Tante Sofies vei

Gjestekommentator og vaktsjef i NRK Vestland

7. september 1665 mottok den lokale skredderen i den vesle byen Eyam nord i England en forsending fra London. Idet han åpnet pakken, la han merke til en litt stikkende lukt. Var det lopper? Han tenkte ikke noe mer over det, men én uke senere var både han og lærlingen døde. Det samme var flere av kundene de hadde vært i kontakt med. Byllepest, konkluderte legen.

Da tok landsbypresten William Mompesson affære. Med korset høyt hevet fikk han med seg byens innbyggere på en storstilt selvutslettelsesaksjon. Befolkningen i Eyam skulle barrikadere seg og, vel, bli hjemme.

Portforbud

Store steiner ble lagt i ring rundt byen for å markere grensen for portforbudet, mens nabobyene takket for innsatsen ved å legge igjen mat, ­gaveartikler og andre forsyninger (herunder eddik, som de trodde var desinfiserende) ved et strengt definert utvekslingspunkt.

Og det ble kveld, og det ble morgen, og enda flere døde.

LES OGSÅ: De harde blikkenes tid

16 måneder senere hadde Eyam begravet tre firedeler av innbyggerne sine, blant annet kona til landsbypresten. Til gjengjeld hadde pesten rast fra seg, uten å spre seg, verken til Manchester eller Sheffield, som lå langs den samme handelsruten.

Den siste søndagen i august hvert år markerer disse byene stadig «plague Sunday» til minne om den store offergjerningen på 1600-tallet.

Velv bakom velv

Slik kaster Eyam ekko like inn i vår egen tid. Om betydningen av å slutte rekker; om verdien av å isolere­ seg; og om hvilket reservoar av mot og tapperhet mennesket kan trekke veksel på – når det gjelder.

Og om at den siste horisonten ikke trenger være døden, men også kan være en annen. Det finnes mening og heder – bortenfor sottesengen.

Det er et stykke fra Eyam til Sunnfjord, der dette skrives. Jeg har babygrøt på skjorta og på fingrene, og de to som egentlig skal ha hjemmeskole, har fått lov til å se film. Så pappa kan skrive litt.

Enn så lenge har dette vært mitt samfunnsbidrag i koronaens tid. Jeg er hjemmeværende i pappaperm, og jeg holder én meter avstand til naboen (eller var det to?). Hvilken dåd, hva?

Vel, JA!, sier myndighetene. Du gjør nøyaktig hva vi har foreskrevet, verken mer eller mindre. Fortsett med det!

Avskiltingens psykologi

På den måten vekker hjemmetilværelsen en uggen følelse til live. Følelsen av å bli stilt for lave krav til; at jeg brenner inne med noe. Noe jeg ikke helt vet hva er, men som jeg forestiller meg at kunne kommet bedre til anvendelse.

Jeg er ikke alene om denne ­følelsen, og jeg skriver nyordene «hytteskam» og «treningshets» på den samme kontoen. Slik gjør jeg regning med den påfallende indignasjonen som den siste ­tiden er blitt «hyttefolket» og, nå sist, landets joggere til del.

Så finnes det gode grunner til ikke å oversvømme små hyttekommuner, bevares. Og gode grunner til ikke å «lufte dødsangsten sin» (slik Dag Solstad ­diagnostiserer joggerne) i nakken på andre stifarende, men hvorfor så sinna? Hvor kommer den voldsomme aggresjonen fra?

Min teori: Raseriet kommer fra et godt sted – fra ønsket om å bidra. Men hva om ditt beste bidrag ikke er å bidra i det hele tatt, slik myndighetene foreskriver?

Da kan virketrangen og dugnadsånden slå over i sine perverterte skyggebilder. I dømmesyke, mistro og olme blikk.

Tante Sofie

Dette skylder vi å ta inn over oss først som sist. Det bor en Tante Sofie i oss alle («hvis bare alle var som jeg»). Unntakstilstanden i Norge er bare to uker gammel, men har allerede demonstrert hvor kort veien er fra felles front og felles skjebne til angiveri og mobbmentalitet.

Og hvor kort veien er til stadig mer utvidede «fullmaktslover». Begrunnelsen («handlekraft»; «større manøvreringsrom»; ­«ekstraordinære omstendigheter») er tilforlatelig nok, men slik er det hver gang demokratiske sikkerhetsmekanismer settes ut av spill. Uthulingen av demokratiet skjer alltid under dekke av å være «god» og «nødvendig».

Et tankekors

Ikke desto mindre – eller derfor! – roper nordmenn på mer beordring, større bøter og flere sanksjoner. Som om vi har fått smaken på en frukt vi ikke skulle rørt. Dette er den autoritære fristelse, som enhver krise har det med å trigge.

I slike stunder taler Eyam til oss på ny. Kuren mot frykt og brudd på karantenereglene er ikke et avskiltet folk som settes under administrasjon, men et folk som tas på alvor som ­moralsk ansvarlige individer.

Og send samtidig en tanke til Elisabeth Hancock, som overlevde byllepesten, men som i ­løpet av en periode på åtte dager gravla ektemannen sin og deres seks barn.

Mens landsbypresten, på sin side, var snar med å sende vekk barna sine før karantenen. Dette er en annen av Eyams påminnelser. Vær tillitsfull, men husk at lederen din er like bristfeldig som deg og meg.

LES OGSÅ: - Dette kan vi lære av militæret i koronakrisen

LES OGSÅ: Vårt Land lanserer TV-programmet Etter lunsj