Én kirke – eller evig kamp?

Hvordan kan vi best være kirke og ivareta dens oppdrag i Norge i dag? Det er det store spørsmålet bak det lille spørsmålet om hvordan kirken skal organiseres.

Troen på kirken er knyttet til troen på Den hellige ånd, derfor tror jeg også det er mulig å finne den nødvendige enighet om hvordan kirken skal organiseres. For å komme dit, er det nødvendig at vi identifiserer felles anliggender og lytter nøye til hverandres anliggender.

Jeg tror det er mulig å bli enig om to overordnede mål:

1. Å få til et slikt samspill mellom lokale, subregionale, regionale og nasjonale organer at lokale behov synliggjøres og møtes, samtidig som det lokale nivå gleder seg over det den nasjonale kirke gjør for og på vegne av alle.

2. Å få til et slikt samspill mellom ulike yrkesgrupper i kirken at de gjør hverandre bedre.

Menighetene må samarbeide

«Forsamlingen av de hellige» som det står om menigheten i vår kirkes bekjennelse, er ikke en abstrakt eller rent åndelig størrelse. Det er stedet der evangeliet blir lært og sakramentene forvaltet.

Det er et felles anliggende å styrke menighetsrådenes stilling i vår kirke. Kirkelige fellesråd sammensatt av representanter for flere menigheter, ble opprettet for å løse oppgaver som tidligere var ivaretatt av kommunene.

De daglige lederne er underlagt rådene. De bør ha kompetanse i økonomi, administrasjon og ledelse.

—  Trond Bakkevig

De fleste menighetene er for små til selv å ivareta arbeidsgiveransvar og teknisk vedlikeholdsansvar for kirkebygg. De må samarbeide og de er avhengige av godt samspill med kommunen. Dette bidro imidlertid til å svekke menighetsrådenes stilling. Av denne grunn er det mange dilemmaer knyttet til oppgavefordelingen mellom menighetsråd og fellesråd.

Dilemmaene forsvinner ikke ved å angripe forslaget om prostifellesråd. Uavhengig av om nye fellesråd skal være kommunale eller interkommunale, er det nødvendig å diskutere fordeling av oppgaver og myndighet mellom menighetsråd og fellesråd, og legge til rette for tett samarbeid mellom kommuner.

[ Marius Timmann Mjaaland: «Hvis forslaget vinner frem, får vi en kirke som ikke vil være kirke» ]

Ikke større enn nødvendig

Da kirken ble skilt fra kommune og stat måtte den overta statlige og kommunale tjenester for nasjonalkirken og lokalmenighetene. Den må ha sin egen forvaltning – sitt eget byråkrati.

Forvaltningen skal understøtte og sikre at evangeliet forkynnes, sakramentene forvaltes og mennesker tas vare på, men ikke være større enn det som er strengt nødvendig:

• Når helse, miljø, sikkerhet og lønnsordninger krever en helt annen personalforvaltning enn for tredve år siden.
• Når Kirkemøtet ønsker utredninger før det vedtar liturgier og salmebøker.
• Når kirken ikke kan støtte seg på statlige lover og forordninger angående kirkebygg og inventar.
• Når kommunen ikke lenger tar seg av vedlikehold av kirkelig eiendom.
• Når økumenisk og internasjonalt engasjement er del av det å være kirke.
• Når menighetsråd og bispedømmeråd ikke lenger er rådgivende organer for prester og biskoper, men myndige, valgte organer med ansvar for ansettelser og drift.
• Når kirken i sitt arbeid trenger sammenhengende lokale og nasjonale IKT-systemer der personvernet er sikret.
• Når kirken i møte med nye utfordringer trenger institusjoner som bistår med kompetanseutvikling.

[ Korleis bør framtidas kyrkje sjå ut? No kan «heile Noreg» få seie meininga si ]

Samspill mellom embete og råd

Ledelsen av Den norske kirke skjer i samspillet mellom «embete og råd». Folkevalgte råd legger de økonomiske og strategiske rammer for kirkens virksomhet. Biskop og stiftsdirektør, sogneprest og daglig leder har ulike oppgaver og ulik kompetanse. Det gjelder også om Kirkemøtet skulle vedta å opprette prostiråd.

De daglige lederne er underlagt rådene. De bør ha kompetanse i økonomi, administrasjon og ledelse. Biskoper, proster og sogneprester sitter i rådene og må bidra til at det ansettes egnede folk i andre lederstillinger.

Vårt felles mål er å være en kirke hvor evangeliet forkynnes, sakramentene forvaltes og de som trenger det, tas vare på

—  Trond Bakkevig

For prester er det avgjørende at de har frihet og mulighet til å gjøre det de er ordinert og ansatt til: «For at vi skal komme til denne tro, er det innstiftet en tjeneste med å lære evangeliet og meddele sakramentene.»

Prestetjenesten er dypest sett en misjonærtjeneste. Den er forutsetningen for at «forsamlingen av de hellige» ble til, og for at menigheten sikres kontinuerlig tilgang på ord og sakrament. Ordinasjonen understreker tjenestens selvstendighet. Den ledes av en prest, biskopen, ikke av en kirkeverge, en daglig leder eller et råd.

Vårt felles mål

Det er et vedtatt mål å få en felles arbeidsgiverlinje for alle kirkelige ansatte. Det er kronglete å manøvrere mellom og sammen med kirkens to arbeidsgivere. To arbeidsgiverlinjer vanskeliggjør godt samspill mellom medarbeidere og løsning av konflikter. Det skaper også uklarhet når medarbeidere som er vigslet av biskopene, er ansatt av fellesrådene: Hvem har ansvar for hva i deres arbeidsforhold?

Samstemte strategiske satsinger blir komplisert fordi ansettelsesforhold og økonomi er knyttet til to ulike arbeidsgivere. Stat og kommune kan også komme til å kreve bedre ressursutnyttelse enn den som skjer når kirken har mange små enheter med hver sin økonomiforvaltning.

Vi bekjenner troen på kirken. Når vi samtaler om kirkelige organisasjonsforhold, bør vi våge å se bortenfor egne, umiddelbare organisasjons- eller profesjonsmessige interesser. Vårt felles mål er å være en kirke hvor evangeliet forkynnes, sakramentene forvaltes og de som trenger det, tas vare på – nasjonalt og internasjonalt.

[ Kirkelig organisering: – Kan potensielt svekke hele kirken ]