Etter jeg omtalte Joakim Magnus’ forkastning av avgudene, har jeg fått to responser i Vårt Land og én i Dagen. Jeg svarer med dette samlet på innleggene fra Joakim Magnus, Tor Johan Grevbo og Sofie Braut.
Ikke alt er kristent
Jeg vil gjerne være tydelig angående noe jeg ikke var tydelig om: Selvsagt er det mange som mener ting om Gud som ikke kan kalles kristent.
En del intervjuobjekter i Min tro er langt unna å definere seg som kristne. Men mitt klare inntrykk fra nyere tid, er at de fleste av dem stiller seg i en kristen tradisjon og det med rette. Rett som det er er jeg likevel uenig med dem, men da synes jeg det er et mål å si: «Du og jeg er uenige».
Å derimot si: «Ditt gudsbilde er en gullkalv», tror jeg verken tjener samtalen eller rettroenheten. Det er betryggende å lese at Joakim Magnus ønsker at samtalen om Gud skal fortsette, og at han ikke ønsker å stenge folk ute fra den. Men jeg tror dessverre ikke Dagen-andakten hans om avguder inviterer til noen av delene.
Ikke et gudsdiktat
Når jeg skriver at ingen har privilegert tilgang til Gud, mener jeg det teologisk og prinsipielt. Men historisk og materielt sanset de første kristne Jesus direkte, noe som setter dem i en særposisjon, dog ikke nødvendigvis når det gjelder teologisk innsikt (les Markusevangeliet!). Og nå er de uansett døde, uten å ha skrevet ned sine vitnesbyrd. Vi som er igjen, er likestilte i vår tilgang til Gud. Uansett hvor mye vi selv vil sitte nærmest Gud, er det ingen rang rundt bordet i Guds rike. Om noe, skal de siste bli de første.
Jeg mener det er uholdbart å skifte ut Jesus med noe, også om dette noe er Bibelen
Magnus har rett i at mye av uenigheten oss i mellom handler om bibelsyn. Mens han tydeligvis mener Bibelen er noe i nærheten av et gudsdiktat, har jeg et luthersk skriftsyn.
Det er ikke tjenlig å ta hele den debatten her, men jeg vil gjerne påpeke to ting: Når «Paulus» (forskere flest sier at timoteusbrevene er pseudopaulinske) skriver at hver bok i Skriften er innblåst av Gud, snakker han selvsagt om den Skriften kristne nå kaller Det gamle testamente. Han skrev sitt brev flere hundre år før Det nye testamentet ble samlet og kanonisert, og ante ikke at han selv skulle bli en del av det.
I tillegg forteller evangelisten Johannes oss tydelig i prologen hva som er Guds Ord: Det er Jesus Kristus. Jeg mener det er uholdbart å skifte ut Jesus med noe, også om dette noe er Bibelen.
Sannhet og hva som holdes som sant
Magnus hevder at teologiens sannhet ikke vurderes på torget eller av flertallsvedtak. Og det er klart: Sannheten er ikke demokratisk – men så har heller ikke noe menneske full tilgang til den. Det vi prøver å snakke om, er dermed hva som holdes for sant. Da spør jeg: Er vi mest vedtaksdyktige når vi er få eller når vi er mange? Når vi åpner opp samtalen på torget, eller når vi lukker den inne i kirkerommet eller smia?
Man kan ha de mest høytflyvende tanker om teologisk autoritet, men det er uansett mennesker som uttaler seg teologisk, også når teologien hevder å være bibelsk til fingerspissene. Spørsmålet er hvilke og hvor mange mennesker.
Ikke autoritært
I Dagen mener Sofie Braut at min etterlysning av en åpen samtale er monopoliserende og at mine utsagn av typen «Bibelen er alt annet enn entydig» i negativ forstand er absolutter. Til det svarer jeg: Det har ikke argumentativ kraft å kalle åpenhet for lukkethet. Jeg vil gjerne høre hva Magnus sier om Gud, jeg vil bare at han ikke skal kalle andres synspunkter for avgudsdyrkelse. Det er slett ikke autoritært, Braut.
Tor Johan Grevbo er også en sving innom meg og bekymrer seg over en uforpliktet og grenseløs teologi fra min side. Det er ingen grunn til å ta på vei, selv om troens grenser ikke var temaet i kommentaren han kommenterer. Jeg har gjennom åra skrevet mye om behovet for dogmer og teologiens nødvendige tilknytning til Bibelen.
