Nyheter

Hva kommer rundt neste sving?

De følte seg som fremmede. De ble ofte slitne av alt det nye. Og likevel ble de ­værende der, år etter år.

Helge Kjøllesdal, er misjonærbarn og tidligere sjefsredaktør i Vårt Land. I denne serien ser han på norsk misjonsvirksomhet i lys av sine egne foreldres engasjement. 

Jeg ser for meg ansikt­ene deres når den mektige snøkledte toppen på Fuji-fjellet­ ­rager opp mellom åsene. Tørre rismarker farer forbi som grønne og grå streker. Toget beveger seg i over 200 km i timen mellom Tokyo og Kyoto i Japan.

Kalenderen viser april 2018. Kirse­bærtrærne er allerede avblomstret i lavlandet. I høyden lyser de hvite og rosa blomstene fortsatt mellom gamle mørkbeisede hus, plassert i klynger ved rismarker og maisåkre.

Jeg satte meg for noen timer siden på superekspressen Shinkansen fra Nagano, kjent fra vinter-OL i 1998. Det var som å ta et byks over flere hundre år i historien. Jeg hadde avsluttet en vandring mellom maleriske landsbyer sammen med tolv fotturister fra flere land. De lå på den mest trafikkerte ruten den gang mellom den gamle og den nye hovedstaden. Shoguner og samuraier beveget seg på hest og til fots på den grusete og noen steder brolagte veien. De gamle gjestgiveriene og noen av spisestedene ligger der fortsatt for å ta imot pilegrimer og turister.

LES MER: Intervju med Kjøllesdal.

Harde krav

Brått var jeg tilbake i den rastløse moderne tiden der vi tilbakelegger avstander på bakken i en fart som kan konkurrere med fly. Mannen i nabosetet dupper stadig av. Han mumler noe der han sitter med øynene lukket. Strekningen Tokyo, Kyoto og Osaka reiser han flere ganger hver måned. De snaue tre timene lyntoget bruker på de femti milene utnytter han til å hvile mellom hektiske møter, forstår jeg.

«Barna mine hjemme i Tokyo har ikke sett meg på flere uker. De sover vanligvis under hver sin dyne på mattegulvet når jeg lister meg inn til dem om kvelden», sier mannen når vi kommer i snakk. Harde konkurransekrav styrer de fleste av dagens gjøremål.

Den lydisolerte og behagelige kupéen på Shinkansen demper følelsen av jagende fart gjennom terrenget. Vognen er bortimot full. Det går et tog med over 1.300 passasjerer om lag hvert kvarter hele dagen i begge retninger mellom disse ­byene. Fuji-toppen er ute av syne i disen i løpet av et par minutter. Dette hellige fjellet hadde fortjent en rolig og meditativ pilegrimsvandring, tenker jeg, heller enn denne hektiske og ­respektløse farten mellom sydende metropoler.

Jeg ser for meg ansiktene deres ute i landskapet.

LES OGSÅ: Få kristne etter 70 års Japan-misjon

Mor og far

Toget iler forbi grå industribygg, boligområder med klestørk i bakgården, en skoleplass der elevene står oppstilt i svarte uniformer. Jeg ­hører bare den jevne duren av super­ekspressen i fullt driv mot neste stasjon. Et shinto-tempel ligger fredelig oppi en åsside bak en rød portal. Lange brospenn bærer oss over en grunn, bred elv med brunt vann som flyter mellom grå sandbanker.

Ansiktene jeg ser for meg tilhører mor og far.

Jeg husker deres blikk. De ville folk vel. Øynene røpet samtidig en avventende holdning: Hva kommer rundt neste sving som vi må ta stilling til i denne krevende kulturen?

Mine foreldre var i Japan fordi de var misjonærer.

Nytt språk

De ønsket å bruke tid på så mange, både mennesker som ønsket deres oppmerksomhet og de som var ­sjenerte i samvær med utlendinger. Mor og far strevde med å gjøre seg forstått slik de gjerne ville. De var ikke fornøyd med at folk bare fikk omtrentlig peiling på hva de ønsket å si. De var opptatt av nyansene, ønsket å få fram dybden i det de hadde på hjertet. Men de hadde ikke språk til å uttrykke alt de ville.

Dette var andre gang de måtte lære seg et nytt språk. De kom hit fra Kina der de ikke kunne fortsette som misjonærer på grunn av de politiske omveltningene. ­Japansk går for å være et spesielt vanskelig språk å lære. Også japanerne strever­ med det. Utlendinger som har bodd i ­Japan i årtier sliter fortsatt med å knekke de finslepne språklige kodene, finne de riktige høflighetsformene, danne setninger slik at ordene ikke bare tilfredsstiller grammatikkens krav, men formes til et hjertespråk som åpner opp for vennskap og vekker tillit. Det er et savn når du blir stående bare med overflatiske fraser.

Det var ikke bare språket som virket ugjennomtrengelig. Japanere reagerer ofte med indirekte svar når spørsmålene oppleves som brysomme å besvare. Du skal ofte kunne lese en god del mellom linjene for å forstå hva japanere egentlig vil si.

LES OGSÅ: Tidligere misjonær: – Normisjon har gjort en god deal

Et nytt hjem

Et motgående ekspresstog farer forbi og blokkerer utsikten. Så titter det fram en liten innsjø som speiler skyer mot blå himmel. Vannflaten gir en forretningsmulighet: Utleie av ­robåter og vannsykler som ligger fortøyd langs en brygge pyntet med vimpler i alle farger.

Ved enden av brygga ligger en liten kafé. Men dette er en grå hverdags­ettermiddag og få mennesker etterspør en tur på innsjøen. Japanere foretar ofte sine aktiviteter i flokk, og det skjer vanligvis på fritiden i helgene. Da oppstår køen for å leie båt og høyt­talerne på utleieboden kringkaster livlige ­japanske slagere.

Det var til dette samfunnet foreldrene­ mine kom i 1950.

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Nyheter