Vinens mirakel

av Alf van der Hagen

Jesu gjorde sin første offentlige opptreden da han forandret vann til kvalitetsvin i et bryllup i landsbyen Kana, nord for Nasaret. Lesere av denne avis vil vite at han med dette forespeilet sin siste felles handling før korsfestelsen, som var å dele vin med disiplene sine.

«Menneskesønnen er kommet, han spiser og drikker, og dere sier: ‘Se, for en storeter og vindrikker, venn med tollere og syndere!’» sier Jesus senere om seg selv i Lukas 7,34. Her tror jeg den norske oversettelsen er forsiktig, og at det er dekning for å bruke både «fråtser» og «drukkenbolt».

En urettferdig baksnakking, men han kom ikke unna at han forvandlet seks tønner vann til den fineste vin i det uforglemmelige bryllupet. Med sin mor tilstede! Hver av tønnene rommet to eller tre anker, står det, det tilsvarer 77 eller 116 liter. Omtrent 600 liter til sammen, altså. Ganske er mye vin til én fest. Men så kom han da også for å gi «liv og overflod» (Joh 10,10).

LES OGSÅ: Munkene i Trøndelag vet hva de driver med

Dype røtter

Hva slags vin kan de ha drukket der i Kana? I dag lages det fortsatt kvalitetsvin ved foten av Tabor-fjellet øst for Nasaret. Ikke langt unna, i Tagbha der Jesus mettet de 5000, produserte benediktinermunker en god hvitvin inntil for noen år siden.

Det er et faktum at Det hellige land, altså dagens Israel, Palestina og deler av Jordan og Libanon, er et av historiens tidligste steder for vinproduksjon. En autoritet på vinens arkeologi, Patrick McGovern skriver i boken Ancient Wine (2003) at ville druestokker (vitis sylvestris) vokste ved den sørvestlige kysten av Galileasjøen i epipaleolitisk tid for nesten 20.000 år siden, mens det finnes spor av den dyrkede vindruen (vitis vinifera) fra kobberalderen (chalkolithikum) for mer enn 5000 år siden.

Jesus var selvsagt vel kjent med vinsymbolikken i de jødiske helligskriftene. I Jesaja kapittel 5, «Sangen om Herrens vingård», er Gud beskrevet nettopp som en vinbonde; en som gjør alt han kan for å sørge for at vinstokkene bærer best mulig frukt, på samme måte som han vokter over sitt folk i Israel og Juda: «For vingården til Herren over hærskarene, det er Israels hus, og menneskene i Juda er hans kjæreste hage.»

LES OGSÅ: Salt og pepper er en klisjé. Men hva med sukker og pepper?

Og i det forferdelige domskapitlet hos samme Jesaja, «Hevnens dag», er Gud ikke lenger vinbonde, men en som knuser sine fiender lik en rasende druetråkker som tramper frukten så hardt at drakten hans blir tilsølt:

«I vinpressen tråkket jeg alene, ingen av folkene var med meg. Jeg tråkket på dem i min vrede og trampet dem ned i min harme. Saften deres sprutet på klærne mine, hele drakten min ble tilsølt ... Jeg trampet folkene ned i min vrede og knuste dem i min harme, og blodet deres lot jeg renne til jorden.» (Jes 63,3 og 6)

Det samme bildet på vrede finnes igjen i Bibelens siste bok, om Guds dom: «‘Send ut din skarpe sigd og høst inn drueklasene på jordens vinmark! For nå er druene modne.’ Engelen lot sigden gå over jorden, høstet druene på jordens vinmark og kastet dem i Guds vredes store vinpresse. Utenfor byen ble vinpressen tråkket, og blodet fløt fra vinpressen ...» (Åp 14,18–20)

LES OGSÅ: Vin i Bibelen er et svært kapittel, ja, faktisk verd en egen bok

Treet

Jesus, derimot, sammenlignet seg selv, ikke med vinbonden eller vintråkkeren, men med selve vintreet: «Jeg er det sanne vintre, og min Far er vinbonden. Hver gren på meg som ikke bærer frukt, tar han bort, og hver gren som bærer frukt, renser han så den skal bære mer ... Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt.» (Joh 15,1–2 og 5)

Og til slutt, idet han innstifter det som er blitt nattverden i de kristne kirkene, identifiserer Jesus seg ikke bare med vintreet, men med selve frukten, druen og vinen: «Og han tok et beger, takket, ga dem og sa: «Drikk alle av det! For dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange så syndene blir tilgitt. Jeg sier dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne frukten av vintreet før den dagen jeg drikker den ny sammen med dere i min Fars rike.» (Matteus 26,27–29)

Det var ikke bare til sine disipler Jesus sa han var brød og vin for menneskene. Budskapet kom han for første gang med foran en folkemengde i Kapernaum på nordsiden av Galileasjøen. Ifølge Johannes 6 skjedde det dagen etter han hadde mettet de 5000 med brød og fisk og gått på vannet for å stilne stormen:

«Jødene murret mot ham», står det i vers 41. Men «Jesus sa da til dem: ‘Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens kropp og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere. Men den som spiser min kropp og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag. For min kropp er sann mat, og mitt blod er sann drikk. Den som spiser min kropp og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham.’» (Joh 6,53–56.)

Har vi ikke hørt dette før? Fantes det ikke tidligere også en gud som var sønn av en gud og en dødelig kvinne, som dør og kommer tilbake til livet, som er symbolisert ved vinstokken som hvert år fornyer seg selv? Tilbederne av denne guden drakk hans blod (vinen), men det var for å komme i rus og ekstase. I det gamle Hellas var det kvinnene som ledet an i orgie-lignende fester kalt «dionysier», mens skikken ble overtatt i romernes «bakkanaler». Mer om Dionysos og Bacchus, grekernes og romernes vinguder, i neste artikkel.

[ Les mer fra spalten «Grønne enger» ]