«Dette kan nok verke svært nynorsk for ein/ei som skriv bokmål til vanleg og som ønskjer å prøve seg på nynorsk utan å meistre det heilt.»
Beskjeden kom i en epost sist jeg prøvde å skrive en artikkel på nynorsk i denne avisa. Det begynner å bli en god stund siden.
Rødpenn
Jeg tør ikke engang gjengi hva jeg hadde gjort feil, men jeg lover at jeg har lært. Jeg føler meg egentlig veldig flink når jeg endelig tør å skrive noe på nynorsk. Tenker at nå blir nynorskbrukerne glade for å se at jeg i det minste prøver. Jeg liker jo nynorsk, og ikke engang på den nasjonalromantiske og «det er så fint i dikt»-måten. Jeg kan for eksempel ikke forestille meg hva hovedpersonen i Elena Ferrantes Napoli-kvartett, Vesle-Lena, skulle bli kalt på bokmål.
Flere kollegaer rapporterer om det samme: Når du som bokmålbruker prøver på nynorsk uten å være helt trygg, får du fort rødpenn i postkassa dagen etter. Nynorskpolitiet er årvåkne og gir deg tydelig beskjed om hvilke feller du har gått i. Det er ikke alltid det hjelper å få korrektur fra en nynorskbrukende kollega, heller. Det finnes alltid noe mer å rette på.
Tilbakemeldingene er selvfølgelig godt ment, men nynorskpolitiet gir deg ikke veldig lyst til å prøve igjen.
LES OGSÅ: Tre av fire unge forlet nynorsken
Naturlig
For noen år siden intervjuet jeg språkprofessor Rolf Theil, som argumenterte tungt for at alle som kommer fra samme område som både han og jeg – altså Grenlandsområdet – burde skrive nynorsk. Ifølge Theil har dialekta mi og nynorsk så mye til felles at til og med unntakene i verb- og substantivbøyingene er like.
Det hadde vært gøy å kunne veksle sømløst mellom de to målformene (en gang skrev jeg målføre i stedet for målform, den feilen har jeg lært av). Jeg som til og med er en ihuga tilhenger av a-endinger. Men jeg tør ikke konvertere. Jeg orker ikke å bli irettesatt av nynorskpolitiet hver gang jeg gjør en feil.
Du må gjerne kalle meg feig.