Det sorte hullet

Han husker ingenting. Gjentar det flere ganger. Beklager, gråter, beklager igjen.

«Nei. Dessverre.»

11. januar i fjor ble Sara Christiane Holmedahl Sandsmark (13) og Tiril Alette Huser Bølge (11) truffet av en bil mens de var ute og kjørte hest og sulky. De døde begge av skadene.

Når dommeren spør den tiltalte mannen i 40-årene om han erkjenner straffskyld, klarer han bare å svare ett enkelt ord: «Ikke». Arket han holder i hendene, skjelver. I motsatt ende av rettssalen begraver Saras far hodet i hendene.

Bakerst i salen sitter pressen og rapporterer direkte fra tiltaltes forklaring. Om hukommelsestapet. Selvmordstankene.

Husker ingenting

Tragedien har ikke bare rammet to, men tre familier. På den ene siden i rettssalen sitter to foreldrepar som har mistet sine døtre. På den andre siden en familie som ikke lenger beveger seg så mye utenfor døra.

Det er bøyde nakker på alle benker.

Det er som å ramle ned i et dypt, sort hull. Detaljene er uklare. Ingen vet hva som egentlig skjedde. Kan det ha vært et illebefinnende? En feilberegning? En forbikjøring? Et uoppmerksomt sekund?

Det hjelper ikke uansett hvor mye aktor, forsvarer og bistandsadvokater spør. Husker du at du satt deg i bilen for å kjøre? Nei. Husker du noe fra tidligere på dagen? Nei. Husker du noe fra kvelden? Nei.

– Det er det jeg prøver å få fram hele tida, men jeg finner det ikke. Dessverre.

Han gjentar det igjen og igjen. «Dessverre.»

Tiltalte er lutrygget og lavmælt. Framstår som en helt gjennomsnittlig familiefar. Datteren sang i kor sammen med en av jentene som ble drept i ulykken. Stemmen hans sprekker når han forteller det.

Han tror vanligvis ikke det er sant når han leser i avisene om folk som sier de ikke husker noe. Nå er han der selv.

– Men jeg kan ikke ha noen misjon med å ikke huske noe. Jeg tenker på det hele tida. Det er ingenting jeg heller vil enn å finne ut hva som har skjedd.

LES OGSÅ: Bilføreren husker fortsatt ingen ting

Ekstrabelastning

De etterlatte har tidligere sagt at det er en ekstrabelastning at sjåføren ikke husker. At han ikke erkjenner straffskyld. Tiltalte sier at det plager ham hele tida. Det er ikke tvil om at han kjørte på jentene, men det var ingen promille, ingen feil på bilen, god sikt og et normalt norsk vinterføre.

Forsvarer Gunhild Lærum understreker at det er de som sitter på motsatt side av rommet som har lidd det største tapet. Likevel må hun gjøre sin jobb som forsvarer. Å høre henne be retten også vurdere seletøyet og sulkyen (var det i stand?), jentenes synlighet (hadde de på seg refleks?) og at ulykken også involverte et dyr (kan hesten ha blitt uberegnelig?), er tydelig hardt for de etterlatte.

LES OGSÅ: – Jeg kan ikke late som jeg ikke er sint på Gud

Ikke med vilje

Tidligere har tiltalte kommet med andre historier, at han prøvde å kjøre forbi sulkyen, men at det kom en bil imot og at han derfor måtte trekke seg. I ettertid tror han ikke at han ville kjørt forbi på denne strekningen. At de tidligere forklaringene var en overlevelsesstrategi fordi han ikke har villet innse at han har hukommelsestap og derfor prøvd å finne en forklaring. Kanskje har han satt sammen teorier som andre har lansert for ham.

– Jeg håper alle skjønner at sånt gjør man ikke med vilje. Det som rir meg mest, er at jeg ikke kjørte ut og unngikk jentene.