– Vi ønsker å hjelpe folk

Denne saken inngår i en serie der Vårt Land har møtt tre mennesker som daglig møter folk som oppsøker hjelp. Les de andre sakene her: Krisearbeiderne om kriseåret: – Vi vil helst hjelpe alle

I snart elleve år har Camilla Øverbye jobbet i Nav, med kun et lite avbrekk i barnevernet. Nå er hun veileder i sosialtjenesten ved Nav på Holmlia i bydel Søndre Nordstrand i Oslo.

Der møter hun, og følger opp folk som mottar økonomisk sosialhjelp. I likhet med Irene Mathisen har hun merket en endring i år. Spesielt når det kommer til folk som mangler et sted å bo.

– Vi har aldri opplevd så mange som trenger hjelp til å finne bolig. Vi får henvendelser hver dag, sier Øverbye.

Men Nav har ikke flust av steder å dele ut. Og når det til slutt ikke finnes noen løsninger er Camilla Øverbye nødt til å si nei. Et ord hun ikke liker å bruke i samtalene hun har på Nav-kontoret.

– Det kommer folk som mangler alt. Å da si ‘beklager vi har ikke noe til deg’. Den er vanskelig. Vi er forpliktet til å finne midlertidige steder, men det er blitt færre av dem også.

I disse situasjonene ender Øverbye å føle seg maktesløs. Iblant må hun innse at Nav ikke kan hjelpe alle med alt.

Er der av en grunn

Det er ikke tilfeldig at Camilla Øverbye har endt opp i Nav. Mens mange fort forbinder Nav med byråkrati og grå kontorer er hun her for folkene hun møter på jobben.

– Jeg oppfatter at alle som jobber her har et genuint ønske om å hjelpe folk, å finne fram til løsninger.

Dette ønsket om å hjelpe er også det som driver Øverbye i jobben, selv når det er tungt og vanskelig å være Nav-ansatt.

– Vi liker jo jobben også, for vi ønsker å hjelpe folk. Men noen saker går absolutt mer inn på meg. Det må jeg innrømme.

Vanskelige møter

På jobb har Øverbye mange møter med mennesker som har det vanskelig. De hun møter er enten folk som allerede har fått, eller ønsker å motta økonomisk sosialhjelp.

– Vi har møtt gråtende folk som blir lei seg fordi de tenker at vi og Nav er vanskelige.

Noen av møtene er vanskeligere for Camilla Øverbye enn andre. Tidligere i år prata hun med en eldre mann fra et annet EØS-land. Han trodde han hadde rett på sosialhjelp, noe han derimot ikke hadde.

– Hva skal jeg gjøre da? Jeg og en kollega tenkte da uff, dette var fælt. Voksne mannen står der og gråter. Vi visste at han ikke hadde penger. Men så er det lovverket som stopper.

– Vi i Nav er et ansikt utad, og det er store forventninger. Det er tungt å stå i. Mange tar det som en selvfølge at Nav skal hjelpe de. Men noen ganger må man si nei, og beholde profesjonaliteten, sier hun.

For at alle møtene og samtalene ikke skal bli for mye er de flinke på å rotere og ta over for hverandre, forteller Øverbye. I tillegg prøver hun så godt det lar seg gjøres å ikke ta med jobben hjem.

– Men noen ganger planlegger jeg. Jeg tenker på hvilke møter jeg skal ha neste dag, og hvilke jeg må prioritere.

Jeg oppfatter at alle som jobber her har et genuint ønske om å hjelpe folk, å finne fram til løsninger

Nå planlegger Øverbye fram mot høsten. Den spår hun blir tøff for mange. Aller mest bekymra er hun for leieprisene. Slik hun leser de, vil de bare fortsette å øke.

Det vil de merke på Nav på Holmlia også.

– Det bekymrer meg veldig. Vi går med stort overforbruk av sosialhjelp og så stiger leieprisene i tillegg. Så jeg skjønner ikke helt hvordan det skal ende.

[ Pernille Lemming er frivillig, og må daglig minne seg selv på at det hun gjør er nok ]