Verdidebatt

Kanskje biskopen trenger en realitetsorientering?

Det er ganske utdatert av biskop Atle Sommerfeldt å se for seg Den norske kirke i en hovedrolle som forvalter av det noe pompøse «nasjonens historiske og kulturelle røtter».

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Bente Sandvig

Spesialrådgiver i Human-Etisk Forbund og tidligere nestleder i Stålsettutvalget

Jeg kan forsikre Sommerfeldt om at HEF er rimelig godt orientert om utvikling og realiteter når det gjelder tro og livssyn i det norske samfunnet. Både om tilhørighet og oppslutning om sentrale elementer som tro og bekjennelse.

Mer mangfold

Det er riktig at pionerene som startet forbundet på 1950-tallet, så for seg en utvikling der religion etter hvert ville vike plassen ettersom opplysning og vitenskap vant fram. Jeg kan melde at vi siden den gang har fått med oss at verden ble langt mer mangfoldig og komplisert: Samtidig som sekulariseringen vinner fram og andelen ikke-troende stadig øker i samfunnet og også innad i Dnk, har vi fått nye religioner og livssyn å forholde oss til. Parallelt øker også mangfoldet innad i de ulike trossamfunnene: Fra de mest liberale til de mest konservative og ortodokse tolkninger.

LES INNLEGGET SOM STARTET DEBATTEN: Religion er kommet for å bli

Dnk har ingen hovedrolle

Derfor har da også HEFs livssynspolitiske program lenge vært en sekulær stat som ramme om et pluralistisk samfunn. Vi har lenge vært aktive pådrivere for likebehandling som grunnlag for livssynspolitikken. Jeg reagerer når Sommerfeldt fortsatt bare snakker om religionen og kirken i bestemt form entall. Og jeg gjentar at jeg ikke ønsker kirken, Den norske som «nasjonalkirke» eller «folkekirke» i «en institusjonell forvalterrolle» i vårt samfunn. Det er ganske utdatert å se for seg Dnk i en hovedrolle som forvalter av det noe pompøse «nasjonens historiske og kulturelle røtter» eller av samtidens livssynsutfoldelse.

Mange bidrar

Religiøs eller livssynsmessig infrastruktur er vi mange som bidrar til, mens Sommerfeldt bare synes å se Den norske kirke. Frikirkene, andre tros- og livssynssamfunn, Samarbeidsrådet og dialoggrupper er en del av dette mangfoldet Sommerfeldt synes å ignorere. Både deskriptivt, rent sosiologisk – og normativt gjennom at dette nettopp er ønsket av staten, gjennom en aktivt støttende livssynspolitikk hvor Dnk er en av mange aktører.

Pilene peker nedover

Religion og livssyn vil være så sentralt i det norske samfunn som oppslutningen om og deltakelsen i tros- og livssynsaktivitet uttrykker. Verken mer eller mindre. Sommerfeldt kommenterer fortsatt ikke det faktum at de fleste pilene peker nedover når det gjelder oppslutning og deltakelse for Den norske kirke. Det er et sosiologisk faktum. Den raskest voksende gruppen i Norge, er innbyggere som ikke er medlem av noe registrert tros- eller livssynssamfunn. Innad i Dnk er det stadig færre som svarer at de tror på selve kjernen i kirkens budskap.

BENTE SANDVIG TIL BISKOPEN: «Folkekirken» som nasjonens religiøse infrastruktur? Nei takk!

Realitetsorientering

Den dagen normen er ikke å døpe sine barn, vil rimeligvis Dnk få en annen rolle enn den hadde da dåp var normen og nær sagt alle innbyggere hørte til kirken. Det ser ut som om Sommerfeldt ikke tar dette innover seg, siden han fortsetter å snakke om at religion i bestemt form entall er kommet for å bli. Det er ikke selvsagt at religion og religiøs tilhørighet vil fortsette å være sentralt i det norske samfunn, selv om biskopen ønsker det. Kanskje det er biskopen selv som trenger en realitetsorientering?

Hele ideen om en nasjonalkirke burde strengt tatt være noe vi har lagt bak oss ved å løse opp i den tette koblingen mellom stat og majoritetskirke.

Identitetspolitikk

For øvrig kommenterte jeg at det synes som om Sommerfeldt ønsker to ulike ting jeg mener fort kan vise seg å stå i motsetning til hverandre:

En nasjonalkirke som er en «sentral bærer av en nasjons historiske og kulturelle røtter» - og en progressiv kraft som til dels står i opposisjon til makthavere og myndigheter er ikke ubetinget enkelt å forene.

Sommerfeldt gir meg rett i at majoritetskirker kan falle for fristelsen til å opptre hegemonisk, diskriminerende og ekskluderende. Polen er et nærliggende eksempel der kirken som nasjonalkirke nettopp brukes identitetspolitisk. Jeg har rost Dnk for hittil ikke å la seg bruke slik, men hele ideen om å ville være en nasjonalkirke som forvalter kulturarvEN, gjør at man nærmer seg. Folkekirkebegrepet er også krevende fordi det kan forstås som at folket og kirken er ett.

Viktige utfordrere

I tillegg må jeg få minne om at det vi oppfatter som verdifullt og bra både historisk og i samtid, har mange kilder, og mye av det vi setter pris på er blitt til nettopp ved å utfordre kirkemakt. Frikirkene, fritenkere, arbeiderbevegelsen, kvinnebevegelsen, LHBT-bevegelsen for å nevne noen viktige aktører. Alle har de bidratt til å humanisere samfunnet og etter hvert også den evangelisk-lutherske majoritetskirken i Norge.

LES OGSÅ: Sturla Stålsett mener han vant: – «Det livssynsåpne samfunn» blir nå ­gjeldende norsk politikk

LES OGSÅ: Slik håper Erna Solberg på rødgrønn støtte til Ropstads tros- og livssynspakke

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt