Gyrid Gunnes har mange gode poenger i sitt svarinnlegg til meg 10. august. Det er bare det at utgangspunktet hennes er feil, og dermed treffer innlegget ikke som kritikk.
Usaklig kritikk
Gunnes bidrar nemlig til å opprettholde en forvirring hun selv er kilde til. Gunnes skrev i Klassekampen at Den norske kirke og Kirkens Bymisjon (SKB) bør vurdere å «selv ansette en eller flere progressive muslimer til å lede bønn og forkynne islam». I etterkant har imidlertid alle andre aktører i saken, fra Hikmah-huset til Kirkens Bymisjon, bedyret at det ikke er snakk om at en kirkelig aktør skal ansette eller finansiere en muslimsk religiøs leder. Min kommentar 3. august var en kritikk av forslaget om ansettelse, ikke av samarbeid med muslimske organisasjoner. Like fullt svarer Gunnes meg som om jeg mener SKB ikke skal avhjelpe muslimers nød eller ikke samarbeide. Det er usaklig, spesielt når hun drar linjene til antisemittisme og borgerrettsbevegelsen.
Selvsagt synes jeg ikke at SKB skal spørre etter nødlidendes tro før de hjelper. Selvsagt er solidaritet med andre grupper viktig og samarbeid mulig.
Det som imidlertid er et levende spørsmål, er om et kristent kall alltid er å hjelpe med nøyaktig det som den hjulpne helst vil ha. De fleste av oss kan se for oss en grense i dette landskapet, der vi ikke alltid gir det begjærte. Grunnen kan være at vi ikke tror det er til reell hjelp, eller at det motsier noe som er helt avgjørende for oss selv, for eksempel beveggrunnen vår for å hjelpe.
Bør ikke være kontroversielt
På tross av hva Gunnes skriver, har jeg heller ikke lansert fall i giver-inntekter som argument, jeg har bare synliggjort min egen motivasjon for å gi penger. SKB må selv vurdere om de får økt eller minsket inntekt av en eventuell ansettelse, og om dette skal tillegges vekt i det hele tatt.
Det som imidlertid er et levende spørsmål, er om et kristent kall alltid er å hjelpe med nøyaktig det som den hjulpne helst vil ha
Gunnes sier det selv: Kristen tro som hermeneutisk rammeverk er i SKB lagt på organisasjonsnivå. Det er derfor SKB lett kan ansette ikke-troende eller muslimer i sitt arbeid, noe jeg selv også nevnte. Men nettopp dette, at SKB bærer det kristne ved å ansette prester institusjonelt, gjør at den ikke også kan være muslimsk på samme nivå. Å både forkynne at Jesus er Guds sønn og at han ikke er det samtidig, ville jo i alle fall være å kaste bort givernes penger.
Det bør ikke være kontroversielt å mene at en kristen organisasjon ikke kan ansette religiøse ledere som har til oppgave å fremme et annet livssyn enn det kristne.
