Tro og troende

For omtrent tjue år siden satt jeg på et fly på vei til Midtøsten og leste en bok om islam. Den var skrevet av en tidligere imam og lærer på et islamsk universitet. Den fortalte meg at muslimer ikke kan leve i fred med vantro, og at de er forpliktet til voldelig strid.

Men de muslimene jeg møtte i Midtøsten den gang og senere, var så godt som uten unntak fredelige og vennlige mennesker, som tok mot meg med en generøsitet jeg sjelden har opplevd i Norge. Visste de ikke hva religionen deres gikk ut på, eller var de ikke villige til å praktisere den så radikalt som de skulle?

LES OGSÅ: Det fleste «islamkritikere» i Norge trenger en reformasjon

Selv ga de uttrykk for at det var troen som oppmuntret dem til å være gode mennesker, til å være gjestfrie og bry seg om andres vel. Hvordan kunne samme religion oppfattes så forskjellig?

Bra mennesker

Jeg traff også tidligere muslimer som hadde konvertert til kristen tro, og som hadde blitt utsatt for både trusler og vold fra så vel familie som myndigheter. Jeg kunne se hvordan noen muslimske familier undertrykte kvinnene. Og jeg kjenner selvsagt til hva islamister har gjort av ugjerninger både i Midtøsten og Europa.

Slike forståelser av islam er også blitt problematiske i vårt samfunn. Likevel er det et faktum at de fleste muslimer er bra mennesker som lever i fred og er til nytte for sine medmennesker og samfunnet.

Det innrømmer da også flere av de som kaller seg islamkritikere. De sier at de ikke er mot muslimer. Noen sier til og med at det er fordi de bryr seg om muslimer at de bekjemper islam.

Hate jøder

Ervin Kohn i Det mosaiske trossamfunn mener skillet mellom å hate islam og å hate muslimer er misvisende. «Ikke la deg lure. Dette har vi jo nær to tusen års erfaring med; Hvordan Kirkens antijudaisme gikk over i jødeforfølgelser før man fikk sagt amen», skriver han på Facebook.

Martin Luther kjente knapt noen jøder. Når han skrev at synagogene burde brennes, var det ikke jødene han ville til livs, men deres religion, som han mente var en farlig gift.

Forrige århundres antisemitter kunne også mene at jøder var bra mennesker. Det var jødenes makt i verden de kritiserte. Eller de mente jødenes religion gjorde at de ikke kunne være troverdige som lojale samfunnsborgere.

Men både Luthers religionskritikk og den påstått objektive antisemittismen var med på å bygge opp til det som ble jødeutryddelsen.

Demonisere religion

«Det er ikke religion som trenger beskyttelse, men mennesker», sies det ofte - og det er riktig. Religioner er maktstrukturer, og de blir farlige når det ikke er lov til å kritisere eller provosere dem.

Men det er likevel for enkelt. Det er tross alt mennesker som tror, og derfor kan angrep på religionen bli til angrep på mennesker. Når en religion demoniseres slik at det skapes frykt og hat, vil det også ramme de menneskene som identifiseres med religionen.

Den norske rasismeparagrafen sier at hatytringer må ramme «noen» for at de skal være ulovlige. Om det finnes hatytringer mot en religion som kan ramme personer i lovens forstand, er et vanskelig spørsmål som domstolene trolig kommer til å måtte ta stilling til.

LES OGSÅ: Bjørn Bore: I dag er det verre med et manglende håndtrykk i en moské enn et rasistisk drap

Men om man kunne forby noen ytringer, så kan man ikke forby folk å hate. Derfor er forbud sjelden noen god løsning. Når hatet bunner i frykt, vil forbud bare bidra til å gjøre frykten større. Om man ikke får gi uttrykk for det man er redd for, skaper det utrygghet.

Nei til religion

Det finnes som sagt sider ved islam det er grunn til både å kritisere og frykte. Men det kan virke som en del mener undertrykkende og voldelig religion bare kan forsvinne dersom religionen forsvinner, eller at de troende slutter å ta den alvorlig.

Og skepsis mot religion blir til skepsis mot mennesker. 70 prosent av befolkningen i Norge er skeptiske til personer med en sterk muslimsk tro, mens 54 prosent er skeptiske til personer med en sterk kristen tro, viste en undersøkelse nylig. Som Trond Bakkevig påpekte i Vårt Land forrige uke, er «sterk tro» et nokså uhåndterlig begrep. Men det kan virke som mange mener det er grunn til å være skeptisk til de som tar troen sin alvorlig.

Noen av de beste menneskene jeg kjenner, er slike som må kunne kalles sterkt troende. Blant annet muslimer som ber fem ganger om dagen. Så langt jeg kan se, er det nettopp deres sterke tro som inspirerer dem til å bry seg om andre og være opptatt av å bidra positivt i samfunnet. Om vi bare skal godta muslimer som ikke tar troen alvorlig eller er gått bort fra troen, taper vi religionens positive impuls.

Sanne ansikt

Hva er islams «sanne ansikt»? Islam har mange ansikter. Islam viser seg i de mange ulike menneskene som tror.

Hadde jeg bare lest boken om islam for 20 år siden og deretter aldri møtt noen konkrete muslimer, ville jeg trolig hatt et helt annet bilde av muslimer og deres tro. Det beste botemidlet mot frykt og hat, er rett og slett å bli kjent med hverandre. Da går det også an å snakke konstruktivt om det vi er uenige om.

LES OGSÅ:

[ Slik markerer muslimer avstand til islamister ]

[ Nordmenn bruker Koranen mot IS ]