Åste Dokka hevder at diakoniens forkynnende karakter og kirkelig utgangspunkt umuliggjør et samarbeid mellom Bymisjonssenteret (BMS) og Hikmah-huset.
Men hva betyr det egentlig at diakonien er forkynnende? Svaret er langt mer komplekst enn det Dokka vil ha det til.
La oss pakke ut denne kompleksiteten.
For det første: en stor diakonal organisasjon som Stiftelsen Kirkens Bymisjon (SKB) må navigere mellom å være en sosial-og helse-faglig sivilsamfunnsaktør og å ha en kristen forankring. Utgangspunktet for en slik navigasjon at selv om SKB har en kirkelig forankring, er SKB ikke et trossamfunn. SKBs formål er «Å se og avdekke krenkelse og nød. Å lindre nød og gi støtte til mennesker i sårbare situasjoner. Å påvirke og endre årsakene til nød, urett og krenkelse og arbeide for en rettferdig fordeling». Med andre ord er samfunnets beste, ikke utbredelsen av kristen tro og livet i Kristus, SKBs horisont. Som det ambisiøst heter i SKBs eget visjonsdokument: «Nøden setter vår agenda».
Diaknoiens agenda
SKB har allerede tatt kloke grep for å navigere i forholdet mellom disse to identitetene: Kun dem som ansattes som prester og diakoner må identifisere seg med kristne tro. Andre ansette må stå inne for SKBs verdier. Kristen tro som hermeneutisk rammeverk for å fortolke arbeidet, er lagt til organisasjonsnivå. I Oslo har SKB erstattet gudstjenesten på sine ansattsamlinger med en livssynåpen samling og omtaler sitt arbeid som «livssynsåpen diakoni».
Hvorfor skulle noe av dette robuste og bærekraftige kirkelige arbeidet trues av nærværet av en progressiv muslim innenfor rammen av BMS?
Disse grepene gjør at hvis argumentet om diakoniens forkynnende karakter mobiliseres som en portvokter som avkutter BMS å se, avdekke og respondere på visse former for nød –- så seiler SKB og BSM under falskt flagg. Da burde SKBs formål være «å se, avdekke og lindre nød, påvirke og endre årsakene til nød, lenge det vi får øye på og det vi gjør, støtter opp under Den norske kirkes bekjennelse og Den norske kirkes rykte». Da burde det hett i Plan for diakoni for Den norske kirke: Kamp for rettferdighet (men bare de rettferdighetskampene som støtter opp under kristen tro og kirken). Hvis diakoniens forkynnende karakter går fra å være et uttrykk for evangeliets mangfoldige formspråk, til å brukes til å disiplinere hvilken nød diakonale aktører kan tillatte seg å respondere på, da har diakonien en annen agenda enn den som den presenterer åpent.
Levde liv
For det andre: Diakoni er forkynnelse i SKB. BMS på Tøyen er SKBs menighet i Oslo, i Trondheim driver SKB Vår Frue kirke sammen med Domkirken, i Bergen Johanneskirken. Hvorfor skulle noe av dette robuste og bærekraftige kirkelige arbeidet trues av nærværet av en progressiv muslim innenfor rammen av BMS? Der er kun i dogmatikken at bekjennelse er et nullsumspill, hvor den ene ekskluderer den andre. I verden av levende mennesker og levd liv er det rom for flere enn en samtidig: ulike bekjennelser kan leve side om side, fordi troende skal leve side om side som naboer. . I SKB i Oslo skjer dette «samboerskapet» mellom ulike religiøse tradisjoner allerede, ved at SKBs virksomhet Romano kher: Romsk kultur- og ressurssenter låner ut sine lokaler til en romsk pinsemenighet. Samarbeid med en èn menighet som kun ansetter heterofile menn som pastorer hindrer ikke SKB fra å ha èn annen menighet – BMS - med en tydelig liberal og liturgisk forankret teologisk profil, med en transperson som prest.
Hvem er min neste? spør den rike unge mannen, som har spurt Jesus om hvordan han kan oppnå evig liv. Dokka spør likedan: «Unner jeg så ikke muslimske kvinner og skeive en religiøs sammenheng der de står helt på linje med streite menn? Det gjør jeg. Det håper jeg de får. (…..) Men ingenting av dette er mine kamper. Hvorfor? Fordi jeg ikke er berettiget»
Dokka glemmer at SKB har alltid tatt kalkulerte risiki
I møte med spørsmålet om hvem er min neste? (les: hva er mine kamper?), forteller Jesus lignelsen om en samaritan som ser, avdekker og lindrer nøden til en person som tilhører en sosial annen gruppe enn ham selv. Borgerrettsbevegelsen i USA, anti-apartheidkampen, skeive frigjøringsbevegelsen og kvinnebevegelsen har rommet og dro nytte av mennesker som ikke selv tilhørte marginaliserte grupper. Hvis alle hadde tenkt «dette er ikke mine kamper, dette for de marginaliserte ordne opp selv», ville det ført til en verden med mer undertrykkelse. Er det ikke kristnes kamper, at muslimer utsettes for hatvold av ytre høyre? Er antisemittisme noe bare jøder skal måtte kjempe mot?
Et godt gangsyn
Dokka lanserer riset bak speilet for enhver ideell organisasjon, nemlig giver-argumentet. SKB kan risikere å miste givere gjennom et slikt samarbeid. Men Dokka glemmer at SKB har alltid tatt kalkulerte risiki ved å gå inn i felt som har vært kirkelig, politisk eller sosialt kontroversielle. Eksempler er opprettelsen av Aksept, et omsorgstilbud for mennesker med hiv/aids i 1987, lenge før skeiv kjærlighet ble akseptert i samfunn og kirke, eller Helsesenteret for papirløse. Ettertiden har vist at disse vitnet om godt humanitært og politisk gangsyn, og har bidratt til både godt diakonalt arbeid, og mobilisert nye givere.
