Det var ingen selvfølge for 50 år siden at det i det 21. århundret ville bli nødvendig å utvikle en religionspolitikk i Norge. I den intellektuelle offentligheten var det et allment akseptert syn at religionen tilhørte fortiden og hørte hjemme i det personlige og private rom.

I det sosiologiske standardverket Det norske samfunn fra 1969 konkluderer likevel Thomas Mathiesen og Otto Hauglin slik: «Vi tror ikke at det norske folk vil utvikle seg til å bli helt religionsløst. Trosforestillinger og manifesteringsformer vil trolig endres, men neppe helt opphøre å eksistere».

Religion er normalen

Fortsatt ser verden slik ut: Religiøs tilhørighet er normalen i så og si alle lokalsamfunn i verden. I 2018 tilhørte 84 prosent av verdens befolkning og 80 prosent i Norge et religiøst trossamfunn, og Den norske kirke har flere medlemmer enn i 1969.

I denne konteksten må religionspolitikkens oppgave i Norge være å sikre og fremme religionsfrihet, ytringsfrihet og organisasjonsfrihet og bekjempe religiøs intoleranse. I dagens politiske klima med mistenkeliggjøring og hetsing av nye religiøse bevegelser og uttrykk, er dette også hos oss svært nødvendig. Vi ser stadig at radikal gudløshet, ofte betegnet sekularisme, truer religionsfriheten til ikke minst muslimer og jøder.

Men i Norge er det en enda større politisk utfordring hvordan vi skal håndtere religionens styrke og posisjon i en kultur preget av 1900-tallets overbevisning om at religionen ville forvises til det private og personlige rom som en overlevning fra gamle tiders forestillinger. I dagens Norge har religionen og religiøse aktører og hellige rom vist seg å ha bærekraft for mennesker og lokalsamfunn. Dette setter agendaen for en ny fase og gjør det nødvendig med en helhetlig religionspolitikk.

LES OGSÅ: Tar man kirken vekk i Norge, etterlates et gapende hull

Vannskille i religionspolitikken

Stålsettutvalgets oppgave ble på denne sammensatte bakgrunn å foreslå en helhetlig religionspolitikk. Løsningen innebar et vannskille i religionspolitikken i Norge og blir nå videreført i regjeringens proposisjon.

Utvalget formet begrepet «livssynsåpent samfunn». Det begravet det gamle nøytralitetsbegrepet og tok konsekvensen av at religion – og livssyn – hører hjemme i det offentlige rom. Utvalget og regjeringen fastsetter videre, i tråd med historiske og sosiologiske realiteter, at Den norske kirke er annerledes enn de andre tros- og livssynssamfunnene og at den derfor innenfor likeverdighetsprinsippet har en særstilling. Det svært viktige prinsippet om at «staten skal føre en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk» forankres i den nordiske samfunnsmodellen.

Skarp kritikk av Stålsettutvalgets definisjon

Den største svakheten i Stålsettutvalget er måten religionen defineres på. Utvalget skriver:

«Det kan være hensiktsmessig å definere livssyn slik at religion inngår som en type livssyn. En vil da ha religiøse livssyn og sekulære livssyn. Et livssyn vil bestå av det et menneske mener om de «største» spørsmålene i livet. Et religiøst livssyn vil som oftest innebefatte en tro på en guddommelig makt, mens et sekulært livssyn ikke vil ha en slik oppfatning. Livssyn vil ellers ha oppfatninger om menneskets plass i tilværelsen og en holdning til sentrale etiske spørsmål».

Kirkemøtet i Den norske kirke formulerte i 2013 en skarp kritikk av denne definisjonen: Komiteen mener at dette er et for reduksjonistisk syn på religion. Religion er blant annet også kultur – taus så vel som artikulert - riter, praksiser, tradisjoner, opplevelser, holdninger, emosjoner, sanselige erfaringer, normgrunnlag, verdisystemer og individuelle og kollektive identiteter. Utvalgets reduksjonistiske tilnærming til religion rammer ikke bare kristen religion, men også andre religioner. Komiteen mener at utformingen av en mer helhetlig tros- og livssynspolitikk må basere seg på en bredere religionsforståelse».

Fellesskap over hele landet

Mens Stålsettutvalgets definisjon trekker i retning av en individuell forståelse av tros -og livssyn med vekt på kognitive oppfatninger, er den klassiske definisjonen i Det norske samfunn mer saksvarende: «Menneskets opplevelse av det hellige, slik den defineres og reguleres ved kultisk handling». Denne definisjonen flytter fokus fra kognitive oppfatninger til opplevelse av mysteriet, fellesskap og praksis.

Begrepet «folkekirke» fanger dette. Når grunnloven definerer Den norske kirke som Norges folkekirke, må dette ikke forstås hegmonistisk mot andre, men som en erkjennelse av at religion og livssynsamfunn er noe mer enn en samling enkeltindivider med et kognitivt bestemt livssyn. Begrepet er derfor tjenelig for flere som ikke aksepterer en individualistisk, reduksjonistisk og privat forståelse av religion. En folkekirke/religion er et fellesskap som er til stede og tilgjengelig over hele landet, er en nasjonal kulturaktør og gir rammen for et betydelig antall borgeres livsritualer og etiske verdier.

Folkekirken har forpliktelser

Den norske kirke som folkekirke innebærer at hun kan sies å være nasjonens «religiøse infrastruktur». I min forståelse innebærer dette først og fremst forpliktelser. Noen eksempler:

– Overvåke at staten og folkelige bevegelser ikke henfaller til autoritær praksis og retorikk mot andre religioner.

– Avvise bruk av kirkens verdier og tro til diskriminering og ekskludering.

– Bekjempe den tradisjonelle norske assimileringstenkingen og fastholde at Norge fortsetter å være én nasjon på et bestemt geografisk område med ulike etniske og religiøse grupper i et kulturelt mangfoldig samfunn.

– Holde kirkerommene åpne for alle ved kriser og nød, lokalt og nasjonalt.

– Mobilisere mennesker, arenaer og undervisning for oppfyllelse av bærekraftmålene og de mange målsetningene for en god samfunnsutvikling for alle.

Solstad synliggjør 60-tallets tidsånd

Dag Solstad lar sin hovedperson Fjord i Roman 1987 synliggjøre 60-tallets tidsånd. Etter en omfattende utenlandsreise mange år senere, reflekterer Fjord slik:

«Til min forbauselse oppdaga jeg da at Menneskeheten, som en regel, er en religiøs art, som lever en tilværelse hvor Gud er sjølve fundamentet, det som i ytterste forstand og oftest på en helt sjølsagt måte gir menneskelivet dets egentlige dimensjon. De som unntaksvis bekjenner seg som stående utenfor religionen, står i en helt spesiell stilling… Men det var dette fra flertallet av menneskehetens synspunkt helt uforståelige fenomen som hadde skjedd (s.7f)… Jeg gikk bare lett og ubesværa vekk fra det hele.»

LES OGSÅ: Anmelderne hopper over halve boka til Solstad for å slippe brysomme spørsmål om Guds eksistens

Langt mer sentral rolle.

Konklusjonen er klar: Religiøse livssyn vil i det 21. århundre spille en langt mer sentral rolle i Norge enn det man trodde for 50 år siden. Det livssynsåpne samfunn og regjeringens proposisjon er en meget god ramme for en nødvendig religionspolitikk i det 21. århundre.

Atle Sommerfeldt

Biskop i Borg

Teksten er et utdrag av foredrag ved Bispemøtets åpning 14. oktober 2019, og er redigert ned av Vårt Land.

Hele foredraget kan leses på kirken.no/borg

LES OGSÅ: Stålsettutvalget har forsøkt å presse en enten/eller-forståelse på religionen

LES OGSÅ: Mener det er ønsketenkning at vitenskapen gjør religion overflødig

LES OGSÅ: 1 av 3 nordmenn tror Jesus stod opp fra de døde