Atle 
Sommerfeldt

Biskop i Borg

Bente Sandvig kommenterer i Vårt Land den 28.10 mitt foredrag ved Bispemøtets åpning. Jeg er glad for at hun opplever det selvsagt at religion og livstolkning som inkluderer religiøs tilhørighet vil fortsette å være sentralt i det norske samfunn. Hvis det innebærer at også HEF avviser 1900-tallets ledende tese om at religionen vil forsvinne som følge av moderniteten, er det gledelig og en viktig realitetsorientering som jeg håper er representativt for Humanetisk Forbund.

Tidligere har ikke HEF vært en sterk og offensiv kraft i å motsi politiske bevegelser og opinionsledere som hevder i dagens ordskifte at religion er en privatsak. Sandvik må være kjent med at det synspunktet ikke døde med 1960-tallet, selv om realiteten aldri stemte med denne ideologien.

«Religiøs infrastruktur»

Jeg er selvfølgelig klar over at Stålsett-utvalget ikke forstår Den norske kirke som Norges «religiøse infrastruktur». Jeg knytter til Grunnlovens formulering «Norges folkekirke». «Religiøs infrastruktur» er et forsøk på å beskrive hvordan folkekirkens realitet kan beskrives og hvilken forpliktelse det gir. Sandvig betrakter «religiøs infrastruktur» som et normativ utsagn hun forutsettes å slutte seg til. Jeg bruker ikke begrepet slik.

«Religiøs infrastruktur» er betegnelse på den religiøse strukturen som er tilstede og tilgjengelig i alle lokalsamfunn, er sentral bærer av en nasjons historiske og kulturelle røtter, gir den vesentligste delen av befolkningen tolkningsrammen og stedet for livsritene og fremstår som en betydelig verdiformidler. Dette er ikke et normativt, men en deskriptiv realitet i de fleste samfunn og nasjoner.

LES OGSÅ: Tar man kirken vekk i Norge, etterlates et gapende hull

Realitetsorientering

En slik struktur kan ha ulik institusjonell forankring. I Polen er det Den romersk-katolske kirke, i Hellas den gresk-ortodokse, i Israel jødedommen og i Pakistan sunni-islam. Også i Norge og norske lokalsamfunn er dette en sosiologisk realitet, knyttet til Den norske kirke. Å erkjenne dette er et spørsmål om realitetsorientering.

Sandvig har rett i at det ligger en innebygd fristelse for de institusjonene som forvalter denne strukturen, til å opptre hegemonistisk, diskriminerende og ekskluderende. Det er derfor jeg har forsøkt å identifisere de forpliktelser en institusjonell forvalterrolle innebærer. Det kan virke som Sandvig langt på vei anerkjenner at Den norske kirke spiller en slik rolle i dagens Norge der religiøs og livssynspluralitet er forsterket de siste 50 årene.

Dnks bekjennelse

Disse forpliktelsene er knyttet til Den norske kirke som Norges folkekirke. Som kjent er Den norske kirke de siste 500 årene definert som «evangelisk-luthersk». Innholdet i denne definisjonen er Den norske kirkes bekjennelse, ikke det Sandvig karakteriserer som et tidstilpasset og allmenpolitisk program. Hvordan jeg forstår denne bekjennelsen formidler jeg først og fremst i prekener, tilgjengelig på kirken.no/borg.

LES OGSÅ: Stålsettutvalget har forsøkt å presse en enten/eller-forståelse på religionen

LES OGSÅ: Anmelderne hopper over halve boka til Solstad for å slippe brysomme spørsmål om Guds eksistens