Åste Dokka går i rette med meg i sin kommentar i Vårt Land 10. oktober. Ut ifra min korte andakt i avisen Dagen 30. september tilskriver Dokka meg en rekke meninger hun finner problematiske.
I uttrykket «Bibelens Gud» finner Dokka kodespråk for en autoritær holdning som vil «lukke døra» eller «stanse samtalen om hvem Gud er». I tillegg mener hun at andakten «så til de grader setter ned foten for tankens frihet og hvilke ytringer som er velkommen i en samtale». Dette bruker hun som «signaler» om hva Skaperkraft, som er tankesmien jeg leder, står for.
Klargjøring
Når hun leser en kort andakt på den måten, er det tydelig behov for å klargjøre. For det første var andakten ikke en polemikk mot hverken Vårt Lands journalistikk generelt eller mot «min tro» spalten spesielt, selv om overskriftene fra desken kunne gi det inntrykket. «Min tro» ble nevnt som et eksempel på vår felles tilbøyelighet til å forme gudsbilder basert på subjektive erfaringer og følelser.
Poenget i andakten var i stedet å peke på Bibelen som premissleverandør for våre tanker om Gud.
Uttrykket «Bibelens Gud» kan selvfølgelig brukes som maktspråk, men det kan også en teologisk relativisme som vil redusere teologien til en samtale i avisen, eller i offentligheten, på allmenne premisser om hva vi liker eller ikke. Det betyr ikke at samtaler basert på Bibelen er enkle.
Den er skrevet av mange ulike mennesker, og har indre spenninger. Men dens budskap kan ikke relativiseres til meninger. Den tidlige kirke hevdet bestemt at Bibelen lærer oss noe sant om Gud.
Jeg er uenig med Dokka i at teologi er «helt og holdent menneskers verk». Jesus levde, døde og oppstod for å oppfylle Guds løfter og profetier til Israel. Apostelen Paulus skriver til sin disippel Timoteus at skriften er innblåst av Gud (2 Tim 3:16). Det er den guddommelig åpenbaringen i skriften som gir Bibelen dens autoritet, den er ikke kun et menneskelig verk.
Samspill mellom Gud og mennesker
I sin avskjedstale til disiplene sier Jesus at han skal sende «sannhetens Ånd … som skal veilede dere til hele sannheten» (Joh 16:13). Ergo, kan vi ikke ifølge Jesus kjenne sannheten uten ved hjelp av Guds ånd. Dermed må teologien være et samspill mellom Gud og mennesker.
Et gudsbilde kan ligge fast og samtidig utvikle seg
Jeg stusser også over Dokkas påstand om at «ingen har noen privilegert tilgang til kunnskap om Gud». Mener hun virkelig det?
Kirken har tillagt Paulus og Jesu apostler en større autoritet enn Dokka og meg. Heldigvis. De vandret med Jesus i tre år og var øyenvitner til hans mirakler, liv og lære. Derfor holdt de første disiplene seg trofast til apostlenes lære (Apg 2:42). Det er lite ydmykt av oss, som lever to tusen år etter, å hevde at vi har samme innsikt som apostlene, for ikke å si bedre.
Dokka setter også opp en falsk dikotomi mellom et fast/statisk gudsbilde versus et som utvikler seg. Et gudsbilde kan ligge fast og samtidig utvikle seg. Det handler om fordypning i det uutgrunnelige, om refleksjon over hvordan vi i ydmykhet og respekt kan forstå mer av det guddommelige.
Ingen motsetning
Jeg setter heller ikke opp en motsetning mellom overlevering av tro mellom generasjoner og hver generasjons behov for å gjøre troen til sin egen.
Det er særdeles viktig å ikke leve på foreldrenes tro, men det betyr ikke at man som kristen er fri til å forme en gud etter sitt eget forgodtbefinnende. Kildene og tradisjonen avgrenser og forplikter.
Den kristne teologiens sannhet vurderes ikke på torget, av flertallsvedtak. Heller ikke av frie refleksjoner som «knytter an» til Jesus. I skriften kommer sannheten som Jesus selv sier i Johannesevangeliet «ovenfra». Kanskje kjernen i vår uenighet handler om bibelsyn?
«Og Gud skapte mennesket i sitt bilde» er kanskje den viktigste setningen som noen gang er skrevet. Det er grunnlaget for det jødisk-kristne menneskesynet og en bærebjelke i Vestens sivilisasjon. Men utsagnet sier også noe om vårt dypeste kall, nemlig å ligne Gud.
Da Jesus startet sitt offentlige virke, var det nettopp som en rabbi med disipler. Disippelskap var ikke et selvrealiseringsprosjekt, men handlet om å imitere sin mester i alt. Gud ble menneske slik at vi kunne ligne Gud.
Skal Jesu universelle kall til å følge ham gi mening, må vi kunne kjenne Gud for å kunne ligne ham. Ellers blir vår etterfølgelse kun en famling i blinde. Vårt kristne kall fordrer at vi kan si noe sant om Gud, og dermed kan ikke alle gudsbilder aksepteres. Spørsmålet er hvor grensene skal gå. Men Dokka bidrar ikke særlig til å gjøre dette tydeligere, annen enn å hevda at jeg tar feil.
Ulike teologiske tradisjoner
Skaperkraft vil hverken hindre den frie tanke eller stilne samtalen om Gud. Som Arnfinn Haram, en av våre stiftere, uttrykte det: Skaperkraft eksisterer for at Gud ikke skal glemmes i den offentlige debatt.
Våre stiftere tilhørte svært ulike teologiske tradisjoner, men delte en felles tillit til at kristen tro gir et grunnlag for å være en stemme inn i den offentlige samtalen. Dette kristne grunnlaget holder det ikke «åpent hvem Gud er», slik det synes som Dokka legger opp til. Det kristne grunnlaget har et forpliktende innhold.
Et innhold vi gjerne kan diskutere, men som likevel aldri kan avgjøres av en relativistisk og sekulær «offentlighet».