Det er en underlig debatt. I de siste ukene har vi kvinner – i stor grad oss imellom, diskutert hva vi synes om at noen kvinner velger å være hjemme for å ta vare på hus og barn.
«Vi trenger flere i jobb og en styrking av arbeidslinja, ikke 60-tallets kvinnesyn», sier leder i Unge Venstre, Ane Breivik til Vårt Land. I samme avis beskriver kommentator Berit Aalborg «Tradwife»-trenden, nærmest som en brekkstang for underordning og store begrensninger i kvinners liv.
Langt fra alle deler den bekymringen. Førstelektor emeritus ved USN Ingeborg Tveter Thoresen slipper i Vårt Land et hjertesukk over nedlatende holdninger mot kvinner som steller hus og barn, og som har bygget landet – nettopp fra kjøkkenbenken. Og jurist Niousha Gorbani skriver i VG: «Det burde ikke være vanskelig å forstå at mange kvinner heller velger å tilbringe tid med barn man aldri kan få tilbake, enn på en jobb der man kan lettere erstattes».
Det kommer viktige perspektiver fra begge sider i debatten, men det er likevel noe ved hele premisset som skurrer: Å velge å være en tradwife er en selvmotsigelse! Hvis du har friheten til å velge, er du det ikke.
Vi kunne velge
Det er et privilegium at vi som bor i Norge i stor grad kan velge hvordan vi vil prioritere tiden vår og hvordan vi ønsker å leve våre liv. Vi identifiserer oss med husmor-rollen når vi velger å være hjemme. Samtidig er det en rolle vi kan gå inn og ut av som det passer.
Mamma lagde kjøttboller i frikassé-saus fra bunnen av. Hun hadde tid, ro og oversikt. Selv løper jeg småsvett mellom barnehage og aktivitetsskole, kjører teams-møter under lekselesingen, serverer Toro-posesuppe og glemmer å kjøpe pølser til barnas turdag
Jeg vokste opp med en hjemmeværende mor. Hun ønsket å være til stede for barna sine og å støtte pappa, som hadde en jobb som krevde mye av ham gjennom hele vår oppvekst.
Selv har jeg valgt å jobbe fulltid gjennom alle årene med små barn. Jeg har vært i bistandssektoren i 20 år og er nå generalsekretær i Misjonsalliansen, en kristen organisasjon som jobber med å bekjempe fattigdom og urettferdighet i verden.
Vi valgte vidt forskjellige hverdager, mamma og jeg. Hun lagde kjøttboller i frikassé-saus fra bunnen av. Hun hadde tid, ro og oversikt. Selv løper jeg småsvett mellom barnehage og aktivitetsskole, kjører teams-møter under lekselesingen, serverer Toro-posesuppe og glemmer å kjøpe pølser til barnas turdag.
Jeg opplever ikke mitt valg som bedre enn mammas. Eller hennes som bedre enn mitt. Men vi kunne velge. Og det er denne muligheten til fritt å velge som skiller oss fra store deler av verdens kvinnelige befolkning.
De virkelige tradwives
Gjennom jobben min i Misjonsalliansen møter jeg kvinner i en helt annen livssituasjon enn min mor og meg.
Jeg har møtt Patience i Liberia. Hun har seks barn. På grunn av borgerkrigen kan hun hverken lese eller skrive. Det hun har av tid bruker hun på å skaffe mat til seg selv og barna.
Jeg har møtt Ana i Ecuador. Hun er hjemmeværende fordi hun ikke tør å sende barna sine til skolen i frykt for at de skal bli overfalt av gjengkriminelle.
Jeg har møtt Maria på Filippinene. Hun er alenemor og driver en liten kafé i ett av Manilas største slumområder. Hun er tvunget til å holde åpent hele døgnet for å skrape sammen nok til å ta seg av sine tre jenter.
Disse er de virkelige tradwives; kvinner som aldri har fått mulighet til å velge et annet liv enn å skulle ta vare på barna sine og gi dem det aller mest nødvendige. Kvinner fastlåst i samfunnsstrukturer, holdt tilbake av fattigdom og urettferdighet, uten mulighet til å velge – eller velge noe bort.
Kvinners valgmuligheter
På verdensbasis er det en rekke sosiale, helsemessige, økonomiske og kulturelle barrierer som hindrer kvinner i selv å velge hva de vil gjøre med livene sine. I Afrika sør for Sahara for eksempel, er det kun 43 prosent som fullfører grunnskolen. Allerede der er muligheten til fritt å velge betydelig begrenset.
Ifølge Verdensbanken mangler dessuten 2,4 milliarder kvinner de samme økonomiske rettighetene som menn. Kvinner har vanskeligere med å få tilgang til lån, kreditt og andre finansielle tjenester. De har heller ikke de samme juridiske rettighetene som menn til å jobbe og starte bedrifter. Dette begrenser kvinners muligheter og frihet til å velge mellom arbeidsliv og det å være hjemmeværende.
Må kjempe for kvinners frihet
En rapport fra UNICEF viser også at mangel på rimelig og tilgjengelig barneomsorg er en stor barriere for kvinner som ønsker å delta i arbeidslivet. I mange lav- og mellominntektsland er formell barneomsorgsdekning ekstremt lav.
Over hele verden er kvinner utsatt for kjønnsbasert vold, inkludert vold i nære relasjoner, seksuell trakassering på arbeidsplassen og menneskehandel. Frykten for vold og trakassering kan begrense kvinners frihet til å bevege seg fritt, ta utdanning eller delta i arbeidslivet.
Vi identifiserer oss med husmor-rollen når vi velger å være hjemme. Samtidig er det en rolle vi kan gå inn og ut av som det passer
I den verden vi nå lever i – der land, samfunn og mennesker knyttes stadig tettere sammen; der våre valg flettes stadig tettere inn i hverandre, må også våre liv i Norge plasseres inn i en større sammenheng. Vi trenger å minne oss selv på at friheten vi har sikret oss gjennom årevis av kvinnekamp, ennå ikke er vunnet for millioner av kvinner verden over.
Kanskje skal vi heller, i stedet for å kritisere hverandre for valgene vi tar, bruke kreftene våre på å hegne om friheten til å velge? For at flere kvinner skal få frihet til å velge ut ifra hva de ønsker – og ikke hva de må.
