I lørdagens Vårt Land forteller Niklas Mardal og Ali Jones Alkazemi om sin – og flere andre unge menns – vei inn i Den katolske kirke. Jeg tar gjerne denne samtalen videre her, fordi omtalen av Den norske kirke, der jeg selv er prest, synliggjør den utfordringen vi alltid står i som en bredt forankret folkekirke: å kombinere «max tydelighet» og «max åpenhet».
Evangeliet er både radikalt utfordrende og fullt av nåde – og min erfaring gjennom tre tiår som prest, er at det trenger ikke være noen motsetning i det.
Nedlatende og generaliserende
Mardal understreker i intervjuet at Den norske kirke aldri var noe alternativ.
«Den norske kyrkja har blitt ein vits for dei aller fleste. Det har blitt arketypen på ei kyrkja som ikkje står for noko. Det finst sikkert variasjonar kor ein er i landet, men når eg snakkar med andre er den dominerande ideen at den ikkje står for noko særleg, og at den ikkje krev noko heller.»
På den ene siden er jeg ganske lei av utsagn som dette. Det er nedlatende og generaliserende, og jeg kjenner meg ikke igjen, men jeg vet at det bekrefter en utbredt holdning i noen kristne miljøer.
På den andre siden erkjenner jeg at vi som folkekirke alltid kan bli bedre i vår forkynnelse og alt vi gjør, å kommunisere evangeliet og nåden på en måte som både bekrefter og utfordrer på samme tid.
Lære av hverandre
Jeg har selv bodd i en katolsk familie gjennom et år på utveksling og har flere katolske venner, og var senest i går på katolsk gudstjeneste her i Strasbourg. Våre kirker kan lære av hverandre, men det fordrer ydmykhet og respekt fra begge parter (også min).
Kirkerådsleder Harald Hegstad ble også intervjuet i denne saken, og svarer: «Vi kan sikkert understreke ein sterkare forventning til det å oppsøkje kyrkja på søndag. Samtidig som at det i ei folkekyrkje, ikkje er sånn at vi kan dele inn i A- og B medlem.
På den ene siden er jeg ganske lei av utsagn som dette
Så du er fullverdig kyrkjemedlem, også om du ikkje viser deg i kyrkja kvar søndag. Så det må vere både tydelege forventningar, men også ein inkluderande haldning.
Han tenkjer det er bra at det finst forskjellige kyrkjesamfunn med litt ulik profil, og meiner at Den norske kyrkja er ei brei folkekyrkje som sjølv har mange ulike fellesskap og spiritualitetsformer. For eksempel legg nokon meir vekt på bestemte praksisformer enn andre.
Kyrkjerådsleiaren poengterer at han opplever at folk også kjem til Den norske kyrkja frå andre trussamfunn, fordi dei opplever for store krav og stort konformitetspress andre stader.»
Dobbelt utfordring
Som forkynner vil jeg alltid prøve å leve ut og minne meg selv og andre på nådens dobbelte utfordring: Vi må tåle at vi alle avhenger av den, og tro på at vi alle er verdt den.
La oss fortsette samtalen om dette – og helst også med folk som står helt andre steder enn oss selv, teologisk og livssynsmessig.
