Gammel tradisjon å plyndre

Titusbuen er lagelig plassert ved Via sacra på Forum Romanum, og viser et utvalg av romernes tyvegods etter plyndringen av Jerusalem i år 70. Vi ser blant annet Menoraen, den sjuarmede lysestaken, fra tempelet. Krigføring var en delvis akseptert metode for å skaffe seg inntekter og formue, og de siste ukene har det strømmet inn meldinger om at IS, Den islamske staten, har solgt verdifulle gjenstander da museet i Mosul ble ødelagt.

Ninive

Mosul ligger ved Tigris, rett bortenfor kan du se ruinene etter Ninive og her var hovedstaden i Nord-Mesopotamia. Hva er det så som har hendt i byen mange mener er tiltenkt en sentral framtid i en ny, kurdisk stat? Jo,

Den islamske staten har solgt tallrike, verdifulle klassiske statuer. Det er naturlig å tenke seg at de islamske krigerne ikke har behov for klassiske statuer, men har en glødende etterspørsel etter våpen og ammunisjon. Krigen skaper nye behov, nye prioriteringer.

Det ser ikke slik ut, men det som har skjedd i Mosul og andre steder, er faktisk en slags islamsk kulturdebatt.

LES OGSÅ: Stjålne kulturskatter betaler IS-krig

Mange muslimer, og tidligere også mange kristne, var negative til bruk av bilder i religiøse sammenhenger. I 726 innførte kirken et forbud mot bilder og dermed brøt den store billedstrid ut. Det ble omsider seier for billedtilhengerne, som begrunnet sitt syn med at bilder var nyttige for dem som ikke kunne lese og skrive. Så lett ville ikke muslimene ta på saken.

Buddha

I spente situasjoner kan det fort gå galt, da forsvinner ofte respekten for andres meninger. Og er det noen som husker Bamiandalen i Afghanistan? Der sto en 53 meter høy Buddhastatue som Taliban sprengte i 2003, den var liksom et vemodig minne om at Buddha en gang hadde mange tilhengere på disse kanter.

Den digre statuen var merket av gamle sår, men sprengstoffet er blitt bedre med årene. Sprengningen var resultatet av at mullah Omar ville fjerne alle billedframstillinger fra Afghanistan.

Mullaen var Talibans leder i Afghanistan, og han gjorde et sterkt inntrykk på tilreisende journalister når han viste fram landets statskasse som lå i en koffert mullaen hadde under sin seng.

Parthenon

Dette er en vanskelig sak som det hersker stor uenighet om, og vi må i alle fall tilbake til Thomas Bruce Elgin, sjuende jarl av Elgin. Han var skotsk offiser, diplomat og kunstsamler, og han inngikk en avtale med sultanen i Konstantinopel om å rydde opp på Akropolis i Aten.

I avtalen står det tydelig at jarlen hadde anledning til å ta med seg steiner med innskrifter og skulpturer, og slik gikk det altså til da Parthenonskulpturene og mye annet havnet i British Museum i London.

Få saker har vært så grundig diskutert som dette, og meningene er delte. Rasende grekere vil ha skattene tilbake mens andre mener det var fint at jarlen ordnet opp, hadde han ikke gjort det, ville steinene blitt brukt til veifyllinger og liknende.

Negertiti

Verden er full av gjenstander som er havnet på steder der de ikke skulle vært. I fjor kom jeg meg endelig fram til museet i Berlin der fru farao Nefertiti var trygt plassert, med væpnet vakt. Flere ganger labbet jeg bort, og det var noe vakkert og spennende med dette egyptiske hodet og tilhører egentlig ikke dét menneskeheten? For meg er det helt greit at tysk politi inntil videre passer på det.

Det finnes også en tysk versjon av Elgins skulpturer, og det er Pergamonalteret i Berlin. Det er gravd fram i oldtidsbyen Pergamon i Mysia, nordvest i Lilleasia. Arkeologene startet gravingen i 1876 og de er ennå ikke ferdige. Det var i denne byen de oppfant pergamentet, renset og tørket skinn av esel, svin eller kalv som utkonkurrerte papyrus.

Pergamonalteret står midt i Berlin, ikke så langt fra rytterstatuen av Fredrik den store, og når vi går forbi kan vi høre hans lave stemme: «Hvorfor brukte de ikke metallet til noe nyttig, til kanoner?»

Men tyskerne har passet godt på alteret fra Pergamon, det samme kan vi ikke si om Allahs ivrigste krigsmenn. I denne del av verden har det vært mange maktskifter, og de som fyller Kairos gater ser kanskje ikke på seg selv som pyramidebyggernes etterkommere. Dagens innbyggere av Bagdad har ingen varme tanker om Aleksander den store.