Å gi Den norske kirke en ny struktur har vært et ønske, og en plan, i over 15 år.
I april kom skissen til løsninger. Selv på et område det har vært stor enighet om å gjøre noe med, har de mulige forandringene skapt debatt.
– Når de konkrete løsningene kommer, berører de folk. Og når folk kjenner at de treffer dem konkret, så kommer reaksjonene. Det er forståelig, sier professor Harald Askeland.
Han er ekspert på ledelse og kirkelig organisering, og har sittet i menighetsråd, fellesråd, bispedømmeråd, Kirkemøtet og Kirkerådet. Askeland er også leder av Den norske kirkes folkevalgtutvalg.
Når han nå har gått gjennom alle innlegg og artikler i Vårt Land, og lest hele rapporten en gang til, sitter han igjen med et spørsmål:
Har vi egentlig fått bred nok debatt, som treffer de viktige poengene?
Kanskje ikke, tror Askeland.
[ Forvirret om kirkelig organisering? Her er forslagene til ny struktur ]
Hoppet over et trinn
Noe av det viktigste i diskusjonen blir hvilket nivå den felles arbeidsgiveren i Den norske kirke skal høre til på, mener han.
– At dette vil berøre lokalmenighetenes forhold til kommunen har kanskje ikke fått oppmerksomhet nok, sier Askeland, som nå er fagleder i KA.
Når man begynner å diskutere fagledelse eller generalistledelse har man hoppet over et trinn i diskusjonen, mener han.
– Før man spør: «Hvem skal lede?» må man spørre: «Hva skal ledes? Og hva innebærer det?».
I den nå selvstendige folkekirken har ansvarsområdene for de kirkelige organene blitt mer omfattende, påpeker han.
– Å ha én felles arbeidsgiver i prostiet, slik den nye organiseringen er et forsøk på å løse, vil øke omfanget av oppgaver. Da vil behovet for bred kompetanse bli større.
[ Én kirke – eller evig kamp? ]
Frykten for formaliteten
Askeland tror stillingen og begrepet «daglig leder» kan virke avskrekkende i en kirkelig sammenheng.
– Jeg skjønner at folk reagerer på den mer organisatoriske og juridiske tilnærmingen til stillingsbetegnelsen «daglig leder». Men vi kan ikke late som om DNK er fritatt generelle reguleringer av lederjobben i det norske samfunnet, sier Askeland.
Med det mener han at mange lover nå krever at flere typer selskaper og organer skal ha en daglig leder.
– Når samfunnet pålegger en enhet ansvar for kriseberedskap, HMS og brannsikkerhet, så må noen stå til ansvar for det. Og det er en daglig leder – som en lovfestet funksjon ved siden av styret.
[ Korleis bør framtidas kyrkje sjå ut? No kan «heile Noreg» få seie meininga si ]
Ansvaret mangler kapasitet
Daglig leder er et over hundre år gammelt begrep, som oppsto da virksomheter vokste og fikk flere og flere fagavdelinger. Behovet for noen som kunne lede alle spesialistene, ble påtrengende.
For Den norske kirke handler det om hvem som kan lede spesialister innenfor både gravplass og økonomi og diakoni og HMS og kirkebygg, peker Askeland på.
– Vi har sokn på 10.000 innbyggere, og de minste på under 100. Kapasiteten disse soknene har til å håndtere bredden i ansvar som kirken har, er veldig variabel, sier prosjektlederen i KA.
– Utfordringen for kirken er å finne en enhet som har stor nok kapasitet til å håndtere det brede ansvaret – samtidig som vi ønsker en forankring i levende og aktive lokalsamfunn.
Trossamfunn trenger trosleder
– Jeg er enig i at det er viktig at vi spør hva som skal ledes. Svaret på det er et trossamfunn, sier Presteforeningens leder Martin Enstad.
Den sentrale oppgaven til det nye prostifellesrådet skal være å «vekke og nære det kristelige liv», peker han på.
– Da trenger man en tydelig lederrolle i prostiet som personifiserer kirken i det offentlige rom. På dette nivået er det naturlig at det er prosten.
Enstad ønsker ikke at prostene skal underlegges daglig leder, og kontrer eksempelet fra industrien.
Noen må gi
– Kirken er ikke en hvilken som helst bedrift, men en institusjon med en historie. Mange institusjoner har utviklet egne ledelsessystemer som fremmer deres formål.
– I skoleverket leder pedagoger, i akademia akademikere, og i mediene journalister og redaktører. I kirken vil en prost kunne lede det tverrfaglige arbeidet til de kirkefaglig ansatte, som den med den bredeste teologiske kompetansen blant diakoner, kirkemusikere, kateketer – og prester, sier han.
Fordi at Kirkemøtet så tydelig, siden 2005, har ønsket en forandring, må man gi og ta, mener professor Harald Askeland.
– Med økende vekt på ledelse i ideelle og offentlige virksomheter, har det blitt vanligere at også andre samfunnsinstitusjoner bruker daglig leder om topplederstillingene. Utviklingen har vært tilsvarende i kirken, med daglig leder både for Kirkeråd, bispedømmeråd og kirkelig fellesråd, sier Askeland.
– Spørsmålene som her krever svar, er av en slik art at ikke alle kan få det som de vil, konstaterer han.
[ – Kan potensielt svekke hele kirken ]
Sikret fagledelse
Med tanke på hvor mange ulike oppgaver kirken har ansvar for, er det nødvendig å lede DNK på en bedre måte, mener Askeland. Han legger til:
– Det er helt legitimt å være urolig for, og opptatt av, hvor man er ansatt.
Men i motsetning til flere av prestene som har uttalt seg i Vårt Lands spalter, er ikke professoren urolig for at den faglige ledelsen på det såkalte prostinivået ikke vil være god nok.
– I forslaget ligger det at det skal finnes en prost i den daglige lederens stab. Uansett hvilken innretning man går for, skal disse prostene ha en lederfunksjon og et ansvar for prestetjenesten.
– For smal
Om det blir en kirkeverge eller en prost – eller noen helt andre – som blir et prostis daglige leder er et spørsmål som ikke trenger å fastsettes i kirkeordningen, mener Askeland. Kompetanse og egnethet kan avgjøres av prostifellesrådet.
– Jeg vil tro det uansett er nødvendig med en kirkelig forankring for de daglige lederne, og inngående kunnskap om DNK.
Askeland tror at ledelse i kirken i fremtiden må tenkes mer flerfaglig enn i dag. Nå er det ikke lenger nok å kunne økonomi eller teologi.
– Det er lite hensiktsmessig å se på debatten som «vi kirkefaglige» versus «disse generalistene».
[ Overrasket over at kirkeverge-stilling blir lyst ut på nytt: – Flere av søkerne kunne vært aktuelle ]
