– Kan ikke gå i kjelleren av alle historiene

Dette er første sak i en serie der Vårt Land har møtt tre mennesker som daglig møter folk som oppsøker hjelp.

På slumstasjonen i Oslo pusses det opp. Det forklarer Irene Mathisen i det hun viser Vårt Lands utsendte rundt.

Hun er leder for slumstasjonen i Oslo. Der deler de ut matposer, har kafe, og tilbyr samtaler og fellesskap til de som trenger det. Selv om mengden folk som kommer innom er litt lavere nå i ferien, ser Mathisen fortsatt behov.

Men nå gruer hun seg til høsten, slik hun også gjorde i fjor.

– I fjor var vi også på besøk her. Da sa du at flere oppsøkte hjelp, og var bekymret for at det skulle bli flere. Hvordan har det siste året vært?

– Året har vært krevende, eller det har egentlig vært tre krevende år. Vi hadde to år med pandemi først. Så krisene tar jo aldri slutt. Det ene overlapper den andre, sier Mathisen og fortsetter:

– Det er tøft å stå i møte med mennesker som opplever kriser. Å høre historiene. Å tåle historiene, rett og slett. Man må tåle dem.

En følelsesmessig berg-og-dalbane

Flere som kommer innom slumstasjonen i Oslo nå, enn da Vårt Land var innom sist sommer, forteller Irene Mathisen. Det betyr flere møter, flere å hjelpe og mer jobb for Irene Mathisen og hennes kolleger i Frelsesarmeen.

De som besøker Mathisen på slumstasjonen kommer med historiene sine. Hver dag møter Mathisen nye mennesker som åpner opp om det de sliter med i hverdagen. Folk som forteller at de ikke har nok mat til å fø sine egne barn.

– Det synes jeg er tøft å høre, sier hun.

Det er tøft å stå i møte med mennesker som opplever kriser. Å høre historiene.

– Og da må jeg velge å putte det i en skuff. Det blir feil å si det sånn, men jeg kan ikke gruble. Når jeg snur meg rundt får jeg en ny historie. Da kan jeg ikke gå i kjelleren av alle historiene.

Med fortellingene kommer også frustrasjon, sinne, fortvilelse og noen ganger tårer. Mathisen blir nødt til å ta imot dette.

Hun oppsummerer det siste året som en følelsesmessig berg-og-dalbane.

– Det å ta imot alle følelsene, det er … Det er tøft å sitte og ta imot følelsene til folk. Flere gråter. Vi er medmennesker, men vi må også være profesjonelle i det.

Frykten er likevel å bli nummen. At historiene ikke lenger skal bevege henne. På samme måte opplever også Mathisen en frykt for å bli for kynisk, og skeptisk til historiene folk kommer med.

– Jeg er redd for at jeg tror ikke på alt. Jeg håper ikke jeg er så skeptisk, men det er en grøft som jeg er litt redd for å falle i.

Gråt seg til søvn

For å være profesjonell må Mathisen sørge for at det aldri blir for mye. Derfor deler hun og kollegaene på møtene og samtalene.

– Hvis du tar alle alene hele tiden, blir det for mye.

Mathisen prøver også å ta pause. Hun jobber aktivt med å ikke ta med jobben hjem, og la historiene og møtene forbli i slumstasjonen.

Derfor tar hun alltid av seg uniformen før hun drar hjem.

– Da kan jeg gå rett inn i en boble. Jeg setter på øreklokker med litt musikk og kan være en anonym person. Når jeg da kommer hjem er det meste ute av systemet.

Hjemme setter hun ofte på det hun omtaler som meningsløs TV, såpeoperaer. I tillegg har hun en rekke hobbyer hun fyller hverdagen.

Om ikke det funker har hun andre knep. Ting hun har lært gjennom flere års erfaring.

– Da jeg starta i omsorgsyrket gikk jeg hjem sliten og gråt meg til søvn. Men jeg har fått gode råd og veiledning underveis og lært meg mine knep. Jeg tror det er veldig viktig å finne små kaffepauser i hverdagen.

Gruer seg til høsten

Tilbake i Oslo sentrum planlegger også Irene Mathisen for høsten. Den gruer hun seg egentlig litt til.

– Det handler om hvordan vi skal gjøre jobben vår på en så god måte som mulig. Som er god for den enkelte som kommer, men også overlevelig for oss som jobber her.

Akkurat hva som venter slumstasjonen, Røde Kors og Nav til høsten tør ikke Mathisen å spå. Hun ser for seg en fortsatt økning av folk som trenger hjelp.

Men før den tid skal hun ta en lengre pause, og ha ferie. Da skal armbåndsuret tas av og telefonen legges bort.

– Jeg gleder meg alltid til ferie. Da trenger jeg ikke gre håret og logger meg av alt.