Den store julegleden

Vi lengter så inderlig tilbake til den julen som var. Mye var kan hende bedre før, men ingen ting som julen – fred, ro, juleevangelium­ i hver krok, i «dannede» familier var det ingen som rekte rundt i nabolaget og forstyrret førstedagsfreden, ingen gjorde noe som helst annet enn å tenke over at Frelseren var født og at nye muligheter lå på lur. Mens nå (sier ordenspolitiet) aner bare fem av ti som blir spurt på gaten hvorfor vi feirer jul, det er ikke «kristen julepynt» å få kjøpt på supermarkedet og lommeboka har tatt oss igjen på oppløpssiden – alt samlet rundt den uheldige treenighet pop, pjatt og penger.

Redelighetens navn

Mens verden går fremover, lengter vi bakover. Det er en naturgitt evne. Lengter vi langt nok, oppdager vi at oldkirken – altså vi, dens etterkommere – valgte å la feiringen av Jesu fødsel ri på ryggen av hedenske solvervfester. Ikke så morsomt å tenke på, vil noen si – men i redelighets navn. All forandring av betydning går for seg slik.

At det nå går over stokk og stein og mange helst så at julen ble avskaffet, fordi den gir oss dårlig samvittighet, er en annen sak. Altså fobi utløst av grådighet.

Egentlig kristendom

Hvis det er blitt sånn – jeg kjøper den ikke helt uten videre – må det være at vi som mener vi forvalter julen på rett måte, ikke har klart å strekke handa ut for å si velkommen til den julen som «betyr» noe. Noen ergrer seg over at kulturkristendommen, de kommersielle julekonsertene gjerne, får så stor plass (for det er jo «egentlig» ikke kristendom). Vi strømmer til. Naturligvis fordi det gjør godt å tenke på at englene­ spilte harpe og blåste trompet da Herren ble født. Jul uten toner er utenkelig, selv for ugudelige. Men inne i «kulturkristendommen gjemmer også den «sanne», forpliktende kristendommen seg – oppgaven er å få pakket den ut og få den forkynt, som den gangen salmedikterne Ingemann og Grundtvig fant evangeliet under juletreet. Julekonserter, ja. Men hva med et julehefte?

LES OGSÅ: Ingen jul uten juleheftene

Dannelsesprosjekt

Første lørdag i november var jeg på loppe­marked og «loppet» med meg en bunke med gamle, godt fillete julehefter fra 1921 og oppover. Du store tid! Det var glad forkynnelse. Det vakreste var signert Det Norske Misjonsselskap, det var 30 x 40 centimeter i størrelse, het Hellige Jul og hadde to mektige, harpespillende engler på omslaget. Innholdet var lesestykker av høy kvalitet, om fred på jorden, Hagia Sofia-moskeens interiør (med vakre bilder) og innstikksbilder av blant annet maleren Christian Skredsvig. For enkelhets skyld: Kall det dannelse i bred og god forstand. Jul var det.

Enorme opplag

Siden juleheftene ble vanlig på slutten av 1800-tallet, er det kommet 800 forskjellige titler og rundt 25.000 ulike hefter! Misjonssambandets Ved juletid solgte i sine velmaktsdager rett etter krigen 125.000 hver jul! Sjømannsmisjonen og Santalmisjonen hadde julehefte, Indremisjonen sitt vakre Juleklokker, Omstreifermisjonen hadde sitt og arbeidet blant fiskerne sitt. Foruten metodistene, baptistene Frikirken og andre friere stilte forsamlinger. Det gikk i gripende fortellinger fra misjonsmarken, fortellinger for barn og litterære tekster av mange av tidens store. Mange også de kristne – besto av «litterært» forseggjorte tekster av Sigrid Undset, Gabriel Scott, Bjørnstjerne Bjørnson, Jonas Lie, Alexander Kielland, Knut Hamsun og Henrik Ibsen. Ved siden av Misjonsselskapets Hellige Jul er det katolske Kimer i Klokker (1923 – 1964) det flotteste av de kristne – begge på topp i samme «konkurranse». Sigrid Undset og Johan Falkberget var gjengangere.

LES OGSÅ: Rabbel til de minste

Juleheftebudskapet var «det glade», håpet, nytt lys – ikke bare sola som snur, men Jesus og hans budskap om at hver og en bærer i det minste et bittelite ansvar for verdens gang og for å sette gode bevegelser i gang på jorden. Moralen var entydig: Vær god mot andre. Og vær ved godt mot!

Noen henger med

Nå er de vekk, et av de siste som forvant var Landsforeningen for hjerte- og lungesyke som kom med siste nummer i 2000. De kristelige juleheftene står det bedre til med. Vi kan fremdeles kjøpe Ved juletid, Den store glede, Fiskerens vennjulenummer, Jule-Krigsropet, ­Samenes Venn julenummer, Evangelisten og noen få til. Om de ikke forsvant i det siste.

De store, påkostede hang lenge med – kanskje ble kostnadene for dyre, tross enorme opplag. For utgiverne hadde det med «dannelse» å gjøre – ikke alle hadde råd til et lengre bokhandelbesøk, men et godt julehefte eller to ga årets store opplevelse i ro og fred, det kunne de fleste klare.

Skyld i vold

Én ting har dratt seg markant opp igjen de siste årene – tegneseriejuleheftene. Knoll og Tott er eldst, det første kom i 1912. Det blinker i bunkestativene som i bokbutikker og supermarkeder nå – 100 år med kronisk «ulydighet» og kaptein Voms vonde podagratå. Under krigen var juletegneseriene høyt etterspurt – Vangsgutane, Ingeniør Knut Berg på eventyr og Smørbukk kom da og er på plass igjen nå, riktignok i resirkulert opptrykk, men også med nye striper. Hårek og Asterix er selvropende, Donald og Skipper'n (som Arne Skouen (Dagbladet) ga skylda for all volden blant de unge i sin tid!). Det sies at det er de nye, Pondus og Nemi, som har vekket til live igjen interessen for juleheftene og dratt de gamle med seg. Men jul? Et og annet snøfnugg kanskje, vi finner kanskje en stjerne, også, om vi leter. Det er god butikk å skrive Julen 2014 på omslaget.

Det forseggjorte, den glade formidlingen av livets og religionens store fortellinger, påminnelsen om hvorfor vi feirer og malernes bilder (som ved nyttårstid ble revet ut og hengt på doveggen), var det Juleheftene som sto for. Selv om min beste kollega Bjarte Botnen nok vil sette skoene sine i pant på at Vangsgutane og Smørbukk er dannelse av klasse. Humor kan være «dannende» nok når tåka kiler nesa og gradene fryser rundt grått null. Men jul? – nei.

Hver sin vei

Tar vi nå for gitt at kristen tro og norsk jul er i ferd med å gå hver sin veg, kan det saktens kalles et dannelsesproblem. Dette at kristen tro oppfattes så vulgær, uvesentlig og «uestetisk» at det ikke frister tanken, enn si følelsen. Dannelsesjuleheftene var en langstrakt, godviljens hånd inn i de tusen julehjem. I en tid hvor langsomheten prises og mange sørger for å få pillet kristendommen ut av julen, kan det minnes om at mange av juleheftene hadde femsifrete opplagstall, om ikke seks.

LES OGSÅ: Hjem til jul

Tiden er en annen, sier vi – et staslig julehefte stanser ikke forfallet. Jeg er usikker: Om vi er av dem som har en avslappet interesse for julens kristne innhold, men likevel forsiktig aner at det er noe der og juleheftet står i et stativ på Bunnpris eller tilbys ved dørene, hvem vet? Om vi tror eller ikke, det «nye» juleheftet kan fortelle oss om at det kristne og det folkelige alltid og i sin sunneste orden har filtret seg i hverandre på en herlig, livsbekreftende måte.

Så kan det gledesløse jule­ordenspolitiet sitte der i et hjørne som gledesdreperen Ebenezer Scrooge i Charles Dickens En julefortelling og rope: Buh … ! Humbug!

På dørene

Snakker vi ikke om nostalgi – unnskyld: dannelse – på det beste? Nostalgi og retro er på høykonjunktur. Og du verden så artig det var å gå på dørene med barnebladet Magnes julehefte.