Hva med en dose «whataboutisme»?

Hva med en dose «whataboutisme»?

To skritt fram og ett tilbake. Det må vi tåle når vi kjemper for store samfunnsendringer. Men når likestillingen går i museskritt og et verdensomspennende virus fører til kollaps, bør vi velge våre kamper på hjemmebane med omhu.

Det er et klassisk argumentasjonsknep. Når noen forteller om noe kritikkverdig, er man rask med å arrestere problemstillingen med et «ja, men hva med ...? Det er da mye verre!». Fenomenet har fått navnet «whataboutisme» og blir ikke sett på med mye respekt hos retorikere og samfunnsdebattanter. For det er noe devaluerende og ikke minst ganske destruktivt rent debatt-teknisk, hvis man blir møtt med «at det er mye verre i Afrika», hvis man påpeker at det finnes økende fattigdom på Oslo Øst.

Nå skal jeg likevel bedrive litt «whataboutisme». La oss starte ute i verden.

Vi vet mer om hvordan krisen har rammet

Det er åtte-ni måneder etter koronapandemiens utbrudd skapte global krise. Da viruset begynte sine herjinger, visste vi svært lite. Nå vet vi mye mer. Ikke bare om hvordan viruset rammer, hvem som blir syke og hvor syke vi blir, men også hvordan samfunnet takler krise. Dessverre er svaret sørgelig klassisk: De som må unngjelde mest og som først må sette egne behov til side, er de som er mest sårbare: De fattige, flyktningene, de eldste, barna – og kvinnene.

• LES OGSÅ: Slik gikk det da landet satte til side 62 lover i to måneder

Flere kvinner blir sagt opp

Nylig publiserte Harvard Business Review en artikkel som viser hvordan arbeidsmarkedet har blitt berørt av koronakatastrofen. De siste tiårene har det gått i positiv retning når det gjelder likestilling mellom kjønnene i arbeidslivet. Flere kvinner har fått lederansvar, enda flere kan forsørge seg selv. Økonomisk uavhengige kvinner er mindre sårbare kvinner.

Men i koronakrisen har kvinners arbeidsplasser vært nesten dobbelt så utsatte som menns. Kvinner har i større grad enn menn blitt permittert og mistet jobbene, går det frem av artikkelen som er skrevet av fire partnere ved McKinseys internasjonale avdelinger.

Grunnene til kjønnsubalansen er flere: Kvinner jobber i utsatte sektorer, jobber deltid, oftere uten kontrakter. De blir dessuten ekstra sårbare når barna også er utsatt i en pandemikrise. Yrkesaktive kvinner har også eldre foreldre. Omsorgen for syke foreldre har i stor grad falt på kvinnene. I dag står kvinner for nær 80 prosent av all ubetalt omsorg i verden.

De vonde sannhetene. Jeg har gjerne tenkt at framgang går i en jevn kurve, riktignok sakte og med noen små dumper på veien, men det går i riktig retning. Når vi nå har møtt en krise helt annerledes enn noe av det vi har planlagt for i all verdens beredskapsplaner, viser det seg at vi ikke må ta noen seiere for gitt.

Verdenssamfunnet var også på god vei med å forebygge og avverge barneekteskap. Nå kommer rapportene om barneekteskap og om seksualisert og kjønnsbasert vold:

«En 13 år gammel jente er gravid etter å ha blitt voldtatt av en soldat. En sulten gutt bytter seksuelle tjenester mot mat. En kirurg rekonstruerer et ødelagt underliv. Pandemien har gjort at mennesker som allerede levde med krig og vold, enda mer sårbare for seksualisert og kjønnsbasert vold».

Slik beskriver Kirkens Nødhjelp situasjonen akkurat nå.

Vi har hatt en norsk likestillingsdebatt denne tiden

Det er ikke noe nytt at kriser og konflikter går hardest utover de som har minst fra før, men kjønnsdimensjonen forsvinner ofte.

Det er nå jeg skal snu speilet 180 grader, til den norske samfunnsdebatten, åtte måneder inn i koronaens tid.

Det er nå jeg skal ty til en dose «whataboutisme», om enn på en litt omvendt måte.

For hva er det som har preget likestillingsdebatten den siste måneden her hjemme? Jeg vil si den har gått inn i et smalt og litt overraskende sidespor:

En minoritet blant konservative, mannlige prester har tatt til orde for fortsatt å få lov å distansere seg fra sine kvinnelige prestekollegaer i deler av sin prestegjerning. Og det er ikke for å overholde enmetersregelen. Men fordi de setter egen religionsfrihet og teologiske tolkning, over verdier som inkludering og likeverd.

Diskreditering av kvinner som sier i fra

Etablerte kvinner som i mange tiår har jobbet som prester forteller om forsakelse, fortielse og aktiv utestenging. Noen mener det fortsatt er viktig å finne en akseptabel praksis for denne formen for mannlig reservasjon og at kirken må tåle et såpass spenn. De modige tre teologistudentene som i Vårt Land utfordret praksisen til sokneprest Mikael Bruun i Sogndal, har blitt kalt sutrete og er møtt både med usakligheter og diskreditering. Også det er velkjente grep i en kamp der majoritetsmakten tviholder på sin rett til å definere reglene.

Andre er bare veldig lei seg – av debatten og av at det fortsatt skal være behov for den.

Er det noen fellestrekk?

Finnes det overhode noen fellestrekk mellom en norsk kvinneprestdebatt og internasjonal likestillingskamp i en krisetid?

Fellestrekket er at det er alltid noen som må bøye av, noen som må sette sine behov til side. Noen som blir krenket – på det groveste eller i det skjulte – og noen som bortforklarer krenkelsene.

Å være en aktør i likestillingskampen gir dessuten betydelig motstand.

Et annet fellestrekk er at likestillingsarbeid blir tappet på mange vis. Det er en kamp som dårlig tåler kriser, unnvikelse og neglisjering. Det gjenstår fortsatt mye for at kvinners behov skal være like høyt prioritert som menns, både i nære relasjoner, i religionsutøvelse, i kirkesamfunn og i arbeidsliv. Strukturendringer tar enormt med tid og krefter. Det forteller meg også at verdier settes opp mot hverandre konstant, krisene gjør det bare ekstra synlig hvor seige strukturene er:

Økonomiske forhold trumfer etikk. Akutt beredskap trumfer langsiktig arbeid. Religionsfrihet trumfer likeverd. Menns behov trumfer kvinners.

LES MER:

• Kvinnehelse har blitt nedprioritert, skriver flere samfunnsdebattanter i dette debattinnlegget…

• Ett år med kvinnelig prest var nok i denne menigheten

---

Fakta:

---