Steinhjerte

Oktober 2013. Rasmus Hansson går med raske, bestemte skritt over det røde stortingsteppet for å holde sitt første innlegg. Han går til feil talerstol, den han skal stå bak når det blir replikkveksling. Et lite øyeblikk ser han forvirret ut, før han skyver kroppsvekta mot høyre og klatrer opp på riktig talerstol.

Han har rutete, grønt slips, stikker hendene i lommen og sier «ærede president». Så foreslår han at oljefondet skal trekke ut alle sine investeringer i kull. Ingen stemmer for.

Halvannet år seinere går et samlet Storting inn for å senke sine investeringer i kullindustrien drastisk. Hansson kan krysse av for enda en seier i sin 40 år lange kamp for miljøet.

– Noen vil si at ditt monomane engasjement for miljøsaken nærmer seg en religiøsitet?

– Du, det der blir jeg faktisk fornærmet av. Jeg er verken monoman eller religiøs. Jeg synes alt er gøy, men det har blitt sånn at miljø er det jeg kan noe om og får jobbe med. Men jeg kunne godt vært fisker eller jobbet med god litteratur. Monoman, du liksom...

MIN TRO MED TRINE SKEI GRANDE: Mistet sitt religiøse hjem

Fine ting

Hansson surmuler litt på benken utenfor Stortinget og mumler noe om at man ville ikke beskyldt en snekker for å være monoman fordi han snekrer. Så snakker han videre om at religiøsitet bør forbeholdes de som har en gudstro, før det går et lys opp for ham.

– Kanskje jeg er en panteist? Jeg har stor respekt for steiner. Og snø er en fin ting. Begge deler har en egenverdi. Vel, dette kan jeg egentlig ikke noe om. Jeg opplever religiøsitet som noe aktivt, mens jeg mer passivt anerkjenner andre tings verdi. Jeg tilber ikke steiner, altså, jeg synes bare de er fine. Som oftest.

– Hva er det som gir steinen verdi?

– Jeg synes bare naturen er vakker.

– Det estetiske, altså?

– Ah, estetikk meg her og der. Jeg tar avstand fra estetikkbegrepet. Jeg synes ting er fine. Punktum. «Fint» er et begrep som ikke så lett lar seg plassere i en kategori, og at en stein er fin er et fullgodt argument for å ha full respekt for den.

MIN TRO MED MARTHE MICHELET: Som ung foraktet hun alle troende

Is og snø

Dette handler ikke bare om steiner. Det handler også om dyr, trær, mose, elver – og ikke minst is og snø.

– Flere folk burde være glade i is og snø. Da hadde vi hatt færre problemer her på jorda, sier han mens han myser mot sommersola.

Den T-skjortekledte stortingsrepresentanten er ikke omgitt av annen is enn den som smaker jordbær, sjokolade eller krokan, men inni seg er han et helt annet sted, på Kongsøya på Øst-Svalbard, en av tre øyer som utgjør Kong Karls Land. Øya er et viktig hi-område for isbjørn, og på ingen måte tilpasset mennesker.

Få har vært der. Rasmus Hansson er en av dem, da han som en del av biologutdannelsen skrev hovedfagsoppgave om isbjørner på midten av 1970-tallet.

MIN TRO MED ODDNY MILJETEIG: Synes troen er for skrøpelig

Bare atomene igjen

Han forteller om å være alene med en kamerat i 35 kuldegrader, omgitt av nysgjerrige isbjørner, testet av vind som fikk hytta til å hoppe og prisgitt is som plutselig sprakk opp og dannet lange råker.

– Da er man av og til redd. Og det er totalt utelukket å be noen om hjelp, for du befinner deg langt unna alt.

– Ba du aldri til en høyere makt?

– Jeg er en gudløs fyr. Det hadde sikkert vært fint å ha noen å spørre, men jeg er for innskrenket til det.

– Innskrenket?

– Ja, jeg tenker at i forhold til folk som har en dyp tro, de som klarer å kontemplere eller sitte i en munkecelle hele livet, så er jeg innskrenket. De gangene jeg tenkte at nå er det like før lyset går, var det ingen å spørre om hjelp. Reisekompisen min lå like tynt an som jeg. Da er det bare atomene igjen, og jeg tror ikke de bryr seg noe særlig.

Oppholdet på Svalbard lærte ham at han ikke er spesielt viktig i den store sammenhengen.

– Jeg er litt biologisk der. Livet er et pust i sivet. Vi lever det lille livet vårt i denne store evigheten, og jeg får gjøre det beste ut av den økta jeg har fått tildelt.

MIN TRO MED PER SANDBERG: Han ber når han blir forbanna

Israel-venn

Om enn et pust i sivet, er Hansson-slekta sterkt nærværende i norsk historie. Det begynte med arbeidsmannen Hans Rasmussen i Trondhjem på midten av 1700-tallet. Hans sønn tok en uvanlig klassereise og endte opp som rådmann i Bergen. Siden har slekten fostret flere direktør i Storebrand, diplomater, motstandsmenn, skipsredere og skuespillere.

Rasmus Hansson vokste opp som enebarn i en blokkleilighet på vestkanten av Oslo. Et hjem tuftet på humanistiske verdier, uten at de følte behov for å være organisert. Moren og faren var skilt, og begge bar på sterke krigshistorier. Faren Knut var 20 år da krigen brøt ut, var med i motstandsbevegelsen, ble tatt av tyskerne, torturert og dømt til døden. I tre år satt han som fange i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen før han kom hjem med de hvite bussene. Moren Karin måtte flykte gjennom skogen til Sverige før hun kom seg over til London. Der opplevde hun bomberegnet som Hitler slapp over byen.

– For meg er det naturlig at politikk kan føre til alvorlige konsekvenser. Ikke at jeg har lyst til eller tror jeg kommer til å havne borti noe så alvorlig som foreldrene mine gjorde, sier Hansson, som er den første stortingspolitikeren i slekta.

Faren lot seg ikke knekke av krigen og begynte å kjempe for nye saker: Skuespillerkarrieren, språkpolitikken, et fritt Kambodsja, vietnamesiske båtflyktninger – og Israel. En periode var han styreleder i Med Israel for fred (MIFF). Det har ført til at sønnen gjerne kaller seg Israel-venn.

MIN TRO MED TOMAS SJÖDIN: Har fulgt to barn til graven

Servert på sølvfat

Når Hansson tenker på hva foreldrene gikk igjennom, synes han det nesten er flaut å snakke om seg selv.

– Jeg er en bortskjemt heldiggris som lever i norgeshistoriens og verdenshistoriens mest bortskjemte periode. Jeg har fått haugevis av muligheter på sølvfat, og har tatt noen av dem – så modig har jeg vært.

– Du møtte vel litt motstand i Mardøla-aksjonen?

– Jeg var ikke ved Mardøla for å protestere mot tørrleggingen av fossen. Fikk ikke lov av mammaen min. Men jeg havnet i fengsel etter Alta-aksjonen. Når jeg sammenligner meg med dem som satt inne fra før, som hadde store problemer med å tilpasse seg samfunnet og hadde fint lite å gå til, var jeg nærmest for gjest å regne. Jeg hadde familie, studier og mange venner å komme tilbake til etter jeg var ferdig med fengselsoppholdet.

[ LES FLERE MIN TRO-INTERVJUER HER ]

Sitt-ned-aksjon

Rasmus Hansson er først og fremst pandaens, isbjørnens og fossefallets venn. På begynnelsen av 1980-tallet var han miljørabulist. Da tiåret var over, var han og mange av hans venner miljøbyråkrater i departementer, direktorat og etater. Hansson har vært med på å gjøre miljøvern stuereint i Norge.

Det begynte så smått med miljø­bevisste ungdomsorganisasjoner, men det var først når han begynte på universitetet at det løsnet. Innskrivingen på 70-tallets Blindern husker han som et virvar av piler, bokstavkoder og tau. Tilfeldighetene rådde. Hansson befant seg plutselig langs tauet som førte fram til emnet «økofilosofi». I dag husker han ikke hvordan det hendte. Kanskje sto noen pene jenter der? Uansett, han var for seint ute. Studiet var fullt.

Da startet Hanssons første sitt-ned-aksjon. Noen år senere, i 1981, visste han godt hva han gjorde. Under Alta-aksjonen satt han i veien for anleggstrafikken som skulle bygge kraftverket, ble fjernet av politiet og måtte sone 30 dager i Oslo kretsfengsel. Men denne sensommerdagen på Blindern satte han og noen kompiser seg først og fremst ned fordi de ikke hadde noe bedre å finne på.

Litt etter litt ble området tømt for studenter. Etter en stund kom en foreleser ut. «Sitter dere her ennå?», spurte han. «Ja, for vi vil inn», svarte Hansson. Foreleseren mønstret dem nøye. «Vel, jeg verdsetter et personlig initiativ», sa han og skrev dem inn på studiet.

For dypt for ham

Økofilosofien traff Hansson midt i hjertet. Kort sagt handler det om at alle levende vesener har rett til å utfolde seg, og om å endre menneskets forhold til naturen.

– Studiet ga litt orden i tankesettet. Det er bra med tankebygninger, for oss som ikke tenker klart nok selv. Økofilosofien var en god kombinasjon av en faktabasert og menneskevennlig tankegang.

– Du er på ingen måte en grubler, skjønner jeg.

– Nei, jeg liker å la hodet kverne, men jeg tror ikke jeg kan smykke meg med den tittelen. Jeg har sans for logiske resonnementer.

Det skurret derfor når økofilosofiens far Arne Næss videreutviklet læren til en «dypøkologisk plattform» og det begynte å utvikle seg en gurustatus rundt Næss og de andre foregangsfigurene.

– Jeg er helt enig i at alt liv har verdi i seg selv og at mennesket må tilpasse seg naturens rammer. Men dypøkologien er for dyp for meg. Jeg har aldri orket å lese mange hundre sider om det. Dessuten er jeg allergisk mot all slags guruvesen, sier Hansson.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Ærefrykt

Det hender likevel at Hansson bøyer hodet. For eksempel for kvasarer – fjerne, energirike himmellegemer som ser ut som vanlige stjerner. Muligens er de sorte hull. Lyset vi ser fra den fjerneste kvasaren oppdaget så langt, har brukt 13 milliarder år på å nå oss.

Hansson blir også stum – en sjeldenhet – når han tenker på hvordan alt har kommet til.

– Hele den ufattelige prosessen som har laget grunnstoffene i det periodiske system og som produserer stadig tyngre atomer og spruter energi og mørk materie og fysiske lover som slår knute på seg selv – og alt dette ender i en stein. Hvis du ikke har respekt alt dette, kan du ikke ha respekt for noe som helst.

Han legger hånda på benkeryggen, kniper igjen det ene øyet og ser over brillekanten.

– Jeg tror min ærefrykt for det er like dyp som den andre har for Gud.