Rasisme er USAs arvesynd

Rasisme er USAs arvesynd. Nasjonen ble grunnlagt som et hvitt samfunn ved hjelp av nesten-folkemord på landets opprinnelige befolkning og slaveri for en annen rase, skriver den kristne aktivisten Jim Wallis. Han mener dette mener han fortsatt preger USA - og at det krever et oppgjør.

Wallis har siden 1975 ledet Sojourners, et evangelisk kristent fellesskap i Washington DC. I motsetning til mange hvite evangelikale kirker, har Sojourners engasjert seg på den politiske venstresida med kamp mot fattigdom, rasisme og krig.

LES MER: Ber for Obama

Det hvite Amerikas frykt for at de skal komme i mindretall har preget årets presidentvalg og er mye av forklaringen på oppslutningen om Donald Trump.

Wallis mener USA nå står ved et vendepunkt. I boka America's Original Sin. Racism, White Privilege and the Bridge to a New America maner han hvite amerikanere til å finne veien til et nytt Amerika uten rasisme.

LES OGSÅ: Hvordan kan konservative kristne forsvare å stemme på Donald Trump?

En synd

Det kan virke paradoksalt å snakke om rasisme åtte år etter at USA fikk sin første svarte president og 50 år etter at borgerrettighetsbevegelsen vant fram og fikk fjernet raseskillet fra landets lovgivning.

Men Wallis mener det fortsatt ikke er tatt noe fundamentalt oppgjør med forestillingen om hvit overlegenhet. Han mener det er nødvendig å gi rasismen det navnet den fortjener: En synd.

– Rasisme har sin rot i synd. Det går dypere enn politikk, pekefingre eller utskjelling. Vi kan bare komme til rette med det hvis vi kommer oss til et dypere moralsk nivå. Det krever en åndelig og moralsk forandring. Synden må bli navngitt, avslørt og forstått før den kan bli angret, skriver han.

LES MER: De fattige i valgkampen

Første betingelse for å omvende seg fra synd, er å nevne synden med sitt rette navn - å gjøre den konkret, mener han.

– Rasisme må bli benevnt som en pervers synd, som rammes av kjernen i evangeliet. Enkelt sagt, så går rasisme på tvers av hensikten med Jesu død: Forsoningen på korset. Den benekter hovedhensikten med kirken: Å bringe sammen i Kristus de som har vært skilt fra hverandre, skriver Wallis.

Smalt syndsbegrep

Men når man bruker ordet synd, er det viktig med en rett forståelse av begrepet. Det handler ikke bare om individuell moral. Det handler også om samfunnsstrukturer og kollektive holdninger.

Dessverre har kirkene for en stor del forkynt et altfor smalt syndsbegrep, mener Wallis. Han forteller om sin oppvekst i en lavkirkelig hvit menighet i Detroit. Byen ble i 1967 herjet av alvorlige raseopptøyer. Men i menigheten var det aldri snakk om å kalle rasisme synd. I stedet ble ulydighet mot myndighetene fordømt. Når man snakket om synd, handlet det oftest om sex.

– Definisjonen av synd er blitt privatisert og individualisert i mange av våre kirker, skriver presten Wallis.

LES OGSÅ: Kirker tar oppgjør med rasisme

«Jeg er ingen rasist», vil svært mange hvite si ­dersom de blir konfrontert med anklager om ­rasisme i det amerikanske samfunnet. Det er derfor det er nyttig å bruke begrepet synd, mener Jim Wallis.

For, som Bibelen sier, alle har syndet. Rasismen gjennomtrenger USA, og dermed preger den alle, også de som mener seg fullstendig fri fra den.

– De fleste hvite mennesker føler seg ikke som rasister. De er ekte motstandere av de åpne uttrykkene for rasisme som man av og til fortsatt opplever. Men vi må se dypere inn i oss selv - noe man må kunne forvente av folk som legger vekt på samvittigheten, skriver han.

Hvit overlegenhet

Det amerikanske samfunnet ble grunnlagt på de hvites privilegerte stilling, og den historien preger fortsatt samfunnet.

– Selv om verken vi eller våre familier hadde noe med overgrepene som ble gjort i USAs historie, har alle hvite mennesker høstet fordelene av dem. Samme hvem du er, hvor du bor, hvordan du oppfører deg, selv om du er en aktivist i kampen mot rasisme, så kan du aldri unnslippe de hvites privilegier, dersom du er hvit, skriver Wallis.

Mange amerikanere vil mene at kampen mot rasismen ble vunnet for 50 år siden, da raseskillet ble fjernet fra lovene, det ble forbudt å diskriminere på grunnlag av rase, og det ble innført ordninger som i noen sammenhenger favoriserte fargede.

LES OGSÅ: «Jeg har en drøm»

– Mange hvite mener disse seirene i lovgivningen har avgjort saken, og de spør hva mer det egentlig er de svarte vil ha, skriver Wallis og medgir at mye er forandret, både i hvites holdninger og i de svartes muligheter.

– Men det som ikke har forandret seg er den systematiske og gjennomtrengende rasismen i livsbetingelsene for det mange kaller den svarte underklassen. Dype raseskiller eksisterer fortsatt, skriver Wallis - og viser til store mengder statistikk som viser at inntekt og sysselsetting i høy grad henger sammen med rase.

– At svarte og brune mennesker i uforholdsmessig grad er plassert i de laveste økonomiske lag, er et vedvarende bevis for rasisme, skriver han.

LES OGSÅ: – Han snakker motbydelig, sier Mike Pearson. Likevel stemmer presten på Donald Trump.

Fordommer og makt

Rasismen i USA skulle gi en begrunnelse for utryddelsen av indianerne og for negerslaveriet.

– Historisk sett hadde rasismen sin opprinnelse i dominans og skaffet den sosiale begrunnelsen og filosofiske rettferdiggjørelsen for å nedvurdere, nedverdige og utøve vold mot andre mennesker på grunnlag av deres hudfarge, skriver Wallis.

Selv om slike utslag av rasisme stort sett er utryddet, er den grunnleggende strukturen fortsatt til stede: Rasisme er kombinasjonen av fordommer og makt.

– Hjertet i rasismen var og er økonomisk. Men røttene og resultatene er også kulturelle, psykologiske, seksuelle, religiøse og politiske. På grunn av 246 år med slaveri og 100 år med diskriminering, er det ikke noe område i relasjonene mellom svarte og hvite i USA som er fri fra rasismens arv, skriver Wallis.

LES MER: Fortsatt raseforskjeller

Han mener at hvite amerikanere må ta inn over seg at de lever i et rasistisk samfunn. Personlige holdninger er ikke nok, for rasismen er mer enn personlig.

– Like så sikkert som svarte lider i et hvitt samfunn fordi de er svarte, har hvite fordeler fordi de er hvite. Og hvis hvite har høstet fordeler av et rasistisk system, er det vår plikt å forandre det, skriver Wallis.

Omvendelse

Hva gjør man så med synden når den er erkjent? Jo, man må bekjenne og omvende seg, sier pastor Wallis. Og ­omvendelse er mye mer enn å be om unnskyldning eller si at man angrer og er lei seg.

– Ordet som brukes for omvendelse i Nytestamentet, er det greske ordet metanoia. Det betyr forvandling. Det er å slå inn på en ny sti med et nytt kompass, skrive Wallis.

Omvendelse er ikke først og fremst ord og følelser. Det er handlinger, konkrete handlinger for å skape virkelig forandring. Det er hva resten av boken handler om.

LES MER: Setter ord på sinnet

For det første må hvite dø bort fra sin hvithet. Det vil si å ta et oppgjør med alle former for hvit overlegenhet. Det er ikke så enkelt, fordi svært mye av dette er ubevisst.

– Privilegier for hvite er normalsituasjonen i USA. Det er normalt for hvite i USA å forvente privilegier, selv om de ikke tenker på dem som det, skriver Wallis.

Han sier at det normale er å betrakte USA som et hvitt samfunn, og at raseproblemene er minoritetenes problemer.

– Hvithet er både en ideologi og en avgudsdyrkelse. Rasismen i USA er rotfestet i vår identitet som hvite. Bare ved å dø moralsk fra vår falske identitet som hvite mennesker kan vi bli levende i vår egentlige identitet som mennesker, skriver Wallis.

Med det mener han ikke at man skal bli fargeblind, men tvert om at man skal anerkjenne og glede seg over at det finnes et mangfold ulike mennesker. Dessuten skal ingen defineres bare ved hvithet eller svarthet. Også de som vi er opplært til å se som hvite mennesker, er av ulike opprinnelser. Kategorien hvit er noe tillært som er blitt til for å forsvare privilegier, mener Wallis.

Fordommer

Fordommer er noe man lærer, men så lenge det er en ubevisst læring, er vi ikke klar over dem. Derfor må vi bli bevisst våre fordommer. Da kan vi også forandre dem.

De ubevisste fordommene er ikke minst viktig når det gjelder politivold og kriminalitet. Når fargede har mye større sjanse for å bli stanset av politiet og mye større sjanse for å bli arrestert, henger det ofte sammen med ubevisste fordommer om fargede mennesker, mener Wallis.

Det beste middelet mot fordommer er rett og slett å lære hverandre å kjenne. Når vi lytter til hverandres fortellinger, skaper det forståelse.

Derfor er det et stort problem at USA er så rasemessig segregert. For en stor del bor folk i rasemessig ensartede nabolag.

Dette er en grunn til at Sojourners, som i utgangspunktet var et hvitt fellesskap, flyttet inn i en av de svarte bydelene i Washington DC for 40 år siden.

«Vi er aldri så segregerte som søndag formiddag», sa Martin Luther King for 50 år siden, og det har i liten grad forandret seg. Amerikanske kirker er nesten utelukkende rasemessig ensartet. Men dermed er kirkene med på å sementere rasismen i stedet for å omvende seg fra den.

– Kirken har en profetisk rolle å spille. Et fellesskap av troende som bestemmer seg for å bestå av mange raser og lykkes med det, vil kunne lede samfunnet i rett retning, skriver Wallis.

Lederskap

USA er i ferd å forandre seg. De hvite er snart ikke lenger majoriteten, men vil være en av mange minoriteter. Dette skaper frykt hos mange hvite - en frykt som ikke minst har kommet til syne i årets presidentvalg.

– Denne store forandringen kan føre til mer konfrontasjon og konflikt. For at det skal bli en positiv forandring, må vi ha ledere som velger fellesskap framfor kaos, skriver Wallis.