Ber utvalg si om prester bør få plikt til å varsle barnevernet

– I Barnekonvensjonen har Norge forpliktet seg til å treffe alle tiltak for å forebygge vold, overgrep og omsorgssvikt. Hvorfor har da verken prester eller dommere opplysningsplikt til barnevernet, spør Elisabeth Gording Stang ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Førsteamanuensen ber nå barnevernlovutvalget vurdere om loven må endres slik at alle ansatte i trossamfunn må melde ifra til barnevernet – også prester.

– I dag blir barn gående uten hjelp, sier hun.

De mange pliktene

Vårt Land har nylig skrevet om folk som heller søker hjelp hos trossamfunn enn det offentlige.

Onsdag skrev vi at prester tolker taushetsplikten for strengt, ifølge en ny doktorgrad. Mange er usikre på forholdet mellom taushetsplikt og såkalt avvergeplikt, fortalte Presteforeningens leder.

Avvergeplikt er plikten alle har til å hindre en pågående straffbar handling av en bestemt alvorlighetsgrad. Den trumfer all taushetsplikt.

LES OGSÅ: Nå skal prestene lære om barnevernet

Stang spør seg om avvergeplikt er nok for prestene. Den dekker ikke alvorlig omsorgssvikt eller at barn nektes medisinsk behandling, slik opplysningsplikten til barnevernet gjør. Ei heller alle typer vold mot barn.

– Regelverket beskytter ikke barn utsatt for omsorgssvikt og vold godt nok, sier hun.

– Skrifteboksen er hellig

Stang tramper inn i det helligste for den katolske presten Haavar Simon Nilsen. Han ville ikke meldt ifra om noe han hørte under et skriftemål – selv ikke om det utløste avvergeplikt.

– Jeg mister kappe og krage om jeg avslører noe, sier Nilsen.

LES OGSÅ: Prester varsler ikke

Skriftemål er et sakrament. Uten taushetsplikt vil ikke en synder kunne bekjenne sine synder og motta «Guds usynlige nåde».

– Det er en ren tapssituasjon, sier Nilsen.

For uten en absolutt taushetsplikt ville kanskje aldri slike opplysninger kommet fram, påpeker han.

Presten har ikke slik taushetsplikt utenfor skrifte. Han understreker at han i alle tilfelle har et stort ansvar for å følge opp personer som bekjenner alvorlige forhold.

Gulrot fremfor pisk

Sekretariatsleder i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL), Anne Sender, er usikker på om religiøse ledere i det hele tatt får vite om forholdene Elisabeth Gording Stang sikter til.

– Det er nok trossamfunns barnehager, religiøse skoler og kvinnegrupper som fanger opp slikt, sier Sender.

Her kan ansatte ha opplysningsplikt til barnevernet. Det er for eksempel tilfelle i barnehager.

Sender har større tro på arbeid med kompetanse, bevissthet og rutiner i alle deler av et trossamfunn fremfor at også religiøse ledere får opplysningsplikt.

– Både administrative og religiøse ledere fullfører lederkurs ved Det teologisk fakultet i Oslo. Der jobber de mye med dette.

LES OGSÅ: Minoriteter bruker ikke familievernet

Sender tror det er taushetsplikten ved sjelesorg og skrifte som gjør det vanskelig bare å si ja til opplysningsplikt.

– Akkurat her er avvergeplikten tilstrekkelig, sier Sender, som mener mindre inngripende tiltak kan gjøres.

– Det er ingen sikker mekanisme for barnets del?

– Det tror jeg ikke du får uansett. Summen av tiltak teller, sier Sender.

Forsiktig skepsis

Fungerende preses i Den norske kirke, biskop Halvor Nordhaug, har ingen formening om det er behov for en opplysningsplikt.

– Så vidt jeg forstår holder avvergeplikten, men jeg vet ikke om den etterleves skikkelig. Det sitter i ryggmargen at taushetsplikten er nærmest absolutt, sier han.

LES OGSÅ: Han gir norske skilsmisser islamsk godkjentstempel

Så langt Nordhaug kjenner til «skal avvergeplikten omfatte også alvorlige forhold som gjelder barns liv og helse».

– Stang mener den ikke er god nok sett opp mot Barnekonvensjonen?

– Det har jeg ikke kunnskap nok om, sier Nordhaug.