– Jeg kan ikke late som jeg ikke er sint på Gud

Litt under åtte måneder har gått siden du mistet datteren din 
Sara, Jostein H. Sandsmark. 
I går lanserte du bok om 
opplevelsen til stor medieoppmerksomhet. Hvordan har du det nå?

– Folk sier så mye pent at jeg rødmer. All støtten har gjort veldig godt.

Hvorfor har du skrevet boken?

– Jeg hadde en følelse av at jeg falt og falt. Så grep jeg en penn fra sofaen der jeg lå. Det stanset fallet for meg. Jeg skrev en siste kjærlighetserklæring til Sara, men folk sier det er en kjærlighetserklæring til livet.

Hva betyr slike vitnesbyrd?

– I fjor mistet et foreldrepar på Jæren tolvåringen sin i en 
trafikkulykke da han gikk på 
rulleski i veikanten. Intervjuet de ga etter rettssaken i vår var til utrolig stor hjelp for meg. En kvinne fortalte meg at «det går an å overleve dette». Hun sa det ikke, men hun lever etter å ha mistet et barn.

Vender du tilbake til veistrekningen der ulykken skjedde?

– Minst mulig. Det er bare 500 meter unna. Jeg har vært der fire ganger. Der vi bor er det ikke utsikt til stedet. Kona mi har det annerledes, hun var der alt samme dag som Sara døde på sykehuset. Jeg får vondt i magen av det. Men det er godt Kjersti drar meg med på ting. Hver gang blir det litt lettere.

Hva skjer rundt deg når noe slik skjer? Er folk annerledes?

– Det blir litt hjelpeløst, for hva skal man si og gjøre? Men akkurat den hjelpeløsheten har vært til stor hjelp: sykepleierne og ekspeditrisen på Rema 1000 som ga meg en klem, fordi de ikke visste hva de skulle si, 
legene som bare stod og gråt da de skrudde av respiratoren. Jeg har mye større problemer med de som vet hva de skal si.

Les også: Saras siste reise

I boka skriver du om pus sitt savn?

– Den hadde et veldig nært forhold til Sara. Etter ulykken satt den utenfor rommet hennes og jamret seg. Når den slapp inn, gikk den i sirkler på sengen hennes. Til slutt ga den opp og reiste fra oss.

Hva har overrasket deg mest den siste uken?

– At en del kristne har problemer med at jeg snakker ærlig om sorgen og smerten. Men jeg kan ikke late som at jeg ikke er sint på Gud.

Hvorfor har de problemer med det?

– Jeg merker en tydelig skuffelse når jeg sier at jeg er sint og har skjent på Gud. Da ser de bort og vil ikke snakke om det. Jeg tror de gjerne ville at jeg skulle si noe annet, at jeg har fått styrke fra Gud og trøst i himmelhåpet. Men sannheten er at jeg er sint på Gud. Vi er ennå ikke på talefot.

Hva er hellig for deg nå da?

– Menneskeverdet, fra unnfangelse til naturlig død. Det ble enda mer hellig etter å ha stått ved dødsleiet til mitt eget barn.

Hvem ville du heller snakket med akkurat nå?

– Gud. Først skulle jeg sagt ham noen sannhetens ord. Så skulle jeg spurt hva i all verden han tenker på med å la et barn bli drept.