Mellom barken og veden
Jeg skjønner Kaifas. Han er mellom barken og veden, og der er det som kjent ikke mye plass.
Han skjønner nok at det vil bli bråk om de tar affære overfor den hotteste omreisende predikanten, men de kan frykte verre ting hvis de ikke gjør det. Om denne Jesus får med seg mange flere på et opprør mot romerne, vil hele befolkningen lide. Og – Kaifas vil definitivt miste jobben.
Flere ganger har jeg hørt vonde historier om mennesker som opplevde seg sviktet av noen av sine nærmeste. Hensynet til karrieren, til den mektige naboen, til svigermor med arven, til andres sladder, veide tyngre. Ille. Men det er vanskelig å være mellom barken og veden. Skal man lage seg plass der, kan det gjøre vondt. Og utsiden – fasaden – kan slå sprekker.
Nesten hver uke forteller jeg noen om Hege. Mitt vendepunkt i 5. klasse. Jeg var utstøtt og utsatt i klassen, og hadde dagen før kommet i skade for å tråkke dronningen i klassen på tærne. Bokstavelig talt. I gymsokker. Vi spilte innebandy. Nå skulle jeg tas. Da går Hege bort fra de andre, bort til meg, og sier: «De andre er ute etter deg. De skal ta deg, men jeg skal gå sammen med deg.» Og det gjorde hun. Den dagen ble jeg sett, og jeg fikk noen å se opp til. Noen som ikke valgte det som var lett, men det som var rett. Noen som ikke tenkte strategisk. Noen som sprengte det tynne rommet mellom barken og veden.
