I atelieret sitt på Frogner i Oslo er Karl Erik Harr omgitt av lerreter, tegninger og trykk fra mer enn femti år ved staffeliet. Her stiger Lofotveggen frem av havskodda som en hildring. Her skummer Vestfjorden i storm eller glitrer med havblikk. Smule sund avløser åpent og urolig hav. Og over alle motivene hvelver Harr en himmel der skyformasjonenes spill setter scenen. Han har tatt opp arven etter nasjonalromantikkens norske friluftsmalere og skjuler ikke kjærligheten til Nord-Norges storslagne natur og kultur.
– Livet er mellom himmel og hav. Der bor vi og gjør så godt vi kan. Jeg har ennå mange umalte fjell, fastslår kunstneren.
– «Rotur i evigheten», hvorfor har du gitt utstillingen som vises på Gulden Kunstverk denne tittelen?
– Se for deg mennesket i en liten båt på havet. Et bilde på livet, ikke sant. Jeg lærte å ro da jeg var ti år gammel. I dag har jeg en båt her sørpå og en nordpå ved Kjerringøy, mitt andre hjem. Jeg ror så mye jeg kan. Der på tofta med solid grep om årene, ser jeg klarere både innover og utover. Å ro er meditasjon. En gang rodde jeg fra Narvik til Harstad. Det tok fire døgn.
– Hva vet du nå som du gjerne skulle visst da du var ung?
– At livet er veldig kort. Da jeg var i 20-årene, 30-årene, ja kanskje til og med i 40-årene, virket livet uendelig. Nå er jeg 75 år og har dårlig tid. Når du blir gammel nok, sier du farvel hver dag.
– Hvilken hendelse har formet deg mest?
– Ni år gammel fikk jeg tuberkulose. Før penicillin kom, var det en meget alvorlig sykdom. Doktoren ville ha meg på sanatorium i Saltdal. Der lå folk på rekke og rad på balkongene inntullet i pledd og skulle kure seg friske. Ofte med tvilsomt resultat, dessverre. Heldigvis ville mor heller ha meg hjemme. Jeg lå til sengs i ett år og begynte å tegne. Da året var omme, var jeg frisk og hele rommet mitt var tapetsert av barnekunst.
– Når visste du at det var tegning og maling du skulle leve av?
– Mens jeg fortsatt bare var en guttunge, ga far meg en bok om Theodor Kittelsen. Den ble grensesprengende for min opplevelse av kunstens uttrykksmuligheter og var kanskje det viktigste han noen gang gjorde for meg. Men foreldrene mine insisterte på at jeg skulle ha en ordentlig utdannelse. Det ble artium på engelsklinjen. Der lærte jeg også tysk og fransk, en svært nyttig ballast på mine studiereiser ute i verden. I 1960 begynte jeg på Kunst- og håndverksskolen som det het den gang, og fortsatte på Kunstakademiet.
– Hva er drivkraften for din kunst?
– Vanskelig å si. En kontinuerlig undring over tilværelsen, kanskje. Tanken på å plutselig være kommet inn i verden for å se alt og male alt, gjør meg ydmyk og gir ærefrykt. Min kone sier jeg er umulig å være sammen med når jeg ikke maler.
Følg oss på Facebook og Twitter!
– Ditt beste minne fra livet, hva er det?
– Min 75 årsdag 8. mai i år. Og bursdagen da jeg fylte fem år på selveste fredsdagen. Mamma bakte kake med Haakon VII's emblem på. 70 år etter ble jeg feiret med overraskelsesselskap her i bakgården vår på Frogner. Med på kalaset var en stor hop venner og familie, og jeg ble mottatt på rød løper. En av mine fire sønner og hans bluegrassband spilte opp. Min kone hadde greid å ordne alt hemmelig for meg. Jeg er meget hyggelig gift, for fjerde gang og særdeles lykkelig.
– Hvilken opplevelse skulle du gjerne vært foruten?
– Som sagt er jeg godt gift og takker Vårherre for alle mine barn, barnebarn og svigerbarn. Men samlivsbruddene har uansett hatt omkostninger som jeg gjerne skulle vært foruten.
Også brannen, selvsagt, for to år siden. Forferdelig å komme hjem å finne huset her helt svart. Fortsatt går jeg rundt og leter etter ting. Heldigvis ble atelieret i stallen og de fleste bildene spart. Selv hadde vi englevakt, vi var i København. En kopi av det gamle huset fra 1859 er bygd opp igjen, ser dere. Det har ikke samme sjel og stemning som før, men er blitt mer praktisk. For tiden låner vi huset ut til venner og bor selv på Røa, der min kone har en bolig.
– Hva angrer du mest på?
– At jeg ikke dro til Amerika og etablerte meg der i ung alder. Jeg deltok med bilder på en markering av 150-årsjubileet for norsk utvandring til Amerika i New York 1975 og fikk en del positiv oppmerksomhet. Likevel reiste jeg hjem igjen. Skal du gjøre karriere i utlandet, må du bo der.
LES OGSÅ: – Jeg har ingen venner
– Hvem skulle malt den nordnorske naturen hvis du hadde emigrert til USA?
– Nei, si det. Kanskje jeg hadde begynt å male Grand Canyon isteden. Faktisk har jeg mange ganger etterlyst arvtagere som kan løfte frem vår unike, norske natur. Uansett hvor i verden jeg ferdes, er røttene mine like solide. Nord-Norges folk, hav og fjell bor i hjertet mitt og er min skaperkrafts kilde.
– Hva vil du fortelle med bildene?
– Mitt anliggende er vår sårbare natur, og spesielt naturen i Nord-Norge. Jeg er født inn i en verden så storslagen og mangfoldig at selv om jeg maler til jeg blir 100 år, vil landsdelen min likevel være så godt som umalt. Respekt for denne naturen er mitt budskap. Min forrige utstilling var et varsko om risikoen med oljeproduksjon i nord. Foreløpig har Lofoten fått være i fred, og vi får be Vårherre om at det fortsetter. Utstillingen på Gulden Kunstverk er ment å være en Vær Varsom-plakat for forvaltningen av vår dyrebare natur, skaperverket. Ganske uventet fikk jeg for en gang skyld god kritikk i en stor, norsk avis da utstillingen åpnet tidligere i mai. For i kunstens farvann er jeg vant til å seile i motvind. På sjøen er motbør forresten ofte å foretrekke. Seiler du båten opp mot vinden, er det lettere å holde kontroll.
– På hvilket viktig område har du skiftet mening?
– Jeg har aldri meldt meg ut av Den norske kirke, men i store deler av livet vært relativt likegyldig til gudshuset og livet i menigheten rundt. I dag er det annerledes. Jeg går ofte i kirken og savner gudstjenesten hvis jeg ikke har hatt anledning til å være der på en stund.
– Hva fikk deg til å bli kirkegjenger?
– Mange ting. Kanskje først og fremst arbeidet med altertavlene. Jeg har en stor bukett altertavler i Nord-Norge. Rolvsøy utenfor Havøysund, for eksempel. Der laget jeg et triptykon (tredelt maleri, red.anm.) med julenatten. Arbeidet med Petter Dass sine salmer og tekster har også medvirket. Du må jo sette deg inn i det, åpne deg i møte med slike oppdrag.
Sokneprest Anne Pettersen i Voksen kirke på Røa har dessuten betydd mye for min vending mot kirken. Hun er en stor teolog, etter min mening, og tar deg med på en indre reise hver gang. Søndager når hun ikke skal preke, gidder jeg ikke å gå. Mitt eldste barnebarn som er 16 år, ble konfirmert i fjor og gikk til nattverd. Jeg tenkte at da må vel farfar også kunne gjøre det. Jeg hadde ikke deltatt på nattverd siden min egen konfirmasjon.
Og la meg få legge til: Den nye bibeloversettelsen er grusom. Den nye liturgien: Skrekkelig! Det er umulig å føle en hellig stund når unger turner på alterringen eller skråler i gruppen rundt parktanten på bakerste benk. Pop og rock og absolutt alt skal inn i kirken som blir et tivoli der alle skal få sitt. Hvor blir det av mysteriet? spør jeg.
«Hellige vorde ditt navn» er et imperativ! Kirkebygget har stått der i snart tusen år og skal ikke huse flyktige trender. Petter Dass hjalp meg inn i en rik, kristen tradisjon, men nå er det mulig jeg blir nødt til å konvertere. Til katolisismen, altså.
– Hva uroer deg mest?
– At Forsvaret har flyttet sydover og latt Nord-Norge i stikken. Min far var nøytralitetsvakt da krigen brøt ut i Norge. Han så konsekvensene av at norske politikere lenge hadde bygget ned Forsvaret og i realiteten lagt landet åpent for invasjon. I dag skjer det samme igjen, for trykket kommer fra nordøst. Russerne befridde riktignok Nord-Norge i 1944. Men jeg stoler ikke på Putin.
– Og hva gleder deg mest?
– Min elskede kone som er et lys. Jeg fant til sist den store kjærligheten. Den er en gave som ikke kan verdsettes høyt nok.
– Meningen med livet, hva er det?
– Å realisere seg selv med alle sine evner og derved ha noe å gi. Min mening i livet er å skape kunst som kan glede og opplyse.
– Hva håper du for resten av din tid på jorden?
– At jeg får holde meg frisk og kan male lenge. I min alder ser man hele tiden kolleger og venner gå bort. Man blir urolig, det gjør man. Men jeg gjør mitt for å holde meg i form, sykler og går oppgjennom fjellet. Ror utover til øyene og beveger meg overalt. Jeg er nok en av landets siste utemalere. Folk burde se mer på havet. Se og oppleve fargene, bevegelsene, lyset i bølgene. Havet har lært meg mye.
