Amund Lundteigen åpner melkefjøsdøra. Kuene stabber inn, litt trege etter en rolig dag i fjellgresset. Ved melkemaskinen venter kraftfôr.
Bethany Forseth-Reichberg (20) har bare vært noen timer på setra, men her er det rett til oppgavene. Hun står klar med blokka.
– 710, 726, 830, 910, 638! roper han som står ved inngangen.
Forseth-Reichberg noterer kunummerne. Julie på fire spruter forsiktig vann på de rosa spenene med en hageslange. Rundt femti kyr skal melkes i kveld. Øystein Sandve (21) kommer like etter og tørker spenene med en klut, mens de firbente, store dyra gomler i seg noen never med kraftfôr.
Melkemaskinen kobles på og den hvite væska strømmer inn i beholderen.
LES OGSÅ: Denne krabaten slafser i seg snegleegg
Fjellsommer
Myrefjell heter setra og ligger på Veggli i Buskerud. En gang var det flere store setre her i fjellheimen. Nå er alle de andre lagt ned.
Amund Lundteigen, driver setra. Men det er ikke hans kuer.
– Jeg er egentlig personlig trener, sier Amund og smiler bredt.
Det er kun på sommerstid han driver med ku. Det er eldste broren som eier kuene og har tatt over gården. Når broren og andre bønder i nærområdet vil ha sommerferie, kan de sende kuene til seters til Amund. Veldig lønnsomt er det ikke.
– Noen kroner kan en tjene, men jeg gjør det mest for tradisjonens skyld, sier Amund.
LES OGSÅ: Overtro og gift, men også medisin og en vitaminbombe. Har du brennesle i hagen?
Tett på
Nå har han hjelp i fjøset. For Norsk Bonde- og Småbrukarlag, og Natur og ungdom (NU) sender miljøengasjerte unge mennesker til seters og til gårds. I år var det 140 som meldte seg på opplegget som kalles Grønt Spatak. Det er ny rekord. Det finnes også en rekke andre ordninger, som Wwoofing, der man kan jobbe frivillig på økologiske gårder rundt om i verden med kost og losji som lønn, eller seterferier man betaler for.
Bethany Forseth-Reichberg er fra Oslo og har bodd i by bestandig. Til vanlig studerer hun jazzsang, men seterlivet frister.
– Det er noe med å komme tilbake til røttene, vite hvordan maten blir til, gjøre arbeidet selv og få forståelse for hva bonde- yrket er. Og så er det deilig å være her, en annen livsstil.
Både hun og Sandve er her med Grønt Spatak. Og ren mat, klima og fremtiden er motivasjonen for mange av de unge budeiene, som bruker deler av sommerferien til fjells med dyra.
– Dette er andre gang for min del. For to år siden var jeg på en seter i Valdres, ystet ost og passet geiter.
Historisk
I Norge har seterdrift vært en måte å utnytte beite- ressurser på. Sendte man dyra til fjells på sommerstid, kunne avlingene hjemme spares til vinterfôr. Siden før vikingtiden har man drevet slik, men fra 1900-tallet og utover falt interessen. I dag kan man importere kraftfôr fra utlandet og seterbeite er ikke en nødvendig plikt. Antallet setre i drift synker stadig, forteller Hans Bondal, leder i foreningen Norsk seterkultur.
– Samtidig er det flere som også har startet opp igjen, gjerne kombinert med en form for turisme. Vi har det på gården vår. For oss er det både hyggelig og et økonomisk vinningsprosjekt, sier Bondal.
Litt under tusen setre er i drift, ifølge foreningens tall. Men over 11.000 bønder har dyr på setra. I moderne seterdrift går nemlig flere bønder ofte sammen om å drive én seter. Slik de også gjør på Myrefjell.
LES OGSÅ: Aloe Veraen lindrer ved solbrenthet - men den har også skapt krig og milliardindustri
Rett fra kua
Per Olaf Lundteigen kommer innom fjøset. Senterpartipolitikeren driver ikke gården og setra lenger. Likevel, bondeblodet flyter tykt i årene og han må opp en tur hit hver sommer.
Hans drøm er at de én gang skal kunne selge melka rett fra familiesetra. At det er marked, er han sikker på.
– Vi ser at folk vil ha mat direkte fra naturen, over hele verden. Naturlig mat, der man vet dyra har det bra, sier han og retter på den lille lua.
Men det er ikke lov å selge upasteurisert melk i Norge.
Rått
Den siste kua går ut av melkebåsen.
– Disse ungdommene er så flinke, lærer fort. I dag er det ingen selvfølge. Mange vet ikke engang hvor mange mager kua har, og hva som skal til for å produsere mjølka de finner i butikken, sier Per Olaf og rister på hodet.
Han setter seg på fjøstrammen. Nå er livet snart rolig, frem til klokken seks i morgen tidlig. Da er det melking igjen.
LES OGSÅ: Slik går det når europeisk hagemote møter nordnorsk klima
Nye tanker
Borte ved seterhuset koser Øystein Sandve med gjeterhunden og ruller rundt med den i gresset etter melkestellet. Han kom i går og skal være her ni dager til. Allerede synes han lærdommen har fosset inn gjennom det praktiske arbeidet med kuene. Men han svelger ikke alt Per Olaf Lundteigen sier rått. De har alt hatt noen samtaler om matproduksjon, klima og bærekraft.
– Jeg har mine tanker, men jeg får avlivet noen myter om matproduksjonen. Mange i min vennekrets har sett sånne amerikanske dokumentarer om landbruk, og det er jo ganske annerledes enn dette her, sier han og klapper hunden.
