Tallmagien

Det var 16. april det skjedde: At tallet 10.000 kom på alles tunger. Da gikk partileder Jonas Gahr Støre på talerstolen på Arbeiderpartiets landsmøte og erklærte at Norge måtte ta imot minst 10.000 flyktninger i løpet av to år.

Venstre var enig. Snart var også KrF det. Miljøpartiet De Grønne hadde allerede sagt det samme lenge før Støre, men det hadde knapt noen lagt merke til. Plutselig ble alle konfrontert med tallet. Frps innvandringspolitiske talsmann kom raskt på banen, og mente forslaget viste Arbeiderpartiets uansvarlige innvandringspolitikk. Regjeringspartnerne Høyre og Frp befant seg i en aldri så liten klemme. Og snart kom MMI-målingen som viste at folket var like splittet som samarbeidspartiene: Var du for eller mot 10.000?

47 prosent var for. 44 prosent mot. Bare ni prosent av oss hadde ikke gjort oss opp en mening om dette femsifrede tallet.

– 10.000, sier Anders Todal Jenssen fra professorkontoret sitt på NTNU. Valgforskeren smaker på nullene som om han var politikkens svar på Hellstrøm.

– 10.000, det er et sterkt og rundt tall.

– Finnes det lignende historier?

– Ja, ja. Her er det bare å gasse seg.

LES MER: Hvorfor akkurat 10.000? Hvorfor ikke 25.000? sprø Trygve Jordheim

Eldremilliarden

Politiske målsettinger er det selvsagt ikke få av. Men det skal noe helt spesielt til for at de blir lagt merke til – og får tverrpolitisk gjennomslag, forklarer Todal Jenssen. Målene må være helt konkrete, og på sitt mest optimale kommer de i form av et tall med så mange nuller bak at vi ikke kan forestille oss mengden. Dessuten må de fremsettes på en slik måte at det blir umulig å være mot dem.

Lærebokeksemplet, ifølge valgforskeren, er eldremilliarden.

Året var 1990 og i et rørende TV-intervju holdt en 82 år gammel herre med stor respekt i folket, Per Hovda, en kraftig appell på vegne av de eldre. Hovda kastet frem sin store drøm: En ­engangsbevilgning på én milliard til å styrke eldreomsorgen. Snart ville ingen stortingmann eller -kvinne gå imot forslaget. Det ble det samme som å si at du var mot eldre.

– Milliarden fikk liksom en slags mytisk status, minnes Sigbjørn Johnsen.

Den nåværende fylkesmannen i Hedmark satt den gang som Aps nestleder i finanskomitéen.

– Intervjuet gikk rett inn i hjertet til det norske folk, så ble det et voldsomt trykk om å gjennomføre dette. Og sammen sa KrF, Sp og Ap at akkurat DET skal vi klare å skaffe flertall for, forteller han.

Da Ap vant valget påfølgende høst ble Johnsen finansminister. Han så ganske snart at det var en liten hake ved milliarden som var bevilget:

– Det viste seg at den slettes ikke bare gikk til eldreomsorg. For bevilgningen måtte gå gjennom kommunene, og i ettertid kom det frem at kanskje bare halvparten av kronene ble brukt til eldre­formål.

Følg oss på Facebook og Twitter!

I svevet

Målene han husker aller best ble imidlertid satt for femti år siden. I 1965-valgkampen lovet Venstre «40.000 nye boliger per år». Venstre gjorde et kanonvalg, men da perioden var over var boligmangelen steget til nøyaktig 40.000. I samme valgkamp trykket Høyre plakater som viste en krone skrudd fast i en skrustikke. Overskriften lød «Den faste krone».

– De hadde mål om å få slutt på inflasjonen, humrer Johnsen.

Som finansminister ble han ikke den største tilhenger av konkrete tallmål. Jobben hans var å holde balanse i regnskapet, og Johnsen forteller at han så det som sitt lodd «å passe litt på» når kolleger kastet frempå konkrete løfter og garantier.

– Som politiker får man jo veldig oppmerksomhet når man setter et konkret mål. Men det kan også ha en stor ulempe. For det kommer jo en dag når regnskapet skal gjøres opp, og da risikerer du å bli hengende i svevet ganske lenge, for å si det slik.

Det største svevet, ifølge valgforsker Todal Jenssen, var det imidlertid Johnsens eget parti som sto for. I 1985 lanserte statsministerkandidat Gro Harlem Brundtland «velgergarantien». På fire år skulle arbeidsledigheten ned til 50.000, ungdom skulle ha lovfestet rett til arbeid eller utdanning og pensjonsalderen skulle ned til 66 år. Blant annet.

Garantiene floppet. Høyre raljerte med saken i nesten to tiår fremover.

Samsnakket?

Samme tiår ga Høyre skole­eksemplet på hvordan man ikke må gjøre det når man setter et politisk mål. I 1981 rykket nemlig partiformann Jo Benkow ut med et løfte til de rike: 7 milliarder kroner i årlige netto skattelettelser. Problemet var bare at statsministerkandidat Kåre Willoch, altså den som i så fall måtte gjennomføre dette, ikke var like begeistret.

– Løftene var ikke programfestet, de var satt opp som mål man skulle arbeide i retning av. Det var uttrykkelig presisert at dette ikke var konkrete løfter, minnes Willoch.

Høyre vant valget, men Ap brukte det som ikke var et løfte for hva det var verdt: Willoch var skyldig i løftebrudd.

– Du er ikke glad i å tallfeste mål?

– Jeg vil ikke benekte at det kan ha en stimulerende virkning på handlinger, men det er vel også for å vekke oppmerksomhet at man fremsetter konkrete tall. Og det ligger i sakens natur at det ikke alltid ligger de grundigste studier bak dem, sier Willoch.

Han understreker at han «alltid har lagt vekt på det muliges kunst»:

– Jeg tror resultatene i politikken vil bli bedre hvis man lover mindre enn man kan, og heller overgår sine mål, enn motsatt. Det er et av demokratiets problemer at summen av alle slike mål­settinger overstiger det som er mulig.

Målredse

De siste årene har vært en metamorfose for politiske løfter, skal vi tro valgforsker Anders Todal Jenssen. På den ene side ris samfunnet av en målstyringskultur. Alt fra skoleklasser til sykehusene skal driftes med ytterst konkrete tall for øye. På den annen side er politikerne blitt påtakelig vage. Schizofrent? Ja. Overraskende? Nei, ifølge forskeren.

Mediesamfunnet betyr at du blir tatt umiddelbart på løftebrudd. Og man har tatt lærdom av garantibonanzaen og Jaglands 36,9. «36,9» har forresten i dag sin egen Wikipedia-side.

– Sakene fra 80- og 90-tallet førte nok til at politikerne begynte å tenke seg veldig om, og formulere målene sine vagere. De prøver i dag å unngå å tallfeste og å tidfeste. Men det er derfor tallet 10.000 er blitt så retorisk viktig i spørsmålet om Syria-flyktningene. Det er noe så sjeldent som en konkret størrelse i politikken, som jo oftest er gråtoner, sier valgforskeren.

Men behøver det egentlig få konsekvenser, hvis man mislykkes med sitt mål? Kanskje oppleves det flaut for politikerne, men de straffes ikke nødvendigvis av velgerne, mener forskeren. Han viser til at verken målsettingen om 1 prosent av BN•til kulturfeltet, eller ambisiøse klimamål, skapte like mye velgerharnisk da de ikke ble nådd, som den jubel forslagene skapte da de ble lansert.

Så hva skal da til, for at velgerne lar løftebruddet få konsekvenser? En gammel ringrev fra lokalpolitikken, tidligere Trondheims-ordfører og i dag vara for Høyre på Stortinget, Marvin Wiseth, vet svar. Hva man måles på, er til syvende og sist verken flyktninger eller kultur, men antall asfaltmeter:

– Norge er et merkelig land, sukker Wiseth. For dette ble skjebnen til både Sp-høvding Johan J. Jakobsen og Aps Bjørnar Olsen.

– Noen av våre beste rikspolitikere, som har jobbet med verdensfred og velferd, har hatt kjempe­problemer med å bli gjenvalgt, fordi de ikke klarer å bygge ei lita bru i hjemfylket, konstaterer trønderen.

Han er enig i at politikerne i dag frykter for å være konkrete.

– Du blir jaktet på om du ikke får til det du sier, og vil derfor helgardere deg. Men for velgerne blir dette et kjempeproblem, fordi politikerne blir mer og mer forsiktige, mer og mer like.

Wiseth mener det bunner i hvilke mål mange politikere styrer etter personlig: Antall spaltemillimeter med positiv omtale. Det er også her man bommer hvis man ikke lykkes med gjenvalg. En spaltemillimeter i en riksavis er på ingen måte verdt like mye som en spaltemillimeter i en lokalavis. Men det er altså lett å bli blendet og tro at det er motsatt.

1.000 trær og én dronning

Selv er ikke Wiseth redd for klare mål.

– Da vi skulle feire 1000-års jubileet for Trondheim lovet jeg at vi skulle plante 1.000 trær, og at en lang rekke kjendiser skulle komme, deriblant dronning Elizabeth av England. Hun kom jo ikke, humrer han.

– Ble du arrestert av velgerne?

– Kronprins Charles og prins Andrew kom i stedet, så kjendis-rekka var grei nok.

Nøkkelen, ifølge Wiseth, er å være smart når man setter målene. Man kan for eksempel kombinere ulike mål. Da fremstår man som en vinner selv om man mangler litt.

– Jeg tror jo at du skal tenke deg grundig om før du tallfester noe 100 prosent konkret. Hvis du lover 20 nye hjemmehjelper bør du være ganske sikker på at du klarer å få det til. Men å sette mål kan være disiplinerende, og det bidrar til å skape en forventing og glød hos velgerne, sier han.

Det beste rådet fra lokalpolitikken er likevel å vite hvem du måler deg mot.

– Jeg pleier å si at det beste med bergensere er at de får frem det beste i oss trøndere. «Dette skal vi gjøre bedre enn Bergen», sier jeg i Trondheim. Det skaper alltid entusiasme og glød. Og hvis vi likevel blir slått, så skaper det bare desto mer kampvilje.