn mennesket. Når du er i nød, eller ser noen som har det vondt, må du kunne søke trøst et sted. Kall det gjerne Gud.