Jeg vokste opp i «husmorlandet». Det var årene etter andre verdenskrig. Landet skulle bygges. Arbeiderpartiets politikk var at mødre skulle arbeide hjemme, gi barna trygg oppvekst og sunn kost til styrke for barnas helse. Fedre skulle arbeide ute og sikre familiens utkomme. Kvinner skulle ikke konkurrere med menn om arbeidsplasser. Slik var Arbeiderpartiets og min barndoms arbeidslinje.
Kjøkkenbenken var for kvinner en helt nødvendig arbeidsplass. Der ble det bakt grovbrød til hverdags og kaker til fest. Måltider ble forberedt fra grunnen. Her gjaldt verken boksemat eller saus basert på poser, heller ikke ferdigmat i plastemballasje til mikroovn som i dag. Arbeidet ved kjøkkenbenken sto det respekt av. Arbeidet tok tid.
Det gjorde også arbeidet med rengjøring. Det var ikke lenge siden det var helt nødvendig for å hindre smitte som i tuberkulosens tid i mellomkrigsårene. Mange familier hadde vært rammet av denne sykdommen. I mange hjem var det også eldre mennesker som familien, det vil si familiens kvinner, tok seg av. De fikk både rom, mat, omsorg, stell og tid.
Slitne armer
Klesvask var også tidkrevende og måtte planlegges godt, for ofte delte man vaskekjeller med andre beboere. Den enkelte familie hadde ikke dagens effektive hjelpemidler, vaskemaskin med sentrifuger og tørketromler. I vaskekjelleren var det kokekar og skyllekar. Sengetøy måtte henges over stokker for at vannet skulle rennes av før det var tunge tak med å vri vannet ut av det, og det ble hengt til tørk.
Nå hånes både denne tiden og kvinners innsats og arbeid med uttrykk som “hjemmeværende” og “vi vil ikke tilbake til kjøkkenbenken”
Det ble mange slitne armer og skuldre av dette arbeidet. Det var tørkeloft om vinteren med klesrulle og klare regler for hvordan sengetøy og duker, (tenk man brukte duker på bordet!), skulle rulles, brettes og/ eller strykes. Det ble sydd og strikket og reparert tøy til barneflokken, stoppet og lappet. Brukt tøy ble sprettet opp renset, eller vasket, presset og omsydd. Tøy, og til dels sko, ble arvet, sportsutstyr, hvis det fantes, gikk også i arv.
Arbeidet som menn gjorde ute og arbeid som kvinner utførte hjemme, ble respektert i «husmorlandet», inntil det ble latterliggjort
Det var ikke alle steder at mor var hjemme. Også i «husmorlandet» var det enslige mødre, og familier der både far og mor måtte ha lønnet arbeid for å ha tilstrekkelig til livsopphold, for regninger skulle betales. Barna måtte klare seg som best de kunne, der de eldste fikk ansvar.
Kvinner bygget landet
En bok av Evi Bøgenæs hadde tittelen «Med nøkkel om halsen». Nøkkel om halsen hadde også noen av mine venner. I «husmorlandet» var tingenes orden villet politikk, en maktstruktur og orden som ble «naturliggjort», og ved det krøp inn i menneskenes hoder, slik at man innrettet seg etter det. Det var ofte mange barn i familiene. Det er disse etterkrigskullene som nå volder politikerne hodebry. Hvem skal ta seg av dem som årene etter sine foreldre var med å bygge landet?
Å bygge et samfunn er et krevende prosjekt. Vi som har levd lenge, har erfart det – på ulike vis
Arbeidet som menn gjorde ute og arbeid som kvinner utførte hjemme, ble respektert i «husmorlandet», inntil det ble latterliggjort blant annet med filmen «Med støv på hjernen». I min oppvekst var det som er beskrevet, nødvendig arbeid. Slik var kvinner med på å bygge landet. De satte barn til verden som tok utdanning til et variert arbeidsliv og deretter brakte samfunnet videre. Men nå hånes både denne tiden og kvinners innsats og arbeid med uttrykk som «hjemmeværende» og «vi vil ikke tilbake til kjøkkenbenken».
Tradwifes utfordrer arbeidslinja
Livet til de såkalte «tradwifes» som er noe helt annet enn det jeg har beskrevet, har satt fyr i debatten om Arbeiderpartiets «evangelium» (det glade budskap) ARBEIDSLINJA, som har som innhold: «La småbarn komme til oss fra før de er et år! La barn og etter hvert unge institusjonaliseres i 18 år! Tøm hjemmene for voksne og barn! Gjør barna til nødvendige tannhjul i samfunnsmaskineriet med læring fra ettårs alder, for det vil gagne konkurransesamfunnet». Et kinderegg, kalte en tidligere finansminister fra SV dette.
Men som vi ser på flere hold, mange faller av. Det ble ingen idyll. Det var ikke idyll i «husmorlandet» heller. Å bygge et samfunn er et krevende prosjekt. Vi som har levd lenge, har erfart det – på ulike vis.
Savner erkjennelse fra Tonje Brenna
Jeg er glad for de muligheter jeg har fått og de jeg har tatt. Jeg er glad for at noen gikk foran, bygde skolevesenet fra en utvalgsskole til allemannseie. For likestilling og muligheter jenter og gutter, barn fra alle klasser, har fått. Jeg er glad for kamper jeg også har vært med på nettopp for å endre både strukturer og holdninger. Men jeg skulle ønske at mangfolds-samfunnet også gjaldt å gi muligheter til å tenke og handle på tvers av den rådende ideologi uten å bli nedvurdert, skambelagt eller straffet økonomisk.
Jeg savner en erkjennelse hos arbeiderpartipolitikere som Tonje Brenna og Cecilie Myrseth at vi som borgere ut fra ulike verdier, kunnskap og innsikt kan gjøre andre valg enn den arbeidslinja tilsier. Jeg skulle ønske de innså at arbeid i hjemmet, kvinners med de minste barna, med en utvidet familie og i nærmiljø, selv med dagens hjelpemidler, krever en helt med kropp, tanker og tid – og penger – og at dette ble verdsatt også økonomisk, ikke bare i en bisetning eller i festtaler.
